admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Francois Traffaut. Claude Chabrol. Eric Rohmer. Jacques Demy. Agnes Varda. Og sist, men ikke minst, Jean-Luc Godard. Hva har de til felles? Den franske nybølgen. De var alle unge filmregissører under 1960-tallets Frankrike, og sammen skapte de film på en helt ny måte. De brøt med den konvensjonelle filmen – filmene var laget med lave budsjetter, tatt opp med håndholdte kameraer, preget av improvisasjon, kunstnerisk frihet, eksperimentering og lange scener.
Jean-Luc Godard regnes som en av den franske nybølgens pionerer. Hans filmer er elsket av frankofile, hipstere og generelle filmelskere verden over – og undertegnede er en av dem. Under har jeg forsøkt å begrense min kjærlighet til Godard til tre filmer. En slags topp-tre liste, hvis det i det hele tatt er mulig å begrense seg så mye.
3. Le mépris (Contempt) fra 1963
Med Michel Piccoli som forfatteren Paul Javal og med sexbomben Brigitte Bardot som hans kone Camille, får vi se hvordan et ektepar kan gå fra å være elskere til å forakte hverandre på kun kort tid. Paul Javal har fått tilbud om å skrive manuset til en moderne filmatisering av fortellingen Ulysses og alt ser ut til å gå riktig vei, helt til Camille føler at hun har blitt utnyttet av sin egen ektemann.
Se den kreative traileren til Le Mépris
Le mépris er en utrolig estetisk film, og den eneste filmen på denne listen som er filmet med farger. Deler av filmen finner sted på en usannsynelig vakker plass i Italia med hav og fjell. Også menneskene er vakre, dialogen er vakker – alt er bare vakkert.
2. Bande à part (Band of Outsiders) fra 1964
Triangelet Franz, Arthur og Odile, spilt av Sami Frey, Claude Brasseur og Anna Karina, planlegger et innbrudd. Franz og Arthur er besatt av Hollywood-filmer og etterligner de tøffe karene de ser på film, og Franz blir utpresset for penger av sin egen unkel. De presser den naive Odile til å hjelpe dem med å hennes egen au pair-arbeidsgiver, samtidig som de begge prøve å legge an på henne.
Se den berømte dansescenen fra Bande à part
Bande à part er spesielt kjent for to scener. Den første er en dansescene som sies å være inspirasjonen til dansescenen i Quentin Tarantinos Pulp Fiction, og den andre er en scene hvor trianglet løper gjennom Louvre, et must å gjenskape for hipstere som er på besøk i Paris.
1. Alphaville fra 1965
Lemmy Caution, spilt av Eddie Constantine, er en amerikansk hemmelig agent som blir sendt til byen Alphaville på en annen planet. Hans oppdrag er å finne en savnet person, men det er ikke så lett når byen blir styrt av den onde vitenskapsmannen Von Braun som har bannlyst kjærlighet og utrykkelse av følelser. Den tidløse skjønnheten Anna Karina dukker også opp i denne filmen som Natacha, en borger i Alphaville. Hennes tilnærming til livet viser seg å aldri ville bli den samme etter møtet med Lemmy Caution.
Se en scene mellom Natacha og Lemmy Caution
Alphaville tilhører sci-fi sjangeren, men har ingen spesialeffekter, noe som gjør at mange gjerne blir skuffet når de ser Alphaville første gang. En kan ikke forvente seg en fransk versjon av Star Wars. Godard har laget sin egen versjon av sci-fi sjangeren, og Alphaville blir en film som balanserer mellom teknologi og poesi. Dette er en verden blir skutt hvis de handler urasjonelt, men det er ingen lasersverd eller futuristiske kondomdrakter. Alphaville er en film som ikke alle vil like, men det er verdt å gi den en sjanse. For det kan hende du ender opp med å elske den.
Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.
