Offside This content has been archived. It may no longer be relevant
En fotballklubb er i mange byer en del av byens sjel og kultur. Den skaper samhold i befolkningen og er et felles knutepunkt som store og små, uansett religion eller politisk syn kan samles om. De er tannleger, de er snekkere, de er advokater, de er fans og de er brødre. Dette er historien om supporterne fra Sør-London som fikk deres klubb revet vekk fra dem grunnet griskhet og en ledelse uten kjærlighet for klubben. Dette er historien om Wimbledon FC.
Hør innslaget om Wimbledon FCs historie her:
[audio:https://srib.no/wp-content/uploads/2013/11/Wimbledon-FC-Klubben-som-gikk-under.mp3]
Første og siste trofe
Wimbledon var siden oppstarten i 1889 en amatørklubb fra Sør-London der navnet deres ga flere assosiasjoner til tennissporten enn fotball. Først i 1986 kom klubben for første gang inn i engelsk toppdivisjon og to år etter, nesten hundre år etter fødselen, vant Wimbledon deres foreløpige første og siste store trofé. I en thriller av en kamp der “the crazy gang”, som var kallenavnet deres grunnet den tøffe spillestilen, vant laget 1-0 mot regjerende mester og det beste engelske fotballaget på deres tid, Liverpool. Seieren var ingenting annet enn en oddsbombe og en bragd av de sjeldne. At det var Wimbledon som skulle ødelegge Liverpools jakt etter å bli det første laget som vant “The Double” to år på rad var det rett og slett ingen som hadde sett for seg.
Et frispark fra Dennis Wise på hodet til Lawrie Sanchez rett før pause og en fantastisk redning av Wimbledon-keeper Dave Beasant på straffespark fra John Aldridge avgjorde finalen. “The crazy gang” var kjent for å spille røft, men en lagspiller var selve symbolet på tøff spillestil, nemlig Vinnie Jones, som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen til enhver motspiller. I løpet av Premier League karrierien fikk Jones så mye som ett rødt kort per 26 kamp han spilte. Den tredje høyeste ratingen blant spillere med over 100 kamper. Han fikk også tidenes rasekste gule kort bare etter tre sekunder da han klippet ned Dane Whithouse rett etter avspark.
Veien videre
Etter Premier League-oppstarten gjorde Wimbledon det relativt bra i Englands øverste divisjon. Den nå så kontroversielle sportsdirektøren i Newcastle, Joe Kinnear, styrte klubben til å være en stabil topp ti fra 92-99. Det var når Kinnear måtte gå av som følge av sykdom problemene startet. De to norske millardærkompisene Bjørn Rune Gjelsten og Kjell-Inge Røkke hadde kjøpt seg opp i klubben og bestemte seg for at neste steg var å norskifisere klubben. Egil “Drillo” Olsen ble ansatt som manager og Røkke/Gjelsten hentet inn flere norske spillere som ikke holdt Premier League nivå. Det gikk som det måtte, Drillofotballen fungerte ikke i England og laget rykket ned. Med nedrykket ble det mindre supportere og Røkke/Gjelsten-monsteret så at de begynte å tape penger på klubben.
I ett desperat forsøk på å redde noen millioner gikk nordmennene med på Pete Winkelmanns horrible idé om å flytte klubben 100 km vekk fra Sør-London til Milton Keynes, der det ikke var noe stort fotballag, men en by med nesten 200 000 innbyggere. Winkelmanns tanke var etter all sannsynlighet at Wimbledons gamle supportere skulle reise de 100 km før hver kamp og at i tillegg Milton Keynes området skulle omfavne laget. Hvordan nordmennene kunne bite på en slik kynisk forretningside når de selv har uttalt seg som fotballelskere, er for alle utenforstående uforståelig. Wimbledons trofaste supportere var i harnisk og laget gikk under administrasjon i 2003. Etter sesongslutt hadde de norske eierne fått nok og solgte restene videre til Winkelmann, som omdømte klubben til MK Dons og innførte en helt ny identitet.
Supporterklubben AFC Wimbledon
Som følge av protestene mot flyttingen av Wimbledon FC oppsto en ny supporterstyrt klubb: AFC Wimbledon. Klubben fikk massiv støtte og ser på seg som den rettmessige etterøflgeren av Wimbledon FC. AFC og dets tilhengere anerkjenner den dag i dag ikke MK Dons som en fotballklubb og krever blant annet at “Dons” som var det gamle kallenavnet til Wimbledon tilhører dem. AFC har på sin elleve år gamle historie hatt en udiskutabel suksess og er allerede å finne i Fotball League Two, kun ett nivå under “storebror” MK Dons. AFC er også støttet av en hel fotballverden og har blant annet en mektig sponsor i Sports Interactive – spillselskapet som lager Football Manager. På grunn av lite penger i klubben har den spilt sine hjemmekamper på Kingsmeadow, men nå har forhandlinger startet om å komme tilbake til sin gamle hjemmebane Plough Lane.
De to klubbene har møttes mot hverandre en gang. Dette skjedde i fjorårets tredje runde i FA-cupen. MK Dons tok ledelsen til pause, men da AFC utlignet i andre omgang tok det fullstendig av og ti år med følelser kom ut som en champagnekork. AFC supportere stormet banen, og for en hel fotballverden føltes det rettferdig. Likevel ville det seg slik at spillerne i hvitt (Dons) som representerte klubben som forlot hjemstedet skulle vinne kampen på overtid. Det mest spesielle med denne kampen er at flesteparten av AFCs supportere valgte å se kampen hjemmefra. Dette var av flere årsaker, men hovedsaklig fordi de ikke så på det som en reel kamp mot ett reelt fotballag.
Wimbledon gikk altså i løpet av femten år fra å vinne FA-cupen til å skifte hjemsted og bli gjort til skamme av sine norske eiere. I dag er hatet blant AFCs supportere mot det som i teorien er deres egen klubb muligens det største hatet i engelsk fotball.
