Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Dette er bare noen av de mange originale og uhygieniske øyeblikkene vi får være en del av i den tyske filmen Wetlands (2013) av David Wnendt.
Filmen er en adapsjon av boka med samme navn som ble publisert i 2008 og er skrevet av forfatteren Charlotte Roche som ble publisert i 2008.
Wetlands handler om Helen (Carla Juri), en rebelsk 18-åring som vokste opp med en far med lite tilstedeværelse selvom han var tilstede og en nevrotisk depressiv mor som drev uforutsigbar passiv aggresjon som en rutine i hverdagen. Helens mor var også sykelig opptatt av at alt skal være skinnende rent uansett om det var brukte underbukser eller doskåler.
Som den tenåringsrebellen Helen er gjør hun ALT for å gjøre det motsatte av morens interesserer og bruker all den tid hun kan på å utforske kroppen sin med menn, kvinner, byttelåning av brukte tamponger, grønnsaker og skitne dolokk.
Sjarmerende skittent
Likevel klarer Wetlands å balansere alt det grove og sjokkerende med en enorm dybde og sjarm som gjør det vanskelig å bestemme seg om du enten vil slå eller holde rundt hovedkarakterene. Det viser en forståelse og nakenhet ovenfor forstyrrede sjeler og hvordan mennesker har ekstreme interesserer som distraksjoner fra egne problemer. Og håpet om at et ønske, en spesiell hendelse (som at hennes foreldre ble sammen igjen) kunne gjort det alt godt igjen.
Tysk på tysk
Selv om Wetlands er en tyskspråklig film glemmer man at de snakker et annet språk så fort første scene skyter opp på kinolerretet, rett og slett fordi historien som blir fortalt er såpass sterk. Jeg er en av mange som ikke har fremmedspråklige filmer som mitt førstevalg hvis jeg skal ha en rolig fredag og ikke vil bruke mine halvdøde hjerneceller, men jeg har aldri angret etter å ha sett en.
Hovedgrunnen er hvordan historiefortellingen brukes i ikke-hollywoodfilmer som er ofte mye mer troverdig og de innebærer heller ikke Jennifer Aniston eller Kate Hudson med vindmaskiner, botox og filter. Det er en råhet over hele filmen som er typisk tysk hvilket gjør det umulig å ikke sitte igjen med en eller annen følelese. Og for min del er det det film handler om.
Etter Wetlands satt jeg igjen provosert, sjokkert, men i like stor grad imponert.