Trigger Hver torsdag møtes musikkredaksjonen for å høre gjennom ukens nye slipp på musikkfronten, for å så diskutere hvilke av låtene som fortjener plass på «ukens spilleliste». De siste månedene har jeg bitt meg merke i at technoen til stadighet tar en større og større plass på disse møtene. Og hver gang en techno-låt spilles, jubler jeg. Men hvorfor gjør jeg dette? Er det fordi jeg liker techno? Eller er det hele en stor løgn?
Helgene mine blir hovedsakelig tilbragt på steder som Østre og Landmark. Med tanke på inngangspenger og dyre ølpriser burde jeg ha et klingende klart svar på hvorfor det alltid er akkurat disse stedene jeg vil dra, men det har jeg ikke. Er det technoen jeg tiltrekkes av? Eller er det enkelt og greit fordi vennene mine vil dit og at det er kjekke gutter der?
De siste helgene har jeg begynt å filosofere rundt hvor vidt jeg liker techno eller ei, og kommet til en konklusjon. Disse tankene er kanskje ikke av de helt store oppdagelsene for menneskeheten, men absolutt hva jeg vil kalle en selvrealisering for meg selv.
For å forklare vil jeg starte med å plassere oss på et vors. Vi er en gjeng, som har noen øl, og ingen videre plan for kvelden. Plutselig har noen satt i gang en drikkelek, og et par øl har blitt til mange øl, så nå vil alle danse. Og jeg er selvfølgelig en av de som vil det mest.
Siden alle vennene mine er så hippe og kule er det disse to utestedene, Østre og Landmark, som da blir alternativene. Jeg prøver å si at jeg vil på Heidis, men alle tror jeg tuller, så det forslaget blir fort skjøvet bort. Derfor går vi i samlet flokk mot Østre, enten fordi det er et eller annet kult Ekko-event der, eller fordi en i gjengen har matchet med DJ-en på Tinder. Vi kommer dit og begynner å danse. ALLE koser seg. De repeterende rytmene gjør det enkelt å bevege seg (eventuelt svaie) rundt på dansegulvet, og siden det ikke er noe vokal sliter man ikke med problematikken «kan-ikke-teksten». Helt til alkoholen begynner å dabbe av.
Du blir sliten og musikken endres raskt fra å være kul dansemusikk til å bare bli et eller annet bråk du vil bort fra så fort som mulig. Men du vil jo ikke hjem? Det eneste alternativet blir da å kjøpe mer øl. 35cl til den stive prisen 80kr. Lommeboken tømmes raskt for at du skal kunne stå der med vennene dine og overleve den jævlige musikken. Men når nok øl er kjøpt er du tilbake på ballen. Og da er du virkelig på ballen.
Denne kvelden avdekker både positive og negative sider av techno. Ja, kjekke gutter. Ja, gode venner. Ja, gøy når man er full. Men når man er edru mister man plutselig techno-piffen? Betyr det at techno bare er gøy når man er full?
Dette kan nok komme som et stort sjokk for alle dere som brukte studielånet på EKKO-pass (neppe for noen andre), men jeg tørr å si det:
Jeg, Marthe Hagelien, mener techno er noe skvip, som kun blir bra musikk etter et par øl innabords.
Derfor er det underlig at jeg alltid stemmer fram techno-musikk på disse (edru) spillelistemøtene. Men jeg tror jeg har funnet ut hvorfor. Grunnen til at jeg stemmer fram techno-musikken på disse spillelistemøtene er nok i all hovedsak fordi jeg har gode minner av dansing og venner og tjo og hei, tilknyttet til musikken. Ikke fordi jeg faktisk liker techno.
Egentlig er jeg bare en jente som vil på Heidis, så dette er et rop om hjelp.
