Anmeldelse: Gravity

This content has been archived. It may no longer be relevant

I Alfonso Cuarons Gravity, blir vi kastet inn i et virkelighetsnært skrekkscenario. Etter en mislykket nedskyting av en russisk spionsatellitt, befinner astronautene om bord i romfergen Explorer seg i faresonen for å bli truffet av millioner med smådeler som reiser i 25.000 km/t. Før de vet ordet av det, må de to gjenværende astronautene Ryan Stone (Sandra Bullock) og Matt Kowalski (George Clooney), kjempe mot alle odds for å komme seg hjem i live.

2001 vs. 2013

Nå er det en stund siden vi sist fikk se en tilnærmet hel-realistisk romfilm på det store lerretet, og man må nok helt tilbake til Ron Howards Apollo 13 for å finne noe tilnærmende. For Gravity er pinlig nøye med detaljene, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Mens du sitter i salen med 3D-brillene på, er det nok det nærmeste du kommer til faktisk å ha en følelse av å være i verdensrommet.  Dette har fått mange til å sammenligne Gravity med Stanley Kubricks mesterverk fra 1968; 2001: a Space odyssey.

Det er mange grunner til det. Når Kubrick lagde 2001: a space odyssey i 1968, var han like sjangerbrytende som Alfonso. Begge tok “sci-fi” til et nytt sted og har hatt et ønske om å fortelle noe nytt, samtidig som det ikke går utover realismen.  Men, der Alfonso mangler karakterdybde, triumferte Kubrick. Ikke bare hentet han frem stemmen i mennesket, men også maskinen. Dette er alt annet enn bulder og brak, HAL9000 leker et spill. Samtidig ser vi mennesket møte sin uunngåelige fremtid, en slags tolkning av døden, mens HAL9000 krysser over i en mer, om ikke komplett, menneskeskikkelse.

Det samme kan ikke sies om Gravity. Om enn så høyt de flyr, så stikker dette ikke dypt nok. Det er ikke nok med en panisk Bullock og en cool-to-the-rescue-guy spilt av Clooney. For selv om det er vakkert å se på, klaustrofobisk og 3D, så holder det rett og slett ikke. Men, og det må understrekes, det er en velspilt, teknisk riktig og estetisk vakker film. Et riktig håndverk. Dessverre svikter engasjementet mitt i karakterene, og jeg savner en mer dynamisk historie som involverer meg mer med hovedpersonene.

Ed Harris sin rolle som den sprakende stemmen fra kontrollrommet i Houston, er til å begynne med et ganske morsomt nikk til hans tidligere lignende rolle i Apollo 13, men blir til et uromoment der du sitter og tenker; “dette er jo Ed Harris.” Her hadde det nok gjort seg bedre med en ukjent stemme som ikke tar så mye oppmerksomhet.

Oscar

Jungeltrommene spiller for nok en Oscar til Bullock, men i mitt syn er ikke det fortjent. Det er ikke hennes feil. Det kreves mye av en skuespiller når man kun skal fange ansiktsuttrykket på film for så “lime” det inn i en hel-digital film. Der leverer de som forventet. Bullock  gjør en overbevisende rolle som en fortapt astronaut, men selv om vi kan grøsse oss over situasjonen, blir vi også fort likegyldige. Vi blir rett og slett ikke godt nok kjent med Bullock til å bry oss hele veien, til tross for magre drypp om fortiden hennes. George Clooneys karakter er egentlig nesten ikke verdt å nevne. Han er seg selv, sjarmerende, freidig og bekymringsfri. Det er et tankekors at rollen i utgangspunktet var tiltenkt Robert Downey Jr. For meg sier det at rollen var ment å være så platt som den viser seg på skjermen, en enkel karikatur av en smart playboy-astronaut.

Allikevel, dette er en film som er verdt å få med seg. Gravity er et friskt pust som er velkommen, men spesielt sjangerbrytende er den dessverre ikke.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider hver torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringer, anmeldelser, diskusjoner og intervju fra filmens verden på podcast eller siste ukes streaming.

(Toppfoto: SF Norge)