mma-revyen This content has been archived. It may no longer be relevant
Før jeg får inn på UFC 167 og det påfølgende ranet vil jeg snakke litt om noen av de andre nyhetene som kom fra MMA-verden denne uka.
Christmas is cancelled!
Like etter at forrige roundup var ferdig kom en av de kjipeste nyhetene så langt i år. Anthony Pettis er ute med skade, og kommer ikke til å møte Josh Thompson ved UFC on fox 9. I tillegg er Kelvin Gastellum også ute fra sitt oppgjør mot Court McGee, og blir erstattet av Ryan LaFlare.
Tidligere måtte også Ian McCall trekke seg, men han ble erstattet av John Dodson, noe jeg egentlig kan leve med. Tittelkampen i fluevekt, Johnson mot Benavidez blir den nye hovedkampen, så det drømmekortet som egentlig var planlagt blir litt amputert. Heldigvis har vi fortsatt Condit vs Brown, Faber vs McDonald og Lauzon vs Danzig å glede oss til.
Josh Thompson skal for øvrig møte Benson Henderson ved UFC on Fox 10 i stedet. Dette blir hovedkampen ved eventen som finner sted i januar.
Jones vs Texeira mangler fortsatt dato
Vi fikk en dag i troa om det de skulle møtes ved UFC 170 i februar, før Dana White gikk ut og sa at de var strøket fra eventen. Det var visstnok Jones som trakk seg, av uante grunner. Jeg hadde også vært redd for å gå inn igjen i det buret om jeg hadde fått ansiktet mitt slått til kjøttdeig av en svenske.
Hypetrainet til Glover Texeira er et av dem jeg faktisk ikke har giddet å kjøpe billett på, og han får en tittelkamp uten å ha slått en eneste utøver i topp 10. Med dette i bakhodet kan jeg meddele at jeg ikke bryr meg så mye om den kampen. Vekk meg når Gustafsson får omkampen han fortjener.
UFC får stråvekt for kvinner
Kvinnekampene som har blitt vist i UFC så langt har vært veldig underholdende. Det virker som at kvinnene er fast bestemte på å bevise at de hører hjemme i UFC, og de lar alt ligge igjen i ringen hver gang. Dette har ikke gått ubemerket forbi, og UFC har nå bestemt seg for å legge til enda en divisjon. Så lenge de holder oppe intensiteten og vi slipper kvinner som trenere på TUF igjen skal ikke jeg klage.
Ben Askren sluppet fra Bellator
En av utøverne ligger godt an i kampen om tittelen «verdens kjedeligste fighter», Ben Askren, har nå blitt frigitt fra kontrakten sin med Bellator. Han er ubeseiret så langt i karrieren, men Dana har vært veldig frem og tilbake på om UFC ønsker å signere ham eller ikke. Askren er av mange ansett som en av de 10 beste i verden i weltervekt, men står altså likevel uten kontrakt. Askren har riktig nok tidligere vært rimelig tydelig på hva han mener om UFC og Dana White, og la neppe inn noen kjempesøknad da. Jeg syns det er skrekkelig merkelig at Bellator lar mesteren sin gå, men vi snakker om de samme som signerte Tito og Rampage, så jeg burde kanskje ikke forvente for mye.
Rampage med seier
Ja, det er forståelig om du leste den tittelen to ganger for å sjekke om du leste riktig, men det er faktisk sant. Quinton «Rampage» Jackson gjorde denne uka sin Bellator-debut, mot tidligere UFC-fighter Joey Beltran, og gikk altså seirende ut av oppgjøret. Det gikk temmelig nøyaktig en runde før Rampage beviste at han kanskje har mer igjen på tanken, men jeg skal ikke påstå at jeg er skrekkelig spent på fortsettelsen.
UFC 167:
UFC feiret sitt 20-årsjubileum, og det med en heidundrende event i Las Vegas. Her fikk vi bevitne nok et belteran, en GSP som snakket om å ta seg en ferie, og hypetrainet til Rory Macdonald som traff enn fjellvegg i form av Robbie Lawler. Ellers gjorde Sergio Pettis, Anthony Pettis’ 20 år gamle lillebror sin debut, og Donald Cerrone fikk submission of the night bonusen for denne triangechoken:
Tim Elliott vs Ali Bagautinov
At denne kampen var på hovedkortet, men at Donald Cerrone mot Evan Dunham ikke var det, er litt merkelig. Jeg liker fluevektdivisjonen, det er veldig høyt tempo, og mange av småfolkene har knockoutpower. En av de som har det er uten tvil Ali Bagautinov, men kampen gikk likevel til avgjørelse. Tim Elliott stilte med det styggeste skjegget i UFC’s historie, kombinert med cornrows, og hadde dermed tapt i min bok lenge før kampen var over. Bagautinov dro i land en poengseier, og det la et greit grunnlag for resten av kvelden. Undertegnede begynner for øvrig (i likhet med resten av redaksjonen, red.anm.) å utvikle en ganske massiv fightermessig russerfetisj.
