Tankevekkende historie med spilleren bak spakene

“Detroit: Become Human” (heretter Detroit) sin reise fra utviklingsstart til utgivelse har ikke vært plettfri. Spillets regissør, David Cage, har vært beryktet for både å lage spill med varierende historier (som er litt problematisk når spillene han regisserer er historiebasert), og for ikke å akkurat være verdens hyggeligste person sånn generelt. De siste månedene har det vært spesielt mye fokus på dette i media, med flere saker hvor spillselskapet som produserer spillet, Quantic Dream, har blitt stemplet som en dårlig arbeidsplass, som følger av at flere ansatte har spredt dette i media. Hva som er sant, og hva som ikke er, skal ikke jeg snakke om her, men jeg vil uansett anerkjenne dette i denne anmeldelsen, nettopp fordi at Detroit, til tross for mediaproblemene før lansering, er et utrolig bra spill med en tankevekkende historie du bør oppleve!

Androider som hverdagskost

Handlingen i Detroid skjer på 2030-tallet. Verden har forandret seg, og det å ha en androide som hjelper deg rundt overalt er like vanlig som å ha smarttelefon er i 2018. Disse androidene ser utrolig ekte ut, og får det blåtte øye er det vanskelig å se forskjell på androider og mennesker, rent bortsett fra at androider som oftest har en glødende sirkel i den ene tinningen. Disse androidene har blitt laget så like mennesker som mulige, og blir stadig mer kompliserte. Problemet kommer når disse androidene blir så menneskelike at de utvikler følelser. Dette setter i gang en rekke hendelser, og du som spiller kontrollerer androidene Connor, Kara og Markus igjennom en historie med fokus på noe så fascinerende som rasisme mot noe vi selv har skapt.

Historie hvor du styrer showet

Noe mer om historien skal jeg ikke si. Mest fordi jeg ikke vil spolere noens opplevelse, men også fordi jeg ikke vet nøyaktig hvordan din historie i Detroit vil se ut. Dette er nemlig et spill hvor det florerer av viktige valg, som kan endre historiens løp på drastiske måter. Det som jeg likte spesielt godt, er at det ikke er mulig å få en game over. Hvis du feiler, og dør, så dør karakteren i historien også! (Dette kan du unngå med å ha på easy-mode, hvis du ønsker det). Man merker fort hvordan man kan endre historien, og dette gjøres med hjelp av samtale-valg, detektiv-arbeid og action-øyeblikk hvor man må være rask på labben for å trykke på rett knapp til rett tid. Spillet foregår i kortere “episoder”, og etter hver episode i spillet får man til og med se en grafisk representasjon av alle mulighetene du hadde i den episoden, og du ser fort hvor mye som kan skje.

Det er imidlertid ikke alt som er like bra. Du får ta mange valg, men det er noen ganger hvor karakteren du kontrollerer gjør handlinger som du gjerne skulle ha fått valgt. Noen ganger er dette noe som enkelt som å velge om du vil snakke med en person eller ikke, mens andre ganger kan det være å skyte noen for å drepe dem. Dette skjer ikke ofte, men når det skjer, er det meget irriterende. Måten man kontrollerer spillet på, fungerer som oftest bra, men også her kan det komme litt irritasjon. For det meste er det enkelt og greit. Trykk på en knapp, snurr på en spake og så videre, men noen ganger på du bevege selve kontrollen for å f.eks. hoppe til siden, og dette føles unøyaktig og unødvendig. Dette kan slås av, men da må du også skru ned vanskelighetsgraden i spillet. Dette er forferdelig dumt, da disse to tingene burde vært selvstendige, og ikke hengt sammen.

Konklusjon

Når alt kommer alt er det heldigvis mye mer positivt enn negativt å si om Detroit. Spillet ser helt fantastisk ut, skuespillerne gjør for det meste gode prestasjoner (selv om det er merkbart at noen franskmenn har sneket seg inn i de amerikanske rollene), og Detroit har for det meste klart seg uten David Cage-galskapen, ihvertfall inne i spillet. Dette spillet har en utrolig facinerende Black Mirror-lignende atmosfære, og jeg anbefaler de aller fleste å oppleve det.