skumma This content has been archived. It may no longer be relevant
Snøen veltar seg vidare over det som var huset. Som om ingenting har skjedd. Som om han ikkje har kjenslar for huset han omfamna berre minuttar tidlegare. Snøen er ferdig med huset. Det betydde ingenting for han. Han gjorde berre som han ville. Såg det. Tok det. Brukte det. Fylte det. Knuste det. Kasta det til sides. Det var ingentinvg for han. Berre noe som kom i vegen for han. Berre noe han, som Isberg, ville ta. Huset var alt for meg. For han var det ingenting.
I Lars Ove Seljestads nye roman, Isberg, blir leseren kastet inn i en tragedie, starten på et menneskets fall mot dypet og følelsen av å ikke bli forstått. Et snøskred raser nedover fjellskrenten og skjærer seg gjennom et vilt landskap, knuser trær, busker, lekeplasser, biler.. og hus. Snøskredet fortsetter videre ut i fjorden, og tar sine første liv, mor og far. Som tidligere i Seljestads bøker blir den sinte unge mann skildret, en gutt ved Andreas sitter alene igjen, kun omgitt av iskald natur og husets knuste vegger.
Hør omtalen her: [audio:https://srib.no/wp-content/uploads/2012/11/Skumma-Kultur-Isberg-MRL.mp3]
Isen skriker. Gutten skriker. Lokalsamfunnet gjør det de kan for å hjelpe gutten, men Andreas støter fra seg all hjelp han kan få. Han har allerede gjort sitt valg. I tiden etter ulykken vender han raskt tilbake til skolen og blir møtt med det som i boken blir beskrevet som «stakkarsdegblikket». Han hater det. I skolestilen med tittelen «Raset» står følgende setning nedtegnet: ALT ER HEILT VANLEG. Han går til kamp mot læreren, mot omgivelsene, ikke med ord, men med stillhet. Et helt samfunn blir vitne til et ungt menneske i oppløsning som går mer og mer inn i seg selv. Fort utvikler han et stort raseri mot de som prøver å forstå ham.
Isberg hopper noen år frem i tid og leseren får nå innsikt i en hverdag der tragedien for lengst er glemt. Men ikke for Andreas. En sint ung mann har frastøtt seg sine klassekamerater, mislykkes på arbeidsplassen, og bruker fysisk vold for å få utløp for sine uutalte ord. En frustrasjon begynner å spre seg på innsiden av mannen, og det er her den eksplosive vendingen i boken skjer.
Isberget fossar fram. Knusar alt levande under seg. Frøyser alt leveandre med sitt kalde andedrag. Bind det til seg. Gjer det til sitt. Tek det med på den vidare ferda. Mot ævealtet. Det er eg, det. Isbergkongen. Myrkrets fyrste. Kjellarens herskar. Tindetopparen. Kjellarmennesket flyt fram i ein ande av is. Ruvelegt å sjå. Ei rustning aav is-andre gjer kjellarmennesket stort. Utan denne isrustninga. Var kjellarmennesket. Ingenting. Eg er kjellarmennesket. Kledd i syrefast brynsje av lintråd er eg usårleg. Eg er einsemdkongen. Frå einsemds berg rid eg meg sjølv i møte
Ved å bruke Kristoffer Uppdals modernistiske dikt ved samme tittel, blir naturen og mennesket satt opp mot hverandre. Det oppstår en underlig men merkverdig bra scene i kjelleren på arbeidsplassen. Om det er forfatterens mening er jeg usikker på, men det virker som at mannen og isberget blir en del av hverandre, og at han blir noe større enn seg selv, en slags helhetlig pakke med sinne. Bruken av Isberget fra Seljestad sin side fungerer som en veldig klar referanse til menneskets følelser og den vanvittige kontrasten som hører til.
Det er ikke ofte jeg må stoppe opp når jeg leser litteratur, men denne gangen skjedde det. Avslutningen er brutal, inhuman og forjævelig. Det blir lett å tenke på tragedien en sommerkveld i 2011. Jeg nevnet så vidt dette med de uutalte ordene, at kroppen og knyttnevene gir utløp for det som aldri ble snakket om, og dette kan i mine øyne være det tematiske budskapet i boken. Seljestad er enormt god på dette, på sinne, og det å bevege seg innenfor den knallharde veggen på de menneskene som føler seg utenfor. Isberg er kun på 140 sider, men er en sterk historie om det indre raset, og hvordan et samfunn går videre når tragedien har lagt seg. Seljestad nye er en fasinerende og brutal start på litteraturhøsten 2012.
Høgt der oppe. Under himmelkvelven. Dit ingen menneske når. Dit ingen menneske nokosinne har sett fot.
Står eg.
Åleine i istindsnetter
dirigerer eg nordlysets spel på frosthimmelen.
Eg flyttar måne og stjerner.
Styrer planetanes banar.
Får øyer til å blø.
Skumma Kultur silar ut skummet, den beste av den beste kulturen både i Bergen og resten av verdssamfunnet kvar måndag kl. 11. Du kan også lytte til vår podcast. Har du tips, anbefalinger, kritikk eller ros? Send det meir enn gjerne til skummakultur@srib.no.
