Piggtråd Det er september i Bergen igjen og det betyr at band og artister fra det ganske land tar seg inn i denne, vanligvis mørke, kalde og regntunge byen. Men det er noe galt med Bergen for tiden, for her er det sommer i september! Heldigvis er det et sted man alltid kan gå om man lengter etter et kaldt krypinn der de spiller tung musikk. Nemlig Hulen! Jeg tok turen dit for Beyond the Gates sin kveld i samarbeid med Vill Vill Vest, for å nyte litt deilig, tung musikk i kalde og klamme omgivelser.
Ruun:
Klokken 20:30 er første bandet, RUUN fra Hønesfoss, på plass på scenen. Tre langhårede menn bak sine respektive instrument, gitar, bass og trommer. Musikken deres ligger i Death Metal-land i med en god dose tekniske elementer innblandet. Selv med bare tre medlemmer låter RUUN mektig og fyller Hulen, samtidig som de låter fantastisk bra! For det første spilles det helt utrolig tight og lyden er upåklagelig. Jeg tror aldri jeg har opplevd så god lyd på en metallkonsert på Hulen noensinne! En utrolig bra konsert!
Blodkvalt:
Til lyden av skingrende, oscillerende feedback trekker Blodkvalt publikum ned til scenen før de sparker i gang den neste intense halvtimen. Aggressivt. Destruktivt. Energisk. Kaotisk. Eksplosivt. Dette er ord som, med positivt fortegn, beskriver konsertopplevelsen av Blodkvalt. Instrumentene er så høye på scenen at lydmannen ikke lenger behøver å oppholde seg i lokalet og mellom hver låt får man høre den deilige klangen av feedback, noe som fungerer utrolig bra som overgang mellom låtene. Ikke noe klein prating i mellom slaga her! Trommisen slår også så hardt på trommesettet at både symbaler og trommer faller fra hverandre på scenen. Det er faktisk så brutalt at en ansatt på Hulen får i oppgave å sitte på scenen og holde på plass trommesettet for å unngå total ødeleggelse. Dette er brutale greier! Men det er ikke bare på scenen det går hardt for seg, for vokalist Håkon Sakseide tar med seg mikrofonen sin ut i publikum foran scenen. Forsiktig svinger han den forslåtte mikrofonen sin som nunchucks mot gulvet. Han er på jakt etter sitt neste bytte. I det bandet starter sitt neste riff løper han rundt i publikum i et forsøk på å starte moshpit. Dessverre er publikum utrolig lite klare for å moshe og Håkon må trekke tilbake til scenen uten å ha satt publikum i gang. Energien til bandet er det som gjør dette til en konsertopplevelse utenom det vanlige, det er bare synd at ikke publikum deler den samme energien.
Utflod:
Bergensbandet Utflod er tredje bandet ut og for de som ikke kjenner til disse så er dette hardcore punk med innskudd av djent, metal og meth-core. Utflod er et litt mer lekent og litt mindre sinna band enn Blodkvalt. Men tro allikevel ikke at dette er P3-musikk, for det er det definitivt ikke. Idet bandet begynner å spille får man servert den deilige kombinasjonen av punkete powerchords og riff som kunne hørt like godt hjemme i en Dillinger Escape Plan-låt. Generelt låter de tight, men har et par fuckups her og der. Blant annet er det en låt som krever et par forsøk å starte på før den sitter. Det må også legges til at vokalist Oda Førde Braanaas har noen fantastiske growls innimellom, noe man gjerne kunne fått høre mer av.
Medlemmene i bandet kommer fra forskjellig musikalske bakgrunner og det kan virke som dette påvirker hvordan de oppfører seg på scenen. Ikke alle fremstår like påtent og giret, men heldigvis så spilles det bra over hele linja så dette er ikke noe som trekker ned i stor grad.
Witch Club Satan:
Witch Club Satan er siste bandet ut og et band jeg har hørt en del snakk om i det siste. De fleste jeg snakker med i løpet av kvelden er også meget spent på hva disse tre kvinnene skal fremføre på scenen. Før du leser videre vil jeg bare si at om du ikke har sett Witch Club Satan, så bør lukke ned denne anmeldelsen og se showet deres. Dette er en SPOILER ALERT!
Bandet inntar scenen i hvite kjoler og masker, tenk GÅTE kombinert med Djerv. Første låten er en rimelig streit black metal-låt og selv om det låter kult er jeg ikke helt overbevist. Så settes atmosfærisk stemningsmusikk på anlegget, bassist Victoria Røising begynner å fortelle et dikt og gitarist Nikoline Spjelkavik og trommis Johanna Kleive tenner røkelse og bærer dette rundt i salen. Stemningen er totalt forandret og publikum virker å bli mer og mer forhekset av dette merkelige showet. I det hele bandet er på scenen igjen begynner kjolene sakte å bli tatt av og lange, sorte parykker tres på før et lite beger med blod drikkes. Ritualet har blitt gjennomført og det er nå tre hekser som står på scenen fremfor oss. Deretter begynner black metal-delen av showet igjen og nå er jeg overbevist! Kombinasjonen av brutal, skitten metall, skjærende hekselatter og duften av røkelse, svette og blod skaper rett og slett en magisk stemning i Hulen som jeg tror det vil bli vanskelig å gjenskape. Dette er ikke bare en metallkonsert, men også en teaterforestilling som hører like bra hjemme i små, mørke konsertlokaler som på Den Nationale scene. En fantastisk avslutning på en variert og god bunke med konserter i denne fantastiske Hulen.
