Kinosyndromet Filmfestivalen BIFF gikk i høst sin årlige gang i Bergen, og en usannsynlig mengde film har blitt vist og sett! Men, du syns kanskje det har vært litt overveldende? Eller gikk du helt glipp av det? Frykt ikke, for mange av filmene er på BIFF+, og kommer på kino snart. Og Kinosyndromet fikser biffen: Vi har sett så mye vi kunne, så her er vår guide!
Always – Terningkast 4
Brage: Always er en dokumentar som ikke helt føles som en dokumentar. Filmet i en fjellbygd i Taiwan, følger filmen en liten gutt i en fattig familie, og gir innblikk til familiens fredelige og strevsomme liv. Det hele knyttes sammen med vakre komposisjoner og poesi skrevet av guttens klassekamerater. Helhetlig er dokumentaren en fin blanding av varm og litt brutal.
It’s Never Over, Jeff Buckley – Terningkast 1 og 2
Samuel: Jeg elsker Jeff Buckley, men jeg er ganske sikker på at om du skriver “Lag en dokumentar om Jeff Buckley” til en KI-modell, så ville den produsert ganske nøyaktig akkurat denne dokumentaren her. Faktisk så inneholdt den så mange tydelig KI-genererte bilder, at jeg nesten ikke hadde vært overrasket om den faktisk var satt sammen av en KI-modell. Shoutout til han som duppet av og snorka litt bak meg i kinosalen, jeg skulle ønske jeg gjorde det også.
Brage: Jeg var ikke særlig kjent med Jeff Buckley på forhånd, så for meg var det koselig å få en lengre introduksjon til artistens liv og tidslinje. Jeff er så varm og karismatisk at selv Brad Pitt som produsent for filmen, eller deprimerende KI-bilder, ikke klarer å drepe følelsen helt. Filmatisk har denne dokumentaren null verdi, men klarer man å fokusere på opptakene fra Jeff sitt faktiske liv og nære personer, kan opplevelsen fortsatt være nokså god. Jeg er imidlertid helt sikker på at Jeff ville kastet opp om han fikk se dokumentaren selv.
Shelf life – Terningkast 5
Maja: Her blir vi virkelig dratt inn i ostens fascinerende verden. En film om brie og parmesan høres kanskje ikke så spennende ut, men jeg satt som limt fast i setet, der mennesket og osten ble sammenliknet på et dypere plan. Anbefales for alle osteelskere der ute, og om du ikke skulle være av dem, vil du kanskje bli det etter å ha sett denne.
Memory – Terningkast 3
Samuel: En av de desidert visuelt vakreste filmene jeg så på Biff i år. Dessverre ble bildene druknet veldig ut av den narrative stilen og strukturen regissøren gikk for. Hele filmen er nemlig fortalt av en fortellerstemme og det ender litt opp med å føles ut som noen forteller deg samme historie på to forskjellige måter på samme tid uten at de harmoniserer med hverandre. Det funker bare ikke for denne filmen. Jeg er en stor fan av å bryte konvensjoner og regler, men akkurat her synes jeg regissøren kunne ha tatt litt mer inspirasjon fra det klassiske utsagnet “show, don’t tell”. Likevel må en påpeke at det uten tvil er en sterk og personlig historie å være vitne til og jeg kan definitivt anbefale den både for å nyte den visuelle magien som filmskaperene har fremstilt, men også for å lære om en del av verdenshistorien man ikke hører om så ofte.
Mugaritz, no bread no dessert – Terningkast 4
Maja: Kult å få innblikk til litt behind the scenes fra Michelinrestaurant i Spania. Hvordan lages menyene egentlig på slike steder? Det får man svaret på her, der publikum observerer den lange og eksperimenterende prosessen bak nye, unike retter, uten å aldri bli ordentlig introdusert til verken kokkene eller restaurantsjefen. Her var det fulle og hele fokuset på selve matlagingen uten å gå i dybden av noe særlig annet. Anbefales derfor kanskje ekstra for de mer matinteresserte.
The Golden Spurtle – Terningkast 6
Adam: Den beste filmen jeg så på BIFF var igjen en dokumentar. Den handler om Carrbridge, en liten skottsk landsby hvor VM i havregrøt avholdes hvert år. Her møter vi mange fantastisk sjarmerende karakterer, hvor vi får fram både humoren og alvoret i dette mesterskapet. En hysterisk morsom film, og samtidig veldig rørende. Denne landsbyen er så nydelig filmet at det nesten virker som et eventyrland, og nå har jeg lyst til å flytte til Skottland. Dette er så god en dokumentarfilm kan være. Klink toppkarakter!
Maja: Assa, yes! Hvem skulle trodd en dokumentar om det skotske havregrøtmesterskapet kunne få hele kinosalen til å brøle av latter og til og med klappe av begeistring? Sjarmerende og stilfull dokumentar som virkelig er verdt å se!
How Deep Is Your Love – Terningkast 4
Brage: Denne var veldig fin. En koselig dyphavsdokumentar som ikke bare viser underlige bilder av snåle dyr fra havbunnen, men også lar seere bli godt kjent med en gruppe forskere som fascinerer seg for disse dyrene. Hele filmen dras fremover av en søvnig og koselig fortellerstemme, som gir seeropplevelsen en sammenhengende følelse av varme. På den beste måten; jeg hadde elsket å sovne til denne filmen. Den går også et svupp innom dilemmaet med at dyphavforskning ofte sponses av dyphavsgruvedrift som kan true livet på bunnen, og gir dermed seere noe å tenke på mens de forlater salen. Vakker, behagelig, varm og bittersøt.
Silver – Terningkast 3
Samuel: Dypt i det bolivianske fjellandskapet jakter tusenvis av mennesker etter rikdom og et bedre liv. Fjellet Cerro Rico har siden kolonialderen vært en av verdens største kilder til sølv. I denne dokumentaren følger vi en gruppe menn og barn som graver seg dypt inn i fjellet og setter sitt eget liv på spill. Kvinnene venter utenfor og ber om at deres familie skal komme seg trygt tilbake fra mørket, men dessverre skjer det ikke alltid. Arrene etter kolonialismen og sårene fra kapitalismen viser seg tydelig i disse menneskenes liv. Gjennomsnittlig levesalder for en slik gruvearbeider er knapt 40 år. Likevel har de stort sett ikke noe annet valg for å kunne forsørge sine familier. Sølvet de graver ut brukes i telefoner, pc-er, ja stort sett alt av teknologi vi i mer privilegerte situasjoner bruker hver dag. Det er mye jeg skulle ønske dokumentaren gjorde bedre, men den tar opp et så pass viktig tema at den er verdt å se uansett!
Sudan, Remember Us
Brage: Sudan, Remember Us er en virkelig gripende dokumentar, som tar for seg det sudanske folk og deres kamp mot et ubeskrivelig brutalt og autoritært styringsregime. Filmen er sentrert rundt folket i gatene, og følger dem gjennom kamp, protest og nederlag. Det som var spesielt vakkert med denne filmen for meg, var at den fokuserte på folkets mot, samhold og kultur gjennom de inhumane hendelsene. Den viser det sudanske folket som et folk, og man ser at det er mer til folket enn at de blir undertrykt. Filmen gir en følelse av mot, enn om det er veldig bittersøtt med de mange massakrene og kuppene landet har måttet gjennomgå.
