Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Morten Joki Haukeberg:
Jackass-stjernen Johnny Knoxville forkler seg som en 86-årig bestefar, og drar ut på en ellevill reise gjennom USA med skjult kamera og et 8 år gammelt barnebarn på slep. I Bad Grandpa får du møte tidenes aller verste bestefar på kino, idet Johnny Knoxville bruker timevis på å sminke seg til den småperverse Jackass-rollefiguren Irving Zisman. Med barnebarnet sitt, Billy (Jackson Nicoll) på slep, legger Irving ut på tidenes pinligste roadtrip gjennom USA.
Underveis på reisen introduserer Irving det unge barnebarnet sitt for høyst upassende folk, steder og situasjoner. Duoen støter blant annet på mannlige strippere, begravelser, motorsykkelgjenger og mengder av intetanende vanlige borgere som ikke aner at de blir filmet. Altså virkelige folk i helt uvirkelige situasjoner.
Alt filmes med skjult kamera, som tar Jackass-galskapen til gamle kjente trakter. I de tidligere filmene Jackass: The Movie, Jackass Number Two og Jackass 3D er de kjent for å gjøre ville ting både med skjult kamera, og uten. I Bad Grandpa bruker de nesten bare skjult kamera med godt hell. Dette fordi det er så gjennomført bra, både stilistisk, tematisk og ikke minst ved hjelp av de gode innleide skuespillerne. En frykter regelrett av og til for livene til skuespillerne når de setter i gang for å provosere de ulike gruppene mest mulig.
Morten: Dette er en svært morsom film, som jeg lo ganske mye av, og allerede her oppfyller den nettopp rollen den har som underholdene hjernedød humor. Men det kanskje litt for kjedelig med bare én karakter gjennom hele filmen, i motsetning til de tidligere filmene hvor det er langt flere karakterer og ulike hendelser. Det som ikke fungerer så godt er blandingen mellom den moralske handlingen, familieproblemer og bestefedre som må stille opp, og de ulike scenene med skjult kamera.
Jeg roser Jackass-folka med å prøve seg på en slik dobbeltsjanger, men man tar aldri de moralske poengene seriøst, nettopp fordi at man vet at karakterene ikke er seriøse. Utenom det er jeg meget fornøyd med filmen, jeg ønsker ikke å overanalysere slike type filmer for mye, den får meg til å le store deler av filmen og det er mer enn bra nok.
Filmen er dedikert til avdøde Ryan Dunn, noe jeg synes er fantastisk. Han var med i Jackass-gjengen før han tragisk gikk bort.
I denne MTV-spesialen kan du se en hyllest til Ryan Dunn:
Carina Hoshovde: Jeg er ufattelig glad i Borat-konseptet: Å lure uvitende, naive, men snille, amerikanere til reaksjoner jeg selv i senere tid hadde blitt litt flau over, er absolutt min type humor. Jeg gir en liten fy på det sentimentale aspektet ved filmen som blir veldig unødvendig for min del, men ser ønsket om å være “en ekte spillefilm”.
Bad Grandpa gir meg “skjult kamera”-humor i en lite sofistikert utgave. Som et legeresept bedre enn iBux og Pinex kommer Jackass med denne blomsten av avslapping og latter rett før eksamenstiden. Legg ned bøkene og glem at du er et kritisk tenkende vesen med tomler, og kos deg med Johnny Knoxville. Denne filmen gir ut latter som en Pez dispenser. Jeg anser meg fornøyd, og et skritt nærmere magemusklene fra TV-shop-reklamen. Det sier seg selv at om du fryktelig lett fornærmes er ikke denne filmen noe for deg.
