Spill: The Last of Us

Story

Prologen starter i storbyen Boston og følger Joel pluss familien hans. Det er midt på natten og soppen som infiserer mennesker har begynt å innta byens innbyggere. Joel og familien kaster seg i bilen, sammen med Joels bror, Tommy, og forsøker å komme seg ut av byen. Flukten får et dramatisk utfall og det hele ender opp med fade-to-black og spillet gjenopptar historien 20 år senere.

Joel har nå påtatt seg arbeid som smugler, for å skaffe folk i karantenesonene utstyr av ulikt slag. Hovedhistorien begynner for alvor idet Joel tar på seg et fraktoppdrag – han skal bringe den lille jenta Ellie til en geriljagjeng som kaller seg Fireflies.

Mer ønsker jeg i grunnen ikke å si om historien. Den bør oppleves i sin helhet, da Naughty Dog har virkelig klart å gjøre den interessant og forteller på en måte som gjør at spilleren følger med.

Dette understrekes kanskje mest av at mennesker som ikke er interessert i spill i særlig grad, har sittet og sett på flere timer av spillet mens jeg spilte gjennom.

Grafikk

The Last of Us kjører i Naughty Dogs egen grafikkmotor, tidligere brukt i Uncharted-spillene. Likhetstrekkene er åpenbare: spillverdenen er detaljert og bruker heftige teksturer og variert lyssetting. Særlig ser jeg likheter mellom Joels hår og Sullys hår i Uncharted. Gjengivelsen av skogene også om Uncharted – disse mange likhetstrekkene er selvfølgelig positive for spillets del.

Spillet har en fin blanding av mørke og skumle deler, som deles opp av lyse, levende og spennende omgivelser. Det er sjeldent bugs i spillet, hvilket bidrar til at det føles utrolig gjennomarbeidet i det store og hele. Uncharted har også satt sitt preg på hvordan man skal tenke for å løse oppgaver underveis.

Inspirasjonen fra Zombie-Apokalypser befester seg i den mangelen på utstyr og våpen: Slik virket det i alle fall i begynnelsen. Etter noen timer med spilling på normal forstod jeg derimot at dette ikke var tilfellet, jeg glemte at det var mulig å crafte gjenstander etter behov. Det gikk seg nå til uansett. Det kan godt være at det er annerledes på Hard.

Våpen og kontroller

Kontrollsystemet har klare likhetstrekk med Uncharted. Dette er noen ganger litt keitete underveis i spillet, men man blir fort vant til dette. Når timingen sitter med kontrollen blir det heller ikke noe problem å ta knekken på nærgående fiender. Enkelte vil kunne synes at kontrollsystemet ikke er presist nok, men jeg opplever at The Last of Us styres meget godt.

Våpnene i spillet er av vanlig type og størrelsesorden. Ikke noe helt utenom det vanlige, og det liker jeg godt. Det passer til historien -det ville vært veldig rart om vi hadde sett et stort arsenal av nye typer våpen.

Spoiler: Flammekasteren er en fin overraskelse i spillet. Denne er virkelig effektiv og legger til en ny dimensjon til spillets gore.

Gore

Spillet har en ganske grov voldsdimensjon, noe jeg setter pris på. Dette passer til settingen i spillet, med tanke på overlevelses-situasjonen Joel og Ellie befinner seg i. Dette er mulig å skru av, men jeg vil anbefale å ha det på. Det gjør at spillopplevelsen blir meget god. Joel sine, til tider, kyniske og kalde handlinger underbygger også hans måte å være på.

Aldersgrensen som er satt for spillet kan virke naturlig, men samtidig er det såpass klart at dette ikke er satt i virkeligheten. Den kunne altså vært satt lavere enn 18.

Multiplayer

Jeg har fått et kort førsteinntrykk av online-delen. Her kjemper man for å få tak i nok supplies til at laget skal kunne fortsette frem mot en levering av mer utstyr, eventuelt skal man forsøke å hindre motstanderen å få tak i dette.

Opplevelsen er ganske annerledes enn andre spill jeg har spilt online, både på grunn av våpen og muligheter til å bruke en slags ”superhørsel.” Jeg kom litt dårlig i gang, men det gikk seg til etter hvert. En trenger å få i gang en god strategi sammen med dem man spiller med. Mikrofon gjør det lettere og det bygger på samarbeid. Et lag som ikke samarbeider har sjelden gode sjanser.

Ting som trekker ned

Når jeg ser tilbake på spillopplevelsen er det lite som har irritert meg i særlig grad. Det jeg vil trekke frem er noen kampsekvenser som kunne vært kortet ned og den lille jenta Ellie som noen ganger står litt i veien. Dette kunne kanskje vært løst om en kunne løpt ”gjennom” henne, men her er det viktig å understreke at dette er pirk. Ellie kunne forresten også lært seg å svømme. Perhaps in the sequel.

Etter å ha blitt ferdig med storyen gikk ikke spillet tilbake til Main Menu, Playstation frøs og jeg endte opp med å miste de siste 20% av singleplayer delen. Dette ble jeg nødt til å spille gjennom på nytt, selv om jeg fikk trophies for å ha fullført. Dette er dog ikke noe jeg opplevde flere ganger, og det kan være at det var maskinens feil, ikke spillet.

Konklusjon

Jeg brukte 16 timer på å spille meg gjennom singleplayer-storyen. Historien har ikke noe dødtid og har derfor mye verdi. Spillet passer for et bredt publikum – fra den mest avslappede til den mest hardcore gamer.

Jeg sitter igjen med et veldig godt inntrykk. Setter man pris på å bli fortalt en spennende historie, er virkelig dette et spill å anbefale. Vi kommer nok også til å få høre om dette når priser for Årets spill skal deles ut. Det er ikke dermed sagt det kommer til å ende på toppen av lista, men det kommer ikke til å være langt i fra.

Løp og kjøp!

Abonner på Hardcore

Hardcore er et kompromisstløst og uortodoks radioprogram om spill – elsket og hatet for absolutt ærlighet og kreativ frihet. Hver tirsdag kl 11 på SRIB; anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Hardcore podcast RSS / iTunes / episodearkiv (med streaming)

Twitter @hardcore_srib / Facebook sribhardcore