Anmeldelse: Jungelboken

This content has been archived. It may no longer be relevant

Jeg skal innrømme at når jeg hører ordene “live-action remake”, så blir jeg veldig skeptisk. Har filmmakerne gått tom for idéer? Er det bare nok et påfunn for å melke pengekua? Men da jeg satte meg ned i kinosetet, og filmen begynte å rulle over lerretet, skulle det vise seg at skepsisen var unødvendig. Som Baloo ville ha sagt: “Let go of all your worries and your fears”.

Den kjente og kjære fortellingen om Mowgli, Bagheera, Baloo, Shere Khan og Kaa har blitt brakt til live på nytt. Mange kjenner kanskje til Disneys tegnefilmversjon (1967) av fortellingen fra da de var små, og nå skal vi få et kjært gjensyn. Filmen er en ny versjon av den klassiske fortellingen, denne gangen laget som en live-action film. Vi følger den forlatte ungen Mowgli, som da han var en liten baby ble funnet av panteren Bagheera i jungelen. Bagheera har tatt seg av Mowgli, og latt ham vokse opp sammen med ulvene, som har adoptert ham inn i flokken sin. Men ikke alle i jungelen mener at Mowgli hører hjemme der…

To ord: perfekt casting!

Castingen til denne filmen er en del av hva som gjør den så fantastisk. Sarah Finn, som står for castingen, fortjener applaus for å ha gjort en enestående jobb. Mer talentfulle og passende skuespillere skal man lete lenge etter. Vi får blant annet høre Idris Elba som tigeren Shere Khan, Ben Kingsley som Bagheera, Bill Murray som Baloo, Lupita Nyong’o som Raksha, Christopher Walken som King Louie og Scarlett Johansson som Kaa.

Neel Sethi, som spiller Mowgli, er filmens eneste skuespiller som er fysisk til stede og ikke bare spiller en stemme. Bare 13 år gammel, er dette hans aller første storfilm, men dette står ikke i veien for ham. Han gjør en absolutt troverdig og god innsats, og dét er særlig en utfordring når han ikke har noen direkte medskuespillere å spille mot. Regien er det Jon Favreau som står for, og han skal ha ros for å ha gjort en strålende jobb.

Litt nytt, litt gammelt

Filmmusikken er også verdt å nevne. Den passer perfekt til historien og de vakre landskapsbildene vi får se. I tillegg får vi høre kjente sanger som “Bare Necessities”, sunget av Bill Murray og Neel Sethi, “Wanna be like you”, sunget av Christopher Walken, og “Trust in me”, sunget av Scarlett Johansson. Selve musikken er komponert av John Debney. Musikken er med på å gjøre stemningen i filmen dypere, og om du virkelig fokuserer på musikken, er det nok til å gi deg gåsehud og herlige frysninger nedover ryggen.

Elegant, spennende og morsom

Filmen vises i 3D, og det kan diskuteres om dette egentlig er nødvendig. Ja, det gir bildene mer dybde, og gir filmen en ekstra dimensjon, men samtidig kunne filmen ha vært like god uten denne effekten. Dette øker også prisen på kinobilletten. Når alt kommer til alt, vil jeg uansett si at det er verdt det. Filmen holder deg på kanten av setet i spenning for hva som vil skje videre, og øynene blir store mens man prøver å sluke alle de vakre bildene. Selv om dette for det meste er CGI, er bildene som glir over lerretet nesten forheksende vakre. Hele sammensetningen av bilder, lyd og skuespillere gjør Jungelboken til en elegant, morsom og veldig spennende film.

Filmen har fått aldersgrense 9 år. Dette passer bra, ettersom filmen til tider kan være noe skummel for de minste. Filmen er et mesterstykke som gjenfortelling av en klassisk fortelling. Denne filmen kommer jeg til å gå flere ganger på kino for å se!

Traileren til Jungelboken kan du se her: