Spillmagasinet Tekst: Agnar haugbjørg haugen
Da Josef Fares annonserte at det kom et nytt samarbeidspill fra Hazelight Studio under Game Awards 13. desember i fjor, så stod jubelen mildt sagt opp i taket for min del.
Siden It Takes Two er et av mine favorittspill gjennom tidene, hev jeg meg på sjansen om å spille oppfølgeren med en gang jeg fikk muligheten til det. Og jeg har bare en ting å si: Josef, du har overgått alle forventninger jeg har hatt.
Likevel er det en ting som biter seg fast i meg, og det er om spillet leverte like godt som sin forgjenger. La meg prøve å svare på dette spørsmålet.
Kort om spillet
La oss starte med en rask oppsummering av historien til Split Fiction. Du og en annen spiller som Zoe og Mio, to forfattere som blir invitert til Rader Publishing. Mio er interessert i sci-fi sjangeren, men Zoe er en hardbarket fantasy nerd.
Når de ankommer forlaget, får de muligheten til å delta i å teste ut en maskin. Maskinen er ment for å la forfatterene få leve ut fortellingene sine gjennom en full dive simulasjon.
Dessverre går det galt, og Zoe og Mio blir fanget inne i maskinen. Deres eneste mulighet å komme tilbake til virkeligheten på, er å gå gjennom en rekke av sine egne fortellinger.
Gjennom disse fortellingene må de samarbeide og utfylle hverandres behov for å gå gjennom hva de ulike fortellingene tilbyr, før de kan komme tilbake til virkeligheten; merk at jeg ikke forteller for mye om spillet, fordi jeg ikke vil avsløre hva som skjer.
Split Fiction er bedre, fordi…
Den letteste måten å se på hvordan Split Fiction svarte på forventningene mine, er å sammenligne det med sin forgjenger. Hva var bra med spillet, og hva kunne vært bedre. La oss starte med hva jeg liker med spillet:
- Jeg elsker konseptet med at man bytter mellom sjangrene. Mye av dette koker ned til at man samler på mindre fortellinger innad i “hovedfortellingen” til det nivået man holder på med. Dette kan være alt fra å ha race nedover en fjellside mens man hanker inn triksekomboer for størst mulig poengsum, til å redde søte små spøkelseskatter i en landsby som minner om Galtvang fra Harry Potter-bøkene.
- Split Fiction har en større bredde i kreativitet når det kommer til spilldesign enn det forgjengeren har. Det er en større variasjon i utfordringene man møter på, alt fra puslespill til skurkene man bekjemper gjennom spillet.
- Den siste skurken man møter i spillet er en av de beste jeg noensinne har opplevd, uavhengig av spill. Den tester virkelig hva du har lært gjennom spillet, og den integrerer sci-fi og fantasy sjangrene på en utmerket sømløs måte, slik at man kan hoppe fra den ene delen av skjermen til den andre uten problemer.
- Det hadde blitt en hel sak i seg selv, men spillet er proppfull av referanser fra populærkulturen, som blant annet den ikoniske skrensen fra Akira (se til bildet under)
It Takes Two er bedre, fordi…
Misforstå meg rett, Split Fiction er et helt fantastisk spill, og jeg gleder meg til hva Hazelight kommer med neste gang. Likevel traff ikke spillet meg på samme måte som It Takes Two. Og her er grunnene i korte trekk:
- Selve historien og plottet i forgjengeren føles mer helhetlig enn i Split Fiction. Og ja, jeg vet at man ikke kan sammenligne mange mindre historier mot en større en, men jeg gjør det for det. En viktig pådriver for flyten i historien er Dr. Hakim, en bok som mer eller mindre er samlivsterapeuten din gjennom spillet. Karakteren hjelper på å binde sammen historien og motivasjonen til å fortsette. Dette savner jeg fra Split Fiction.
- Spillmekanikkene er mer strømlinjeformet og intuitive for noen som aldri har rørt et spill før, noe som gjør at man føler en viss forbedring jo lenger man kommer ut i spillet. Man kjenner igjen alle lekene man ser og de mindre selskapslekene hovedkarakterene konkurrerer i, som også gjør det like spennende nybegynnere og veteraner når det kommer til dataspill. Det gjør at It Takes Two føles mer gøyalt og oversiktelig, enn det Split Fiction gjør.
- Litt i samme gate som det første punktet, men It Takes Two har mer unike og minneverdige karakterer. Jeg og kameraten jeg spilte med hadde en god diskusjon om hvor bra spillet egentlig var mens vi holdt på med andre hovedfortellingen, fordi ingen av oss hadde samme “wow”-faktor som fra forgjengeren. Ironisk nok snudde alt 180 grader rett etterpå, da vi møtte en danseglad ape dradd rett ut av Saturday Night Fever; i It Takes Two kom den faktoren med en gang.
Svarte Split Fiction til mine forventninger?
Kort og godt: Ja.
Okei, la meg utdype det litt mer.
Som sagt, så er Split Fiction et fantastisk godt utført spill, og jeg står for tidligere uttalelse fra radioen at det mest sannsynlig blir mitt Beste spill fra 2025. Josef Fares og alle fra Hazelight viser nok en gang hvorfor det er mitt favoritt spillstudio per nå.
Likevel når det ikke helt opp til hvordan It Takes Two har påvirket meg. Man kjenner seg mer igjen i hovedkarakterene fra spillet, siden situasjonene man møter er mer basert på virkelige hendelser som kan skje i livet. Om jeg skulle valgt mellom å anbefale et av spillene for noen som vil begynne med dataspill, så hadde jeg anbefalt It Takes Two, på bakgrunn av punktene jeg nevnte tidligere.
Men selv om jeg liker It Takes Two bedre, så anbefaler jeg på det sterkeste å sette seg ned med noen andre for å spille gjennom Split Fiction. Og jeg gleder meg allerede til hva det neste fra Hazelight kommer til å være.
