Spillmagasinet Jeg absolutt elsket Life is Strange, og har gledet meg veldig til nr. 2 i denne serien. Enda mer spesielt ble det da jeg fikk vite at man spiller som Chloe, bestevennen til Max fra det første spillet. I Life is Strange dukker navnet “Rachel Amber” opp hele tiden på plakater om forsvunnede personer. Det viser seg at dette er Chloe sin beste venn. Det er dette vennskapet Life is Strange: Before the Storm omhandler.
Som en god film
Det narrative er fantastisk skrevet og alt som blir sagt føles ut som noe en tenåring ville sagt i de diverse situasjonene. Gjennom spillet får du ofte dialog-valg. Jeg pleier som oftest å velge dialog-valgene som passer karakteren best, og tenker; hva ville Chloe ha valgt i dette tilfellet? Riktignok, har de klart å få alle valgene til å passe personligheten til karakteren, slik at man ikke føler seg låst til et spesifikt dialog-valg. Dette, kombinert med gode stemmeskuespillere gjør hele opplevelsen bedre. Det er som å se en god film, men ettersom du er med på å gjøre dialog-valg føler du deg mye mer investert i karakterene og opplever derfor hva de føler mye sterkere.
Små detaljer
Gjennom spillet opplever du noen “drømmesekvenser” gjennom Chloe sin øyne, og mengden med symboler og detaljer gjør det hele så mye bedre. Du har muligheten til å gå innpå journalen din å se for eksempel meldinger i en meny, men i disse “drømmesekvensene” forandrer dette seg. Disse detaljene viser bare hvor mye utviklerne bryr seg om å skape en gjennomført historie i dette spillet.
Holder det tett med det første spillet?
I Life is Strange hadde Max, som er hovedprotagonisten, evnen til å skru tilbake tiden. Dette var noe som åpnet mange muligheter for dialoger og måter å løse puzzles på. Life is Strange: Before the Storm har en helt ny mekanikk. Gjerne ikke like god som i det første spillet, men for meg var det et friskt pust. Personlig føler jeg at det var gjennomført i motsetning til en del andre anmeldelser jeg har sett. Denne mekanikken går ut på å snakke seg ut av situasjoner, eller rett å slett bare å velge riktige ord for å få det som du vil. Helt i begynnelsen av spillet blir du introdusert til denne mekanikken, når du prøver å overtale en dørvakt til å slippe deg inn til en konsert som du er for ung til.
Ekte følelser
Gjennom min playthrough av første episode, lurte jeg på hvordan spillet skulle klare å gripe meg, og få meg til å ønske å spille de resterende episodene. Da det nærmet seg slutten av episode 1 var jeg enda usikker, men de siste 20 minuttene følte jeg meg virkelig investert i karakterene. Man kan på et vis si at jeg opplevde følelsene deres. På ingen måte kan noen vite hvordan det føles å miste sin far, sånn som Chloe, uten å faktisk ha mistet sin far. Men de gode dialogene gir deg i hvert fall en bedre forståelse over hva de forskjellige karakterene går i gjennom. Alt dette uten å få dialogene til å virke falske, eller uekte. Likt som man noen ganger har i virkeligheten, har man også utfordrende samtaler om vanskelige temaer i spillet. Man har ikke alltid de rette ordene og sier gjerne feil ting, og det er dette som får dialogene til å virke ekte.
Siste tanker
Dette er en spillsjanger jeg absolutt elsker. Fullstendig basert på historien, valg og hva eller hvordan karakterene opplever dette. Med gode og ikke minst ekte dialoger, musikk som virkelig sitter stemningen og små detaljer som utgjør så mye.
Jeg elsket Life is Strange, og “foreløpig” elsker jeg også Life is Strange: Before the Storm.
