admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Hva er det med verdensmusikk? Finnes den? Eller er verdensmusikk, eller World Music, en betegnelse som er moden for historiens bugnende språklige skraphaug, sammen med termer som Den tredje verden, negerarbeid og jødepris?
Dette tar Audinho og Patl for seg i ukas utgave av Musikk fra verden. Obligatorisk pensum for denne sendinga, er artikkelen til David Byrne, I hate World Music fra 1999, og Ian Andersons tilsvar til Byrne, World Music History. David Byrne, som i årevis har vært en av de fremste pusherne av eksotisk populærmusikk, ønsker uttrykket død og begravet – ikke minst for å åpne opp for muligheten av at psykedelisk rock fra Latin-Amerika kan være vel så fett, og relevant for den “vestlige” lytter, som samba, cumbia og tango.
Ian Anderson, på sin side, greier ut om hvordan termen “World Music” faktisk kom til å bety det den gjør i dag. Andersons artikkel er fantastisk lesning fordi Anderson selv var der da det skjedde – på et møte mellom ymse platepushere og musikkelskere i London i 1987. Dette var folk som elsket afrikansk musikk, arabisk musikk og alle former for crossoversjangrer, som i stor grad sirkulerte i lukkede nerdekretser, og de ønsket ganske enkelt å fronte denne musikken gjennom å gi den en egen seksjon i platehyllene. “World Music” var termen de valgte, fordi den var minst ekskluderende og mest inkluderende. Så der har du det.
Vi intervjuer Marius Asp i NRK P3, som nylig plukket opp hansken etter David Byrne, og argumenterer for å kvitte seg med begrepet i forbindelse med Oslo World Music Festival. Vi intervjuer også Jens Lunnan Hjort, en ringrev på Oslos folkclubbing-scene, som spiller opp til heftig dans under navnet DJ Kreismyr. Han kaller musikken sin, uten blygsel, for verdensmusikk. Han mener at hele problemstillingen er en overintellektualisering av noe, som egentlig handler om å digge feita musikk. Dette ligger et av og til langt, av og til ganske kort, stykke unna den musikalske allfarvei.
I det musikalske i ukas sending, fokuserer vi på musikk som av ulike årsaker må kunne kalles kvintessensiell “verdensmusikk”; italiensk swing fra Trondheim, pseudo-cumbia fra Tromsøs store sønn Jørn Hoel, Balkan-klezmer-arabisk rock fra en engelsk gjeng hvis medlemmer alle kaller seg Mustapha, og calypso på nederlandsk rekvirert av Nescafé. I tillegg hører vi musikk som utfordrer begrepets relevans og peker mot dets snarlige død; indierock fra New York med ørkenblues-inspirert gitar, hiphop basert på et reggae-sample, og autentisk mahgreb-partymusikk med forkjærlighet for autotune.
LÅTLISTE for Musikk fra verden 5. november 2012
Benito Nava – “Mere Mere Mere”
3 Mustaphas 3 – “Ya Habibi, Ya Ghaybine”
Dirty Projectors – “No Intention”
Jørn Hoel – “Cumbia for stive hofter”
Manolis Aggelopoulos – “Misirlou”
Cheb Amar – “Sid el Harat”
Tenoshi – “Monsta Monche”
Max Woiski – “Nescalypso”
I tillegg fortjener et par andre snippets i sendinga honourable mention:
Før introen, den faste lille snutten av Tony Allens “Home Cooking”, hører du en bit av Kristian Tandbergs trivelige “Avocado-samba”. Vi i redaksjonen falt pladask for denne låta, og hva er den, om ikke reinspikka etno-wørld?
Halvveis i intervjuet med Marius Asp, hører vi først en snutt av “Shumba” av zimbabweren Thomas Mapfumo, en av artistene som gjorde furore i Ian Andersons musikknerdesirkel på åttitallet. Deretter hører vi en snutt av “Kanou” av Fatoumata Diawara, som spilte på Oslo World Music Festival sist uke. Dette blir det eneste du får høre av OWMF-aktuell musikk i ukas Musikk fra verden. Vi fikk ikke muligheten til å være med på leken, noe vi ikke kan la gå upåaktet hen. Vi er skikkelig snurte, for å si det rett ut.
I kåseriet til Patl, der vi blir kjent med den kvintessensielle verdensmusikkentusiasten Randi fra Førde, hører vi ecuadorianeren Leo Rojas sin versjon av “El Condor Pasa”. Det som bare MÅ sies om denne låta, er at den antakelig leder norske musikkhoder til å tenke på “Pan Pipe Moods”-bølgen som skylte over landet på tidlig nittitall. Faktum er at låta er snaue året gammel. Leo Rojas vant den tyske talentiaden Das Supertalent i fjor, og hans tv-framføring av låta er en oppvisning i etno-kitsch som bare du bare må løpe og se på Youtube. Det fine og litt ubegripelige med disse tyskerne, er jo at de ikke skjønner seg på ironi. Eller så bare elsker de det vi andre elsker å hate. Randi fra Førde, på sin side, har nok en soft spot for den gode Leo Rojas.