Piggtråd Endelig er masterchefene av sludgy, progressiv metall tilbake! Men er deres samling av B-sider, live-låter og instrumentalversjoner en rå og perfekt tilberedt bankett eller blir det hele tørt og smakløst?
Det er nå gått hele tre år siden Mastodon slapp sin forrige fullengder «Emperor of Sand (2017)» og EPen «Cold Dark Place (2017)», som begge fikk gode anmeldelser og er noen av mine personlige favoritter. Vi har ventet i spenning siden, og gjengen fra Atlanta har lenge teaset at det kommer noe, uten helt å spesifisere hva. Nå er katta ute av sekken! «Medium Rarities» (artig ordspill på “medium rare” der), som ble sluppet 11.september 2020, er en samling med sjeldne liveopptak, coverlåter og diverse singler og kuriositeter bandet har spilt inn i løpet av sin over 20 år lange karriere.
Live-låtene
Man behøver ikke å legge skjul på at Mastodon ikke alltid har prestert 100% når det kommer til live-opptredenene sine. Instrumenteringen er som regel top notch og lysshowet fantastisk! De tre vokalistene har dessverre ofte hatt problemer med vokalen, da spesielt vokalist/gitarist Brent Hinds. Det er selvfølgelig forståelig at det er vanskelig å synge samtidig som man spiller chicken-pickin’ metallriff i et tempo på hundre-og-helvete, og når jeg har sett de live har hele konsertopplevelsen gjort opp for at ikke vokalen har vært helt på topp. Frykten for at live-låtene kunne bli litt underveldende uten hele showet og konsertfølelsen var absolutt tilstede, spesielt da jeg hørte at det skulle være hele 5 live-låter på plata. Heldigvis ble fryktene mine kjapt feid vekk ved første gjennomhøring. Gutta synger dritbra her jo!
Ikke nok med at de spiller tekniske riff på både trommer, bass og gitar, de synger jo faktisk krevende vokallinjer samtidig. Bare hør Troys fantastisk gutturale brøling på «Circle of Cysquatch»! Her er det musikalske prestasjoner uten like og det er virkelig en fryd å høre at de faktisk kan få det til såpass perfekt live. Noen av låtene får også en ekstra råhet live! For eksempel på «Blood and Thunder» (kjent fra «Guitar Hero») får vi virkelig høre Bill Kellihers mørke death growls på refrenget, som ikke er like markant på studioinnspillingen, men som er deilig å få høre igjen.
Instrumentalene
Mastodon er ikke ukjente for å spille instrumentallåter! De tre første albumene deres ble avsluttet av instrumentallåter («Elefantmann-triologien» som jeg kaller de), de har sluppet instrumentalversjon av hele albumet «Crack the Skye (2009)» og tross alt lagd filmmusikken til «Jonah Hex (2010)». Men det Atlanta-gjengen har gjort denne gangen er å ta sanger fra tidligere album og rett og slett bare fjerne vokalen. Dette kan kanskje virke som et rart konsept, men her fremheves virkelig instrumenteringen og underliggende nyanser og lyder som man ikke nødvendigvis legger merke til på originalene.
Listen over instrumentallåter kan nok skuffe mange da 2 av de 4 låtene kommer fra albumet «Once More ‘Round the Sun (2014)», som er et av de mindre anerkjente albumene til bandet. Nok en gang blir jeg positivt overrasket over. «Asleep in the Deep» uten vokal treffer meg på en helt annen måte enn originalversjonen. Jeg tror egentlig det var et sjakktrekk å ta både denne og «Halloween» fra et av albumene som ikke har et overbærende konsept/tema, for tekstene her kan ofte føles tommere og mindre meningsfulle. Låta «Toe to Toes» fra EP’en «Cold Dark Place (2017)» syns jeg derimot ikke får noe løft av å fjerne vokalen på, men blir rett og slett mindre interessant å høre på.
Til slutt må jeg nevne «Jaguar God» fra «Emperor of Sand», der teksten forteller oss om livets ende etter en lang reise gjennom «ørkenen» (som skal representere kampen mot kreft). En av de mest episke og storslagne album-avslutterne Mastodon noen gang har fremdrevet og min all-time favorittlåt. Jeg får fremdeles gåsehud! Selv uten vokalen og historien som fortelles. De samme følelsene vekkes bare av instrumentene og atmosfæren som settes, og den absolutt fantastiske gitarsoloen er like episk og nydelig som alltid. Jeg syns faktisk at det er litt synd at dette ikke er siste låta på albumet, for gitarsolen her er den perfekte måten å avslutte et album på!
Coverlåter, kuriositeter og falne fakler
Albumets «høydepunkt» må likevel være samlingen av tidligere «unreleased» coverlåter og «kuriositetlåter» som bandet har spilt inn i løpet av sin 20 år lange karriere. Ingen av disse låtene, med unntak av «Fallen Torches», er nye låter og har blitt sluppet som B-sider eller gjennom samarbeid med filmer, TV-serier og lignende. Flere av disse har nok gått under radaren på den gjennomsnittlige Mastodon-lytter, men det er et noen gullkorn her.
En samling av låter av både kjente og mindre kjente band, har blitt krydret av det deilige Mastodon-krydderet! «A Commotion» av Folk/Indiepop-artisten Feist har blitt enda mørkere og er utrolig catchy på et merkelig vis. Brann Dailors tromming og synging på denne låta er det som virkelig løfter denne versjonen opp. Alternative-rockbandet «The Flaming Lips» blir også covret med låta «A Spoonful Weighs a Ton». Også her får vi høre Brann Dailors fløyelsmyke stemme på det som er en relativt ufarlig, men også veldig fargerik versjon. «Metallica» sin instrumentalklassiker «Orion», blir beklageligvis for lik originalen og har ikke nok særpreg til å virkelig stå på egne ben. Det er synd at coverversjonen av «Thin Lizzy» sin låt «Emerald» ikke fikk plass på plata, da den hadde vært et mye bedre valg enn «Orion».
B-sidelåter og kuriositeter har fascinert meg helt siden jeg var liten gutt på sørlandet og for første gang hørte «Iron Maiden» sin samleplate «Best of the B-sides» (anbefales!), som jeg føler har mange paralleller til «Medium Rarities». Her kan Mastodon ta et nok et sidesprang fra musikken de vanligvis lager og gjøre akkurat hva de vil (noe de riktignok gjør på albumene sine uansett). Originallåta «White Walker» er selvfølgelig inspirert av og laget for «Game of Thrones», som bandet selv har vært statister i som «wildlings». Det er så mye atmosfære og stemning i denne dyssende og nærmest hypnotiserende sangen, at man nesten kan føle kulden snike seg innpå og kjenne vinteren komme.
På den andre siden av spekteret har vi «Cut You Up with a Linoleum Knife» som blir spilt i begynnelsen av «Aqua Teen Hunger Force»-filmen fra 2007. Dette er en kor, aggressiv låt som beveger seg gjennom sømløst gjennom forskellige metal-sjangre. Bandet forteller lytteren eksplisitt hvordan man skal oppføre seg i en kinosal, eller rettere sagt konsekvensene av å bryte reglene og normene som gjelder på kino, låttittelen sier mer enn nok. Jeg anbefaler på det sterkeste å søke musikkvideoen på Youtube for en god latter!
«Fallen Torches» er den eneste nye låta og er nok det vi har sett mest frem til. Her blir vi dratt tilbake igjen til bandets tidligere utgivelser med brutale riff, men også et mer «moderne» refreng der vi får høre Brann Dailors stemme. Det blir også et fint gjenhør med Neurosis’ Scott Kelly (ofte omtalt som det femte Mastodonmedlem) sin skitne og markante stemme. Selv om hele pakka er hard og barbarisk, er outroen det desidert største høydepunktet! Bare hør når trommene og bandet kommer inn igjen for fullt rundt 3:47, det svinger som faen!
Konklusjon
Det er aldri lett å vite hva Mastodon vil gjøre med sin neste plate. De har bevegd seg fra sludgy brutall metall, dykket tærne inn i mørk, melankolsk akustisk basert rock («Cold Dark Place») og selvfølgelig den klassiske, harde prog-rocken de muligens er mest kjent for. Derfor føler jeg at «Medium Rarities» fungerer veldig bra som et lite sidesteg, der vi igjen får utforske hele den brede «smakspalletten» Mastodon har tilbudt oss opp igjennom årene! Så nå kan vi sette oss ned og virkelig nyte denne lille «tapas-buffeten» av en samling, mens vi venter på et nye smaker og aromaer fra det neste Mastodon-albumet.
9/10
Hør på Piggtråd Podcast episode 26.08.2020 for å høre Andreas og Vegard diskutere nærmere låta «Fallen Torches»!