Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Med disse ordene ender den unge sangeren Llewyn Davis, spilt av Oscar Isaac (Drive, 10 Years), sin fremføring av låten ”Hang me, oh hang me”. Slik åpner en musikalsk reise, ulik noen annen vist på lerretet på lenge.
Cohen-brødrenes nye film Inside Llewyn Davis gir et fascinerende bilde på kunstnertilværelsen i Greenwich Village i 1961.
GREENWICH VILLAGE ANNO 1961
Llewyn Davis fremstår raskt som en negativ og slitsom folkemusiker, uten evne til å tenke på konsekvensene av sine handlinger. Gjennom en uke i hans liv, som til tider fremstår endeløs, følger publikum hans reise fra sofa til sofa, og mellom ulike managere. Hans stadige sorg over sin tidligere musikalske partner hjemsøker ham i alle hans forsøk på å slå gjennom, og hans karriere preges tydelig av dette.
Samtidig som hans karriere som musiker ser ut til å være på hell, intreffer en rekke problemer Llewyn nok skulle ha vært foruten. Det er imidlertid som alltid vanskelig å slippe unna problemene når du skaper dem selv – noe Davis har en særlig evne til å gjøre gang på gang.
Men til tross for at han fremstår som en usjarmerende antihelt, kan man ikke annet enn å beundre Llewyn Davis. Med hans unike stemme, og evne til å møte alle situasjoner med sin mørke ironi, fremkalles latteren raskt. Om ikke annet må man le av alle hans mislykkede forsøk på å opprettholde kontakt med omverdenen, og å holde på vennskap med mennesker han stadig svikter.
EN MUSIKALSK PERLE
Med Oscar Isaacs særegne stemme blir fremføringene av ”Hang me, oh hang me” og ”The death of queen Jane” minneverdige og vakre øyeblikk. Man kan ikke annet enn å lene seg tilbake og drømme om intimkonserter i mørke barer i 60-tallets New York-scene.
Også Justin Timberlake (The Social Network, Bad Teacher) og Adam Driver (Girls, Frances Ha) gjør stødige prestasjoner som musikerne Jim og Al Cody. Deres harmoniske samarbeid med Llewyn byr på et musikalsk øyeblikk som ikke kan karakteriseres som annet enn regelrett komisk. Adam Drivers tolkning av frasen ”outer…space” sitter som støpt i hodet flere timer etter filmen, og det som nok skulle være en teit satire ender opp med å bli en absolutt hit.
UTEN MÅL / MED MENING
Med en sirkulær oppbygning og særegen fortellerstil er Cohen-brødrenes film spesiell og minneverdig. Underveis kan det føles som om tiden forsvinner, og hvorvidt du følger Llewyn Davis i et år eller en uke, fremstår vanskelig å si til tider. Til tross for at historien egentlig virker å være uten noe mål, finnes det absolutt en mening her – både i filmens estetiske, musikalske og karakterdrevne reise.
Oscar Isaacs portrett av en mann som stadig synker dypere inn i en melankolsk og håpløs verden fremstår som det ultimate bildet på egoisme. Likevel fremstår hans karakter kompleks i lys av sin reise og omstendighetene. Og ettersom vi nettopp kommer inn på Llewyn Davis blir det mer forståelig at han er som han er, og handler slik han gjør. Man kan ikke annet enn å heie på idioten.
Inside Llewyn Davis kan ses på Bergen Filmfest 05.02. Filmen har premiere Fredag 28.02.
Se traileren her:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=LFphYRyH7wc]