admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Bøker som The Man in the High Castle, Fatherland og Swastika Night er historier om fiktive verdener hvor nazistene vant andre verdenskrig. Hvorfor er vi så opptatt av historie som ikke har skjedd, historien til det som kunne ha skjedd og historie som kan bli omskrevet?
Spekulasjon og alternative historiske framstillinger har lenge vært populært blant forfattere og historikere. Noe er basert i det skjønnlitterære og klart fiktive. Noe er basert på en seriøs faglig debatt. Annet har dessverre sitt utspring i det konspiratoriske og paranoide, som har ledet til uheldige resultat.
Antikk start og skjønnlitterær utvikling
Allerede i antikken kan man se spor etter historikere som har spekulert i hvordan alternative historiske verden kunne ha sett ut. I sitt verk Ab Urbe Condita skrev den romerske historikeren Titus Livius om en en verden hvor Alexander den store marsjert vestover, ikke østover, hvor Titus konkluderte med at romerne mest sannsynlig hadde vunnet en eventuell krig over Alexander.
Denne formen for historisk filosoferingen om kjente ledere og store begivenheter skulle fortsette å være populær. I 1490, flere år etter Konstantinopels fall, skrev den venetianske forfatteren Joanot Martorell boken Tirant lo Blanch som omhandlet en ridder som klarte å gjenreise det Bysantinske riket og jage ut ottomanene, noe som var sterkt ønsket i det kristne Europa.
Senere skulle det også dukke opp bøker der Napoleon Bonaparte vant krigen mot russerne, men den alternative historien fikk etter hvert et stadig mer skjønnlitterært preg. Kjente forfattere som Nathaniel Hawthorne publiserte noveller hvor historiske personer var i live og Castello Holfords roman Aristopia, fra 1895, er sett på som det første eksempelet på en roman med av sjangeren historisk fiksjon.
Hva om?
Den «alternative historien» hadde med andre ord beveget seg helt inn i det skjønnlitterære formatet det er kjent for den dag i dag: Som en fiktiv og alternativ framstilling av den moderne verden. Men det spekulative og filosofiske aspektet ved historiske framstillinger hadde ikke forsvunnet, det utviklet seg videre.
For hvor man tidligere hadde framstilt helt alternative historiske realiteter, begynte historikere heller å spekulere i hva som kunne ha skjedd om noe spesifikt ikke fant sted eller om noe hadde utviklet seg annerledes. Startsignalet på det som skulle bli kjent som «kontrafaktisk historie» var essaysamlingen If It Had Happened Otherwise fra 1931.
I denne samlingen tok forfatterne utgangspunkt i at en bestemt historisk hendelse ikke skjedde, eller skjedde på en annen måte enn det egentlig hadde gjort. En bidragsyter til essaysamlingen var Winston Churchill, som skrev et essay hvor den konføderative generalen Robert E. Lee vant slaget ved Gettysburg under den amerikanske borgerkrigen, og Konføderasjonen fikk dermed sin uavhengighet.
Selv om essayene var av en litt fantastisk karakter – hvor det blant annet reflekteres i et essay om hva som hadde skjedd om Storbritannia hadde blitt kommunistisk, og et annet hvor Lord Byron blir kongen av Hellas – ble kontrafaktisk historie etter hvert mye omdiskutert og kontroversielt.
Enkelte har hevdet at kontrafaktisk historie egentlig ikke handler om hva som kunne ha skjedd, men mer om hvilke historiske hendelser som er viktigst. Andre, som den britiske historikeren Niall Ferguson, har argumentert for nytteverdien av kontrafaktisk historie ved å blant annet bruke det til å illustrere hvor små detaljer som skal til for å endre verdenshistoriens utvikling, og for å illustrere at de tradisjonelle historiografiske tradisjonene er utdatert.
Burde historie omskrives?
Selv om alternativ og kontrafaktisk historie har hatt en varierende grad av historiefaglig forankring, har sjangrene likevel skapt debatt og diskusjon innad i historikermiljøer. Det er imidlertid en siste side ved denne utradisjonelle historieframstillingen som har skapt mest debatt av alle:
Det er enkelte som mener at nærmest all moderne historieskriving er feil, og at den må skrives om. Historisk revisjonisme er navnet på denne bevegelsen, og den har utgangspunkt i helt logiske standpunkt. For man hører stadig om beinrester, keramikk eller redskaper som blir gravet fram ett eller annet sted og den naturlige konklusjonen er at historien må skrives om.
Tilgang til ny data, utviklingen av politiske og historiografiske idelogier, kulturendringer og andre teknologiske forandringer kan legge til rette for at man får et nytt syn på enten store eller mindre historiske narrativ.
I England var det for eksempel lenge en bred konsensus rundt framstillingen av første verdenskrig, hvor modige soldater ofret seg for inkompetente offiserer. Denne oppfatningen ble utfordret på 1990-tallet, og i dag er det anerkjent at omstendighetene rundt skyttergravene, soldatene og offiserene kanskje ikke var fullt så ille som det først var framstilt.
Problemer oppstår derimot når nye vinklinger blir hevdet over begivenheter det er bred historisk konsensus rundt. Andre verdenskrig var knapt over før anerkjente historikere som briten David Irwing og amerikaneren Harry Elmer Barnes sverget til revisjonismen og nektet å akseptere at holocaust hadde skjedd. Og denne type historiske standpunkt er ikke bare knyttet til ytterliggående politiske miljøer.
I Japan har det vært bred konsensus om at de japanske krigsforbrytelsene under krigen har vært overdrevet, og nasjonalistiske japanske miljøer vil ikke at japanske historiebøker skal nevne hendelser som Nanking-massakren, bruken av kjemiske våpen og de koreanske «trøstekvinnene».
Hva skal man tro?
Det er naturlig nok morsomt å spekulere i hvordan ting kunne ha vært. Men i dag er heldigvis den alternative historien godt forankret innenfor sience fiction. Kontrafaktisk historie er og blir spekulativt, til tross for hva enkelte vil hevde.
Og til tross for at revisjonistiske påstander kan dukke opp, har vi heldigvis et konsensusnarrativ å forholde oss til, noe som gjør historiefaget desto mer viktig.