admin This content has been archived. It may no longer be relevant
I dag har “alle” en formening om islam og religionens trussel eller berikelse for samfunnet vårt. Innvandring har gjort debatten mer opphetet nå enn den har vært på lenge, men islam har alltid hatt en tilstedeværelse på det europeiske kontinentet. Hvordan ble islam omtalt av de kristne lærde i middelalderen for eksempel?
Bakgrunn
Mellom år 700 og 1100 hadde flere områder på det europeiske kontinentet vært under muslimsk styre. Den iberiske halvøy og Sicilia er de mest kjente eksemplene. Felles for disse er at det ble praktisert en viss grad av religionsfrihet. I likhet med resten av det umayyadiske imperiet kunne man
praktisere sin kristne tro, men man måtte betale en skatt for det, samtidig som at kirkeklokker også var forbudt. Slike hindre førte til at mange konverterte til islam, men noen forble også kristne på tross av disse ulempene.
Ved inngangen av 1100-tallet hadde derimot kristne folkeslag erobret Sicilia og deler av Den iberiske halvøy. Også i det hellige land, Palestina, var områder falt under kristen kontroll. Hvordan ble muslimene omtalt i det kristne Europa på denne tiden?
Før 1100-tallet
Opptil 1100-tallet var det nesten ikke omtale av muslimene i Europa i det hele tatt. Når de først skulle prøve å forstå muslimene var Bibelen deres eneste kilde. Overraskende nok gav den ikke særlig mye informasjon om muslimene. Som Richard Southern skriver det, var de lærde i Europa mer opptatt av å diskutere ting de kunne få grep om. Det gjaldt for eksempel hvorvidt navnet til Abrahams kone, Sarah, skulle skrives med én eller to r’er.
Fra det første korstog til 1140
Med det første korstoget kom det ny informasjon til Europa, men informasjonen ble ikke prosessert på en god måte. Bildet som ble malt av islam de 40 første årene av 1100-tallet var skapt i triumf av hjemvendte korsfarere. Disse bildene ble også skapt i en tid av ridderlig romanse med legender som eksempelvis kong Arthur.
Muhammed blir i denne perioden framstilt som en trollmann, og mye ble diktet opp helt ukritisk. En veldig kjent beskrivelse av Muhammed fra Europa kommer fra Guibert av Nogent, som var fullt klar over at han diktet. Han unnskyldte seg med å si at han ikke visste om det han sa var sant eller falskt, men han kunne si det allikevel:
«Det er trygt å snakke vondt om noen viss ondskap overskrider ethvert onde som kan bli sagt».
Denne friheten til å dikte blir siden brukt for å skape et bilde av islam, og muslimer blir blant annet beskrevet som idoldyrkere.
I denne perioden er altså islam et negativt element i verden; de er frafallen fra sannheten. Fra 1140 og fremover endrer derimot dette synet seg.
Perioden 1140 til 1290
I 1143 blir den første oversettelsen av Koranen til latin gjennomført på ordre av Peter den Ærverdige, abbed av klosteret i Cluny. Han argumenterer
for nødvendigheten av en oversettelse for å ha et våpen mot kjetteri – i dette tilfellet islam.
Vi ser her at det skjer en vending fra det å dikte ukritisk, til det å aktivt samle informasjon om islam for på den måten å kunne avvæpne troen. Peter var riktig nok ikke først ute med denne tilnærmingen til islam. William av Malmsbury er muligens den første til å bemerke at Muhammed ikke er en Gud, men en profet. Dette gjør han i 1120, men han var litt forut for sin tid da resten av Europa akkurat hadde skjønt at Muhammed var et viktig navn i islam.
Framover på 1100-tallet begynner derimot Europa å bli mer kjent med islam, og man begynner å anse troen som en midlertidig trussel som vil visne vekk av seg selv. I 1240 skjer det også noe fundamentalt med verdensbildet til den vestlige europeer: Mongolene åpner kommunikasjonsveiene mellom øst og vest, og flere rapporter når Europa som beskriver et mangfold av byer, samfunn og mennesker som betror seg til andre guder enn den kristne og den islamske.
Flere begynner derfor å ta til orde for at det latinske Europa kan lære av islam før denne religionen visner vekk av seg selv.
Det er viktig å huske på at den islamske verden hadde ivaretatt arven fra antikken i mye større grad enn Europa, spesielt arven fra de greske filosofene. Dermed begynner europeere på 1200-tallet å ta i bruk språket til kjente arabiske filosofe, som Averroes og Avicenna, og deres kommentarer på kjente greske filosofer, først og fremst Aristoteles.
Etter 1290
Kurven skal likevel svinge etter at korsfarerstatenes siste festning, Acre, faller for mamelukkene i 1291. Nå begynte de fleste lærde å innse at denne konkurrerende trosretningen ikke ville «visne vekk» av seg selv. Retorikken endrer seg til å bli mer aggressiv, man begynner å snakke om å konvertere hedningene i øst, for så å knuse de islamske statene deretter.
Det som også begynner å skje er at språkskoler i arabisk og hebraisk begynner å bli opprettet. For dersom du forstår språket, kan du lettere infiltrere og misjonere i de islamske områdene.
Veien videre
Denne teorien om en svingene diskurs om muslimene ble framsatt av Richard Southern i 1978 og har mye for seg den dag i dag. Korstogene på 1100-tallet, mongolenes invasjon og Acres fall er tre hendelser som på hver sin måte endret de latinske europeernes syn på verden.
Det er dermed å forvente at slike bølger vil være synlige med andre fundamentale hendelser framover i historien, slik som oppdagelsen av Amerika på 1490-tallet, kolonitiden på 1800-tallet eller tapet av koloniene på 1900-tallet.
Vi ser det også tydelig i dag med flyktningkrisen. Plutselig er diskusjonen blitt veldig intens og polarisert. Nå er de fleste i Norge i dag enige om at det er en menneskerett å kunne utøve sin religion i fred, og vi aksepterer islam som en egen religion og ikke som et kjetteri mot kristendommen. Vi kan derfor si at vi har kommet oss et langt stykke fra diskursen i middelalderen og vår forståelse for islam. Likevel kommer det til tider enkelte innspill i debatten som virkelig kan få en til å lure.
Siste podcaster