Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
2013 er gått og 2014 er kommet. Filmer kom og gikk, men få ble like mye omtalt som Alfonso Cuaróns (Children of Men, Harry Potter and the Prisoner of Azkaban) Gravity. Det er ikke uten grunn. Etter at manuset var ferdigskrevet tok det flere år før prosjektet ble utviklet videre. Flere rollebytter og utallige timer med pre-visualisering var det som skulle til før skuespillerne i det hele tatt plasserte seg i Light Boxen. Det endelige resultatet er en høyst unik film.
LES OGSÅ: Anmeldelse: Gravity
Noen har gått til motangrep på Gravity og avviser den som enkel underholdning. Her på SRiB blir den sammenlignet med klassikeren 2001: En romodyssé, dog ikke til Gravitys fordel. Manglende karakterskildringer er det avgjørende argumentet mot Gravity. Den gjør seg ikke fortjent til all lovprisningen.
Undertegnede vil påstå at Gravity i høyeste grad fortjener lovprisningen, og kan til og med hevde seg med de beste i sin sjanger.
Det er viktig å huske på at Gravity ikke er et karakterdrama. Den prøver aldri å fremstå som noe annet enn en thriller. Mer presist er filmen en intens overlevelsesskildring: Det er mennesket mot verdensrommet. I så måte kunne vel Gravity knapt vært mer vellykket. Som thriller river og rusker den i seeren som ingen annen film har gjort tidligere.
Formspråk i fokus
Med en 13 minutter lang tagning som åpningssekvens setter filmen seg høye ambisjoner om hva den kan gjøre for å holde på seerens oppmerksomhet. Faktisk har filmen kun nærmere 150 ulike innstillinger – shots – som resulterer i svært få kutt, og lange sekvenser. Filmens evne til å engasjere er et bevis på Cuaróns selvsikkerhet til å skape en unik visuell fortelling
De lange ubrutte tagningene skaper uforskammet mye spenning. Jo lenger skuddet pågår, jo mer øker spenningen og behovet for at sekvensen forløses.
Vi føler et intenst behov for at skuddet skal opphøre, noe som skal lette på spenningen. Det er lett å se for seg hva Michael Bay ville gjort med samme materiale. Han ville mangedoblet innstillingene, og snevret skuddlengden til kun noen sekund. Resultatet ville vært en helt annen opplevelse, en opplevelse som ville gjort mindre inntrykk på seeren.
Ved å la kameraet bokstavelig talt flyte fritt i imaginært rom får vi en oversikt over filmens objekter som vi ikke ville fått ellers. Det er ikke hektisk, men en kontrollert søken, peiling til det som er subjektet i innstillingen. På lekent vis er det vi går fra et langskudd av jorden og Explorer til nærbilder av George Clooney (Three Kings, The Thin Red Line) og hovedrolleinnehaver Sandra Bullock (Crash, Speed 2: Cruise Control). Man kan ikke unngå å være imponert og trollbundet av det kunstneriske ved det. De dempede lydeffektene forsterker isolasjonen som nærmest er til å ta og føle på.
Effekten som filmen har skal ikke overses eller forkastes som billig underholdning, for Gravity er langt fra populistisk. Det er filmkunst. Det er en film som ikke avhenger av figurer eller påtatte set pieces for å fenge seeren. Formspråket gjør denne jobben helt alene. Om man kan la seg fullstendig henrive av en film uten spesielt med påvirkning fra figurene er det et bevis på filmens evne til å tale til seeren.
2001: En romodyssé har mange elementer som er i førsteklasse, blant annet det narrative og plotet. Hovedsakelig er det en historie om hva menneskets kjerne er; hva som gjør oss til mennesker. Det er en mer komplisert film enn hva Gravity er. Få vil betvile at Stanley Kubricks evne til å komponere fantastiske innstillinger og skape et helhetlig verk er noe få filmskapere evner. Kubricks filmer er nesten like fokusert på tematikk og symbolikk som det er på det narrativte.
