Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
For en stund siden leste jeg Ready Player One av Ernest Cline, som kanskje er verdens største 80-tallsnerd. Boken er stort sett et alibi for evige fanboy-utblåsninger om alt han elsker fra sin barndom. Alt fra Dungeons & Dragons og Zork, til WarGames og Rush. Den er faktisk så proppfull av popkulturelle referanser til 80-tallet at det ryktes at pre-produksjonen til den kommende filmatiseringen sliter med å finne en god måte å videreføre det, uten å bli saksøkt til døde. Etter at jeg leste den startet jeg i hvert fall med å jobbe meg gjennom referansene, og til min overraskelse oppdaget jeg at 80-tallet faktisk er det beste tiåret for film.
Før du leser videre, her er en spilleliste med passende soundtrack, delvis basert på det offisielle soundtracket til Ready Player One. Det skal sies at jeg har prøvd meg på en hel del av spillene og musikken som blir referert til i boken, men jeg skal prøve å holde meg til film. Kanskje med noen unntak. Hehe.
80-tallet har de beste ungdomsfilmene. Prøv å si noe annet da.
Jada, American Pie kom ut på 90-tallet, og jeg kan se hvorfor noen mener at det er den beste ungdomsfilmen fordi den startet en hel haug av nye memer (type “and one time at bandcamp”), men jeg synes nå ungdomsfilmer burde handle om noe mer enn sex. Jaja, det er litt kjærlighet også, men samme farken. Jeg har ikke glemt Juno, Superbad, Grease, Easy A eller Clueless altså, men 80-tallet har en hel goodiebag med gode ungdomsfilmer som etter min mening er bedre enn hva noe annet tiår kan stille opp med. Matthew Broderick, som kanskje er tidenes ungdomsskuespiller, hadde sin storhetstid på 80-tallet med filmer som WarGames, Ladyhawke og Ferris Bueller’s day off. I sistnevnte har han århundrets rolle som Ace, hvor han i følge samme kilde har “a bizarre, Mary Poppins-like ability to come out on top in any situation”. Og det er jo ganske deilig å se på. Premisset er også udødelig; Ferris Bueller er sykt Ace, og liker å skulke. Så er det bare å kose seg. Siden det nettopp har vært Super Bowl kan det være gøy å nevne at en av reklamene fra fjorårets Super Bowl var basert på Ferris Bueller’s day off:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=4TH6fpRaO-c&w=560&h=315]
80-tallet var også gullalder for filmer om tenåringsgenier, med titler som Manhattan Project, Real Genius, Revenge of the Nerds, Weird Science, og WarGames. Det er kanskje bare jeg som er litt overdrevet glad i sånne filmer, men sånn er det nå. Hvis du synes det er sjarmerende med tenåringsgenier så er 80-tallet ditt tiår. Det er også verdt å nevne at det er en ganske spesiell moral i noen av disse filmene. For eksempel er voldtekt av quarterbackens kjæreste en del av hevnen til nerdene i Revenge of the Nerds. Og det er liksom helt greit.
80-tallet hadde ikke bare ungdomsfilmer for gutter med briller og interesse for IT. John Hughes skrev og regisserte i løpet av 80-tallet Sixteen Candles, The Breakfast Club, Weird Science og Ferris Bueller’s Day Off. I tillegg skrev han manus til Pretty in Pink. Han alene burde dekke et hvert behov som en hormontorturert tenåring kan ha. Selv er jeg mest glad i Ferris Bueller’s Day Off, siden den funker mer eller mindre som morfin på drypp. Alle problemene til Ferris løser seg, så da gjør sikkert mine det også. Sikkert.
I tillegg til filmene til John Hughes har du Dirty Dancing og Footloose, som funker selv om en ikke er så jævlig interessert i dansing at det gjør noe. Footloose får også en del kudos fra meg for å ha oppfunnet sint dansing for å bearbeide raseri, her illustrert av Bret i Flight of the Conchords:
Sist vil jeg nevne Bill & Ted’s excellent adventure(1989), hvor en ung Keanu Reeves hadde en av århundrets dummeste roller i en av århundrets dummeste filmer. Bill og Ted ligger an til å stryke i Historie på high school, men får heldigvis muligheten til å dra tilbake i tid og ta med seg diverse historiske personligheter til nåtiden for å vise frem på skoleavslutningen. Jeg høres kanskje ikke så positiv ut, men filmen er dårlig på en veldig morsom måte, og passer utmerket til drikkelek. Drikk hver gang filmen er dum, så blir det ganske god stemning relativt fort.
Bill: It is indeed a pleasure to introduce to you a gentleman we picked up in medieval Mongolia in the year 1269.
Ted: Please welcome, the very excellent barbarian…
Ted, Bill: …MR. GENGHIS KHAN!
Ted: This is a dude who, 700 years ago, totally ravaged China, and who, we were told, 2 hours ago, totally ravaged Oshman’s Sporting Goods.
One, two, Freddy’s coming for you
Jeg tror ikke det er så mange som gidder å krangle om påstanden om at 80-tallet var skrekkfilmens gullalder. Halloween (1978…), Nightmare on Elm Street (1984…) , Friday 13th (1980…), Childs Play (1988…), The Thing (1984), The Shining (1980) og Children of the Corn (1984) kom alle ut på 80-tallet, selv om ikke alle oppfølgerene gjorde det. Dette er for meg mye av skrekkfilmens ABC. I tillegg har du litt snålere filmer som i senere tid har blitt kultfilmer, som Videodrome (1983) (Long live the new flesh!), The Lost Boys (1987), They Live (1988), Re-Animator (1985) og Cannibal Holocaust (1980). Nå er filmene over en salig blanding av horror, splatter og bare forferdelig (Cannibal Holocaust, haha, herregud), men det er ikke så farlig. Alle sammen er de skrekkfilmer, mer eller mindre. The Shining, som filmatisk må sies å være den beste blant nevnte titler, kom i 1980 og er kanskje kongen av alle skrekkfilmer. Synd dronningen, The Exorcist, kom i 1973.
Skrekkfilm er best uten CGI, og selv de dårligste filmene kunne ha helt utrolige spesialeffekter på 80-tallet. Hellraiser (1987) og The Stuff (1985), eller Kampen mot Dødsmikroben, som den så fint heter på norsk, hadde helt ville effekter! Sistnevnte hadde en tiendedel av hva som var typisk for en film på den tiden (18 millioner dollar, kunne en semitvilsom side jeg googlet meg frem til fortelle meg), og har likevel effekter som får meg til å sikle. Og hva er vel deiligere enn å se en manuelt animert scene hvor en kropp blir bygd på nytt av onde krefter? Nok om det.
Jeg synes også det er verdt å nevne at folkets favorittpsykopat Hannibal Lecter først var å se på lerretet i 1986, portretert av Brian Cox i Manhunter.
Jeg er forøvrig ikke helt sikker på om en kan kalle Videodrome en skrekkfilm, men den er jo jævla guffen da. Her er et klipp av James Woods som putter en pistol inn i magevaginaen sin:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=l6IZE1hP70Y&w=560&h=315]
Kommer i del 2:
Virker 80-tallet litt gøyere nå? Hvis ja og/eller nei, så kommer det flere artikler etter hvert. I del 2 skal jeg bable ustanselig om noe av det aller beste i hele verden; Star Wars, Indiana Jones og Tilbake til fremtiden. Dessuten har jeg tenkt til å skrive litt om noen obskure perler som de av dere som er litt snåle (evt. de av dere som liker snåle filmer) kan like.