umir This content has been archived. It may no longer be relevant
Sett med samfunnspolitiske øyne har det vært en begivenhetsrik sommer. De fleste trodde kanskje Brexit skulle bli sommerens snakkis, men britenes utmeldelse fra EU ble raskt erstattet som diskusjonstema som følge av flere terrorangrep og et kuppforsøk i feriedestinasjonen Tyrkia.
Allerede betente diskusjonsemner som immigrasjon og integrasjon har preget overskriftene i sommer. De siste ukene har også et forbud mot badedrakten burkini fått betydelig spalteplass, og debattantene strides nå om hvorvidt plagget er diskriminerende eller liberaliserende, og hvorvidt det har en plass i sekulære, liberale stater som de man finner i Vest-Europa.
Å debattere immigrasjon er i Norge som i mange andre land svært polariserende. En polarisert debatt kan fort føre til beskyldninger om assosiering med forskjellige grupper og at man kaster rundt seg forskjellige kallenavn. Dette er en svært uheldig debatt-teknikk. Jeg ønsker med dette å ta et oppgjør med det jeg mener er et angrep på ytringsfriheten og som er potensielt skadelig i det offentlige ordskiftet.
Et godt eksempel på dette er hva som skjedde med Ludvig i NRK. Han satte igang et prosjekt hvor han ifølge seg selv skulle bli «muslimhater» og sjekke folks reaksjon. Han gjorde dette ved å referere til ulike (men dog anerkjente) studier og publiserte dem på Facebook med en liten kommentar. Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Sosiolog Kjetil Rolness var kjapt ute og kritiserte NRK for stuntet.
Med dette som grunnlag kan man spørre seg hvilke konsekvenser det har for enkeltindividet å ytre seg om forskjellige saker når ulike beskyldninger hagler. Ludvig opplevde at folk trakk seg unna, han mistet venner på Facebook og folk sluttet å snakke med han. Selve debatten blir kvelt, man blir ilagt merkelapper og satt i bås.
Dette er i tråd med egne observasjoner. Den intelligente og givende debatten har forsvunnet og er erstattet med utskjelling, personangrep, avbrytelser, feilslutninger, stråmannsargumentasjon og latterliggjøring. Dette er noe den utskjelte tidligere Dagens Næringslivsjournalisten Mina Ghabel Lunde er inne på når hun skriver følgende i en bloggpost publisert på Aftenposten;
«- Å rettferdiggjøre personlig forargelse gjennom å argumentere i senk obskure uttalelser og stråmenn, er noe mange for tiden prioriterer over å ta tak i reelle problemer og foreslå løsninger»
Det er på tide å ta den gode diskusjonen tilbake.
Filosofen Daniel Dennett har basert på psykologen Anatol Rapoport utledet fire punkt for kritisk og konstruktiv argumentering. Hensikten er at man skal kunne gjengi motpartens argumenter på en saklig og konstruktiv måte samtidig som man fremmer et nytt argument og bevarer en form for harmoni i diskusjonen.
Første regel er at man skal gjengi motpartens argument så klart og rettferdig at motparten vil ønske å si «Takk, jeg skulle ønske jeg hadde klart å formulert det slik». Dette punktet har et klart formål; Ved å gjengi motparten korrekt unngår man å havne i situasjoner hvor man benytter argumentative fallgruver som stråmannsargumentasjon, og man hindrer at diskusjonen sporer av til å handle om semantikk.
Diskusjonen er mer givende for de involverte dersom man innledningsvis gjør rede for hvilket argument man ønsker å kritisere. Det er jo en meningsløs øvelse å bruke verdifull tid og energi på å ikke adressere motpartens argument, hvis ikke eneste intensjon er å misforstå og å fremstille motparten i et dårlig lys.
Andre og tredje punkt er at man skal liste opp alle punktene i motpartens argumentasjon som man selv er enig i. Videre skal man liste opp hva man har lært fra motparten. Dette er i tråd med god norsk folkeskikk. En viser motparten respekt før vedkommende blir underlagt kritikk. Som et intervjuobjekt fortalte meg en gang:
«- Folk fortjener respekt, men man kan stille spørsmål ved idéer og oppfatninger»
Punkt fire forteller oss at først når de tre overnevnte punkt er tilfredsstilt kan man si så mye som et kritisk ord om meningsmotstanders tekst.
Det er min oppfattelse at man både i det offentlige ordskiftet og privat ikke følger Rapoports regler. Diskusjoner sporer fort av, og mange vegrer seg å diskutere enkelte tema i frykt for å havne i samme situasjon som Ludvig: Uten venner fordi man fremmer et kontroversielt argument eller kontroversielle synspunkt. Jeg vil strekke meg så langt som å si at uten å følge disse reglene er ytringsfriheten under et seriøst angrep.
I følge samfunnsøkonomisk teori kan man si at den sosiale kostnaden knyttet til å fremme et kontroversielt argument blir for høy i møte med utskjelling og merkelapper. Diskusjonens fundament er å være en arena for meningsutveksling hvor det sterkeste argumentet vinner, og i en slik arena er det ingen plass for slik oppførsel.
Vi må tåle at upopulære synspunkt fremmes og møte disse argumentene med nye og bedre argumenter. Hvis en ikke evner å konstruere gode motargument selv mot de mest splittende og polariserende uttalelser uten bruk av utskjelling og hersketeknikker bør en kanskje revurdere om en har et viktig bidrag i samfunnsdebatten. Som Ludvig selv sier:
«- Jeg tror det er viktig at man ikke skyver folk fra seg, selv om de har ubehagelige holdninger. Dette er en av de største drivkreftene til polarisering»