Gravity deler ikke alle disse egenskapene med sin forgjenger. Der den imidlertid er overlegen er i innlevelsen. Det finnes knapt en seer som ikke har latt seg bli slukt av filmen. 2001: En romodyssé er mer seiglivet, mer intellektuell om du vil. Den spiller på seerens evne til å tenke, resonnere og fortolke.
Gravity er imidlertid en visceral kroppslig opplevelse.
Den slår pusten regelrett fra en. Til og med traileren på knappe 90 til 150 sekunder er mer spennende enn de fleste filmer. Med en gang man skjønner at man ser Sandra Bullocks figur bli slynget ut i rommet uten noen redningsline kjenner man pulsen øke. Effekten er forsterket når følelsen av isolasjon strekker seg over flere minutter. Man føler seg bokstavelig talt fortapt sammen med figuren.
Teknisk overlegen
Å gi filmen kritikk for dens omfattende CGI-bruk er å forkaste CGI som et undervurdert filmgrep. Den implisitte antagelsen er at filmopplevelsen svekkes som følge av unaturlige data-genererte bilder. En slik påstand overser nyvinningene som ble gjort innen feltet. Alfonso Cuarón og fotograf Emmanuel Lubezki (The Tree of Life, Children of Men) har ved hjelp at nyvinningene klart å skape innstillinger og sekvenser som ikke var mulige før. Åpningssekvensen er et godt eksempel på dette, for her svever kameraet fritt rundt. Det skaper en uovertruffen eleganse i fotografiet. En eleganse som grenser til en ny filmatisk uttrykksform.
Dette er ikke ros for rosens skyld. Uten denne teknologien ville ikke disse innstillingene vært mulig. Filmen ville ikke vært tjent med et mer tradisjonelt foto. Den ville vært statisk til sammenligning, noe filmen absolutt ikke har ambisjoner om å være. Et statisk uttrykk ville frarøvet filmen mye av den spenningen den skaper. For det er nettopp måten Gravity er filmet og formet på som gjør den spennende, heller enn plot og handling. Ved å stykke opp filmen gjøres den om til en alminnelig film, men det er Gravity på ingen måte.
En annen implisitt antagelse er at skuespillerprestasjonene ikke er like imponerende fordi filmskaperne kun «limer» prestasjonen inn i filmen. Man ser for seg at man kun fester et kamera til skuespilleren og håper på det beste. Sannheten er at det skuespillet var svært så tungt og vanskelig der Sandra Bullock henger i traser opptil 10 timer for å oppnå prestasjonene de ønsker.
Skuespillernes ansikter var av de siste elementene som ble integrert inn i filmen, men dette vitner ikke om dårlige skuespillerprestasjoner, men heller at filmens utforming var det viktigste for filmskaperne. De visste fra første stund av at den visuelle fortellingen var det som måtte være knirkefritt, og det førte til at filmen var så godt som ferdiginnspilt da skuespillerne ble involvert.
Et siste argument mot CGI-kritikken er at man aldri betviler filmen. Filmen gjør sitt aller beste for å fremstå som autentisk og troverdig. Her står nok manuset for de største bristene, ikke datagrafikken. I Gravity får man ikke den merkelige uncanny valley-effekten når ekte opptak møter datagrafikk. Sømmene er ikke å finne fordi det er så få av dem. Ei betviler man omgivelsene filmen skildrer, de fremstår langt mer realistisk enn selv de mest autentiske romfilmer.
Gravity mangler de gode menneskeskildringene, men trenger dem ikke for å lage uhyre god film. Det mangler ikke på tematikk av den grunn. Filmen mer eller mindre sprenges av livmorssymbolikk, navlestreng og gjenfødelse. Like poetisk som 2001: En romodyssé er det ikke, men ikke mindre effektiv av den grunn. En mer teknisk imponerende og visceralt gripende film har ikke vært laget på mange år. Når Quentin Taratino (Pulp Fiction, Reservoir Dogs), Martin Scorsese (Goodfellas, Raging Bull) og James Cameron (Terminator 2: Judgement Day, Aliens) har hyllet filmen vet man at man har med en bunnsolid film å gjøre. Gravity er en ubestridelig moderne klassiker.
