umir This content has been archived. It may no longer be relevant
Jeg husker da jeg selv var veldig engasjert i fotball. Jeg stod med supportergjengen til Brann under kampene, og det ble sunget supportersanger både som støtte til laget og til enkeltspillere. I blant ble det også sunget noen nedlatende sanger til motstandernes fans. Noen av disse sangene ville jeg ikke vært bekjent av i dag.
Det er spesielt en kategori av supportersanger jeg er dritt lei av. Jeg beklager språket, men jeg er nettopp det; dritt lei. De sangene jeg er mest lei av er de som faller inn under kategorien ”homofobiske sanger”, altså sanger hvor en supportergruppering enten spontant eller planlagt synger sanger som appellerer til andre spillere eller supporteres seksuelle legning, eller for den saks skyld hvilke seksuelle aktiviteter som foregår i lovlig form i sitt eget privatliv.
Jeg har selv stemt med på slike sanger i en tid hvor jeg var veldig ung. Selv om det ikke er så lenge siden var dette i en tid hvor samfunnet muligens hadde mindre aksept for homofile, og hvor jeg selv ikke hadde reflektert grundig over situasjonen. Jeg hadde på den tiden ingen homofile venner og det var for meg ikke så farlig å synge med på en sang som for andre kunne oppfattes støtende og sårende. Det var jo bare en sang.
Dette var på samme tid som jeg i storefri kunne få spørsmål som ”er du homo, eller?” dersom jeg var borti en annen gutts lår ved en tilfeldighet. Nei, det var jeg jo så klart ikke, så jeg måtte ikke finne på å gjøre noe slikt. Man kan mene mye om ungdomssjargong i tolv- til femtenårsalderen, men det er ikke tema for denne teksten.
Sett i ettertid var det å synge med på slike rop blant de flaueste øyeblikkene i mitt liv. Jeg skal innrømme at jeg aldri har vært en pådriver for homofiles rettigheter. Jeg var faktisk en etternøler, og jeg skammer meg over det.
Det er derfor svært gledelig at andre har tatt den kampen og overbevist slike personer som meg. Både på og utenfor fotballen. Innen norsk fotball er en av de fremste pådriverne for å kvitte seg med homofobi bergenseren Gjert Moldestad. Han er selv homofil og er involvert i kampanjen ”Tackle Homophobia”. Det er blant annet hans fortjeneste at Brann ble den første klubben i Norge som hadde regnbuesymbol som cornerflagg. Dette er et sterkt signal i kampen mot homofobi i fotballen, og er med på å endre holdninger blant supportergrupperingene. Selv om tiltaket ble gjennomført, var det heller ikke helt ukontroversielt da det skjedde.
Både norsk og internasjonal fotball sliter med et slags homoproblem, i den forstand at det enda ikke er noen helprofesjonelle spillere som har stått frem som homofil verken i Tippeligaen eller i noen europeiske toppligaer. Konservative estimater anslår at det er mellom fem og ti prosent homofile personer i befolkningen, hvilket må bety at det er noen homofile fotballspillere et eller annet sted som enda ikke våger å stå frem.
Det er forskjellige teorier på hvorfor dette er tilfellet. Noen mener at garderobekulturen i de forskjellige klubbene ikke tillater at noen er homofile. Andre mener at oppmerksomheten både fra egne og motstanderes fans vil være så krevende å takle at man velger å holde det hemmelig. Det er ingen som tør å ta det første steget. Men jeg tror vi sakte men sikkert nærmer oss et punkt hvor homofili er så akseptert og ufarliggjort at noen snart er klar for det.
Derfor er det beklagelig at det ble sunget homofobiske sanger av Kanari-fansen i lørdagens oppgjør mellom Stabæk og Lillestrøm. Noen vil kanskje si at det var et klart mindretall som sang, men det gjør ikke saken bedre. Problemet med at det var et mindretall som sang var at majoriteten ikke grep inn. Mindretallet sang, mens majoriteten stod der i stille aksept over at klubben og supporternes rykte ble bragt i skam. Vi må ikke glemme at det er voksne folk vi her snakker om.
Det er ikke min intensjon å verken dra alle Lillestrømsupportere eller medlemmer av Kanari-fansen under en kam og si at dem har et holdningsproblem. Slik er det åpenbart ikke. Jeg sikter her til dem som sang, og til dem som ikke grep inn. Verken mer eller mindre.
Jeg har et høyt ønske for norsk fotball; Jeg ønsker at vi skal være pionerer på de feltene som virkelig betyr noe. I så måte står homofili helt sentralt. Jeg ønsker at norsk fotball skal være den ligaen hvor homofile spillere føler seg trygge både på hjemmebane og bortebane, hvor ingen håner eller snakker stygt om en motspiller på grunn av deres legning. Jeg ønsker at den første åpent homofile spilleren i norsk fotball skal bli godt tatt imot hvor enn laget reiser, og også være trygg i eget hjem. Og da må vi slike sanger og slike holdninger til livs. Som jeg sa;
Jeg er dritt lei.