Josh Koscheck vs Tyron Woodley
Tyron Woodley er et beist. Så enkelt er det rett og slett. Han slo Koscheck ut så det sang allerede i første runde, og viste at han kanskje er moden for et nytt forsøk mot en topp 10-motstander. Koscheck på sin side har nå tapt tre strake, men Dana White uttalte at han mener det fortsatt er litt for tidlig for ham å pensjonere seg. Denne kampen fikk knockout of the night-bonusen, og det var meget velfortjent.
Rory Macdonald vs Robbie Lawler
Rory Macdonald er av mange ansett som en av de mest lovende unge fighterne i UFC. På lørdag møtte han veggen, i form av Robbie Lawler. Det var egentlig ganske imponerende at Macdonald overlevde 3. runde, men her klarte i alle fall dommerne å gjøre noe riktig, og ga kampen til Lawler.
Jeg må innrømme at jeg gliste som en idiot av dette resultatet. Av en uant grunn liker jeg ikke Rory Macdonald, det kan hende det er fordi han minner om en real life-versjon av Norman Bates. Det kan også skyldes at han har noen ekstremt kjedelige kamper bak seg, eller at han ikke ville møte GSP fordi de er venner. Det kan være det samme, GSP er allerede booket til ny kamp, og Rory tok nettopp et par steg bort fra tittelen.
Rashad Evans vs Chael Sonnen
Her begynte jeg å bli nervøs. Jeg er ikke bare storfan av Chael, men jeg er også tilsvarende lite glad i Rashad. Chael er en naturlig mellomvekter og jeg har aldri sett ham så utrent før en kamp. Likevel turte jeg å håpe på en seier for the American Gangster, for i MMA er jo alt mulig. Allerede i første runde kom skuffelsen. Rashad vant på TKO etter brutal ground and pound, og viste at han fortsatt hører hjemme i topp 10, til undertegnedes store ergelse.
Uansett hvordan man vrir og vender på det var det en temmelig pinlig affære å bevitne om man håpte på en seier til the bad guy.
En av fordelene med å se Chael tape er at han ofte er på sitt mest sympatiske etter kampen. Denne gangen var intet unntak, og han avslørte at den eneste feilen han begikk var at han møtte en bedre fighter enn seg selv. Jeg håper dette har fått ham til å innse at lett tungvekt ikke passer noe særlig for ham, og at vi får se ham i mellomvekt etter Silva-kampen.
GSP vs Johny Hendricks
Det har visst blitt en ny trend i UFC at jeg skal få følelsen av ran etter tittelkamper. Silva vs Weidman føltes ikke riktig, fordi det hele skjedde på slik en teit måte. Jones vs Gustafsson kan aldri bli riktig om man er fra Skandinavia. Denne gangen var det Johny Hendricks som måtte gå skuffet hjem. Kampen hans mot GSP gikk til dommerne, men to av dem var blinde og bakfulle etter metanolfylla, så de slet litt med å følge med. Etter kampen så GSP ut som at han hadde falt ned 7 etasjer og landet på ansiktet, imens Hendricks på sin side så ut som han nettopp hadde fullført en middels hard spinning-økt. Det var den første runden som ble avgjørende. Alle dommerne var enige i at det sto 2 – 2 i de 4 siste, men kun en av dommerne så samme første runde som meg.
Kampen var uansett knall, og vant bonusen for fight of the night. De som trodde at Hendricks kom til å gasse i de siste rundene fikk ikke helt rett. Han roet tempoet en del utover i kampen, men han så overraskende frisk og rask ut hele veien.
Det har vært et fåtall mennesker som påsto at Hendricks tappa i 1. runde. Disse menneskene er GSP-nuthuggers, og burde ikke tas seriøst. Jeg liker GSP, han er en skrekkelig real type, men at Hendricks tappa, eller at fransk-kanadieren tok 3 runder er helt absurd i mine øyne.
Den kontroversielle (les: elendige) avgjørelsen var ikke det eneste store snakkepunktet etter hovedkampen. GSP begynte nemlig å snakke om å ta seg en lengre ferie etter kampen, og mye av det han sa hørtes ut som det kom direkte fra en avskjedstale. Han sa ikke konkret at han pensjonerte seg, men at han trengte tid for å ta seg av personlige anliggender (ifølge TMZ er faren hans døende, og han har en uønsket unge på vei, men jeg tar dette med en klype salt)
Dana uttalte etter pressekonferansen at han hadde snakket med GSP, og at både pensjon og friår så ut til å være ute av bildet. Han kom også med en gladnyhet, nemlig at den neste kampen på tapetet for GSP er en omkamp mot Hendricks.
Med andre ord får altså Hendricks et nytt forsøk på å ta beltet hele verden, unntatt to sveiseblinde dommere og enkelte GSP nuthuggers mener er hans.
Den neste eventen vi får blir TUF-finalen, som går av stabelen 30. november. Hovedkampen på det kortet blir Nate Diaz mot Gray Maynard, som for øvrig er den eneste kampen på kortet som er noe å glede seg til.