admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Kommunereformen har fram til nå bestått av forsiktige dytt i riktig retning, og på Stortinget er det enighet om at dagens kommunestruktur er for dårlig tilpasset kommunenes arbeidsoppgaver og fremtidens behov. Likevel har nøkkelordet i kommunereformen til nå vært frivillighet. Det burde derfor ikke overraske noen at reformen så langt har gått framover med sneglefart. Før 1. juni skal alle kommuner ha utredet hvem de kan slå seg sammen med og deretter har regjeringen cirka ett år før valget på å gjennomføre kommunereformen. Hvis det borgerlige mister makten etter valget, så kommer Senterpartiet til å skyte ned alle forsøk på å slå sammen noe som helst.
Et lite stykke nostalgi
For la oss være ærlige: alle er nostalgisk knyttet til sin hjemkommune. Selv jeg, fra Bærum, Norges mest forhatte sted, blir fylt av en liten glød når jeg snakker om Bærum som landets fremste eksportør av jusstudenter og klamydia. Og derfor setter jeg meg litt på bakbeina når jeg hører forslag om å slå oss sammen med Oslo. Vi er da for all del store nok, trenger vi virkelig dette? Og hva skjer med selvråderetten? Derfor er det helt naturlig at også de minste kommunene slåss med nebb og klør for å unngå sammenslåing.
Dyrt, dårlig og urettferdig
Likevel er det mange gode argumenter for å endre kommunestrukturen. Kommunene har ansvar for en rekke oppgaver, blant annet barnevernet, skolevesenet, eldrehjem og arealplanlegging. Hele premisset for kommunesammenslåingen er tanken om at disse tjeneste i framtiden vil kreve mer av de små kommunene, enn det de kan håndtere. En liten stab vil måtte utføre mange ulike oppgaver, framfor at en ansatt har hovedansvar for et lite felt i en større kommune. Når ting sentraliseres og spesialiseres øker også kompetansen og effektiviteten i arbeidet. På sentrale steder er det også større fagmiljøer der ansatte kan lære og dele erfaringer mye lettere enn på mindre steder. Det er heller ikke rart at innbyggere i små kommuner opplever høyere tilfredshet med kommunale tjenester når overføringsmidlene i dag favoriserer små kommuner framfor store.
Distriktene koster
Det er nemlig ikke til å skyve under en stol at distriktene koster penger og det er kanskje her vi finner den underliggende årsaken til kommunereformen: Det handler ikke om effektivitet, bedre organisering, flere tjenester eller stordriftsfordeler. Distriktene dør og den veien vi har gått til nå, den funker ikke. Derfor er det på tide å ta grep.
Mange kommuner er ikke bare for små, de blir stadig mindre og klarer ikke lokke til seg nok unge mennesker. Maria Dyrhol Sandvik skrev i 2015 en fantastisk kronikk om tiltakene for å få kvinner til å flytte tilbake til Møre og Romsdal og Bergens Tidende har skrevet om fraflyttingen som rammer Vestlandsbygdene. Problemet er at fraflyttingen fortsetter og trenden ser ikke ut til å snu. Senterpartiet raser over kommunereformen og mener den dreper distriktene. Jeg mener den redder stumpene av distrikts-Norge, som Senterpartiet selv ikke klarte å redde, selv med åtte år i regjering. Bare siden 2003 har det blitt langt ned 372 grunnskoler i Norge og 200 til er i fare. Nedgangen er hovedsaklig i skoler med 20 eller færre elever.
Mer til flere
Så hva gjør man da, når kommunene har arbeidsoppgaver de er pliktige til å utføre? Svaret til nå har vært stadig større overføringer fra sentrum til periferi. En rapport fra BI viser at de minste kommunene de siste tolv årene har fått stadig mer penger fordelt til seg. De aller minste har fått aller mest. Dette er penger som tas av skatten til de som bor sentralt og sendes ut for å sikre at de små kommunene kan gi det tilbudet de er lovpålagt å gjøre. Det Solberg-regjeringen gjør, er å ikke belønne de som velger å være små, men kompensere de som ligger langt unna. Det er en enkel måte å unngå de mest brutale anklagene om distriktsdrap. Du kan velge å være liten, men du må betale for det selv.
Jeg tenker at Harald Hårfagre må ha følt det som en ganske utakknemlig oppgave å samle Norge til ett rike. Av og til tror jeg Jan Tore Sanner føler det litt på samme måte – reformen er til alles beste, men bøndene innerst i dalen føler det sikkert ikke sånn.