Filmens uforglemmelige kvinner

This content has been archived. It may no longer be relevant

Fredag 8. mars rettet Kvinnedagen nok en gang et viktig, og dessverre fremdeles aktuelt, søkelys på likestilling og feminisme. Vi i Nova Noir vil gi oppmerksomhet til ti spennende profiler som i ulike tidsepoker, karrierevalg og levde liv har satt sitt minneverdige preg på filmhistorien i en eller annen grad.

Og vi starter første del med den eneste aktive kvinnelige regissøren under Hollywoods legendariske gullalder.

Ensom pioner i hanegården: Dorothy Arzner

– When I went to work in a studio, I took my pride and made a nice little ball of it and threw it right out the window.

Sitatet tilhører viljesterke Dorothy Arzner som skapte seg en strålende regikarriere i et ellers mannsdominert Hollywood. Hun jobbet riktignok innenfor studiosystemets strikte rammer, men ettersom hun ikke var avhengig av filmarbeid for å kunne sikre sitt daglige brød, så var hun villig til å overgi enhver film til en annen regissør dersom hun ikke fikk lage den akkurat slik hun ønsket.

Ette at hun avsluttet karrieren i 1943 ble hun lenge oversett av filmhistorikerne, men på 70-tallet hentet man Dorothy Arzener tilbake i lyset. Hennes nyskapende arbeid står i dag sentralt i en rekke av filmhistoriens underoverskrifter: studio- og stjernesystemet, sjangerfilmen, utviklingen av lydteknologi og ikke minst representasjon av kvinner i det amerikanske mainstreamlandskapet. Hør Roger Grosvold fortelle deg om dama som fremdeles har den største CV-en av kvinnelige regissører i Hollywood.

Skuespiller i særklasse: Tilda Swinton

«Alien», «kameleon» og «androgyn» er stikkord som ofte brukes for å beskrive den 180 cm høye skuespilleren Katherine Mathilda «Tilda» Swinton. Men det som først og fremst kjennetegner henne, er hennes sterke tilstedeværelse der hun er rollekarakterene fremfor å spille dem. Enten man ser henne i filmer som “The Deep End”, “Michael Clayton” eller “We Need To Talk About Kevin” så gir Swinton oss tilskuere ubegrenset rom til å betrakte, tenke og føle.

Tilda Swinton har gjort flere store filmer i løpet av karrieren. Fremfor å jakte på berømmelse, glitter og glamour velger hun ofte å gå for de utradisjonelle rollene eller medvirke i eksperimentelle filmprosjekter. Prosjektene kunne være engelsk- som fremmedspråklige, og gjerne med ukjente regissører bak rattet. Én ting er sikkert – har man først opplevd henne på film så glemmer man aldri Tilda Swinton. Akkurat slik det var for Eline Ivarson:

Komponisten som skrev historie: Rachel Portman

Filmmusikken, lik den klassiske musikken, har tradisjonelt vært dominert av menn. Når man skal nevne komponister man kjenner til er det svært sjelden at man kommer på kvinner nettopp fordi det er så få som har satset på en karriere innen komposisjon av filmmusikk. Enda færre har oppnådd å skape seg et navn innen bransjen.

Men i løpet av 90-tallet og fremover har kvinnene hevdet seg i stadig økende grad, og da britiske Rachel Portman vant Oscar for beste filmmusikk i 1997, skapte hun samtidig historie. Portman er fremdeles aktiv, sist aktuell med fjorårets “The Vow”, “Bel Ami”, og “Private Peaceful”. Så len deg tilbake, senk skuldrene og la Roger Grosvold fortelle deg om Portmans bidrag til filmmusikkhistorien:

Tenåringstjernen som ble voksen: Natalie Portman

Det er stor forskjell på filmstjerner og skuespillere. Filmstjerner er, skuespillere gjør. For å kunne fremstå som troverdig ballerina i Darren Aronofskys “Black Swan”, trente Portman fem timer hver dag i et halvt år og underveis gikk hun ned hele 16 kilo. Dette er skremmende mye med tanke på hvor tynn hun allerede var. Underveis skadet hun seg flere ganger, blant annet brakk hun ribbeinet og pådro seg hjernerystelse.

Portman gir ny og forsterket mening til ordet «intens», der hun bærer filmen på sine radmagre skuldre mens hun gir den angstfylte og nevrotiske ballerinaen Nina troverdigheten som trengs for å gjøre henne til en karakter av kjøtt og blod som vi tror på. Når man i dag skal oppsummere Natalie Portmans karriere, så er “Black Swan” filmen som gjerne nevnes først. Men Portman er mer allsidig enn som så, og Siren Løkaas ser her på Portmans karriere i forkant av hennes Oscar-vinnende innsats i ballerinathrilleren:

Drømmen om Hollywood: Sonja Henie

Da hun avsluttet sportskarrieren, erobret norske Sonja Henie Hollywood på en måte man ikke har sett maken til hverken før eller siden. Hun ble superkjendis nærmest over natta og prydet coveret på Time Magazine. Hun har stjerne på Walk of Fame, fot-, skøyte- og håndavtrykk foreviget i sement utenfor legendariske TLC Chinese Theater i Hollywood og spilte hovedrollen i den mest sette filmen i 1937.

For mange nordmenn er hun er bare den smørblide jenta på skøyter som tok en rekke gullmedaljer i OL for flere tiår siden. Men Sonja Henie var så mye mer, selv om hun aldri ble profet i eget hjemland. For tiden jobber regissør Anne Sewitsky (“Sykt lykkelig”) med forarbeidet på filmen om Sonja, mens NRK har luftet planer om en TV-serie. Men inntil en av Norgeshistoriens mest spennende liv omsider blir dramatisert så forteller Roger Grosvold deg her kort om isens dronning som tok det amerikanske kinopublikum med storm:

Les og hør Nova Noirs hyllest av henne og fire øvrige kvinner i del 2.