musikkredaktor This content has been archived. It may no longer be relevant
Musikkredaksjonen har snurret ferske plater i hele 2015, og nå tar vi en oppsummering av de feteste albumene vi har lyttet til i løpet av året. Før de legges på hyllen og merkes som “gammelt nytt”, føler vi at disse albumene fortjener en ekstra runde med applaus. Musikkåret 2015 har vært preget av utrolig mange talentfulle artister, men det er et knippe av dem som skiller seg ut. Her er våre topp 5-lister over det beste 2015 hadde å by på:
INGRID HAUGEN NONSKAR
1. Jenny Hval – Apocalypse, Girl
Mørke og drømmende komposisjoner med hint av klitoris, kropp, soft dick rock og eksistensielle kriser. Platen gir pusterom til ettertanke, latterkrampe og krampegråt. Hval sin vokal briljerer og flyter deilig inn i et landskap av abstrakt pop, blues, elektronika og støy. Ingen over, ingen ved siden av. Jenny Hval er definitivt dronningen av musikkåret 2015.
2. Alabama Shakes – Sound & Color
Dette er virkelig lyd og farge i skjønn forening. Her har du soulrock, blues og shoegaze i ypperst klasse. Frontvokalist Brittany Howard fargelegger det hele med sin unike stemme og tilstedeværelse. Platen er hit på hit på hit, og man blir sittende å nikke med hodet i takt helt til nakken brekker.
3. Sufjan Stevens – Carrie & Lowell
Carrie & Lowell er uten tvil Sufjan Stevens beste verk hittil. Platen er intim i sitt uttrykk, og tar for seg fortellinger om Stevens liv med mye fokus på hans mor og stefar. I “Should Have Known Better” synger Stevens: “When I was three, three maybe four, she left us at that video store” og referer til sin schizofrene og dopavhengige mor som forlot ham i hans barndom. Men Stevens føler skyld for å ikke ha opprettholdt kontakten med henne og synger videre: “I should have wrote a letter”. Fra første til siste spor får du høre små fragmenter fra Stevens oppvekst fram til morens død. Det er en historie du sent vil glemme, sårt pakket inn i minimalistisk og vakker bruk av piano og gitar. Virkelig verdt en lytt.
4. André Bratten – Gode
Et album som overrasker og inspirerer. Bratten bryter grenser og gjør det med stil. Gode er samling av melankolske, mørke og gjennomtrengende låter som flyter på en elektronisk bølge av gull og glitter fra 80-tallet. Det er spacet synth for de spesielt interesserte, og et minimalistisk lydbilde for de som har tid til å lytte.
5. Mura Mesa – Someday Somewhere
Denne 18-årige produsenten/sangeren har tatt mitt dansehjerte med storm. Eksentrisk og up-beat fra topp til tå. Spilles gjerne av med mye bass når du vil poppe og locke litt rundt på disco, eller foran speilet på badet.
ANNA VICTORIA SIMENSEN BORGERSRUD
1. Father John Misty – I love you, honeybear
Den tidligere ”Fleet Foxes”-trommisen ga i 2015 ut det andre soloalbumet hans. ”I Love You, Honeybear”, som består av elleve låter er godt produsert og har preg av særegenhet. Tekstene er pompøse, vulgære og bærer en viss ironisk distanse over seg, noe som gjør albumet personlig og sjarmerende.
2. Mac Demarco – Another One
Multitalentet Mac Demarco ga ut sitt tredje hjemmelagde album i august. Nok en gang handler nesten alle låtene om jenter, kjærlighet og om å bli dumpet. Demarco produserer og lager musikken sin selv, og med den karakteristiske surfe-gitaren og tunge synth-elementer i låtene hans, er albumet utrolig fett.
3. Neon Indian – VEGA INTL. night school
Musikken til bandet Neon Indian har tidligere blitt kategorisert i ulike sjangre som chillwave, synth-pop, elektro-pop, future-punk og new wave. Uansett om det er de psykedeliske riffene eller de funk-inspirerte beatene, er det nye albumet en bekreftelse på at de fortsatt klarer å holde det gående etter suksessen med låta ”Polish Girl”. Mer moderne musikk til folket!
4. Jamie XX – In Colour
Det enorm kritikerroste soloalbumet til det tidligere medlemmet av ”The XX”, er definitivt et av beste album i 2015. Briten har klart å lage en euforisk plate som inneholder melankolske instrumentale låter med heftig bass, som absolutt vil få deg til å føle massevis. I for eksempel låtene ”Stranger In A Room” og ”SeeSaw” har musikeren samarbeidet med ”The XX”-kollegaene som bidrar med en heftig digg vokal på låtene.
5. Floating Points – Elaenia
Sam Shepherd er mannen bak Floating Points som lager instrumental musikk inspirert av flere ulike sjangre som blant annet jazz, house og techno. Shepherd har gitt ut musikk siden 2009, og det kritikerroste albumet Elaenia er det første han gir ut som et fullt album. De syv låtene på platen består blant annet av Silhouettes (I, I I, I I I), som er en 10 minutter lang låt med rytmiske jazz-trommer og en drømmende beats.
BROR SMITH BRORSON
1. Thåstrøm – Den Morronen
Kongen av svensk pønk har bevegd seg over til en helt annerledes sjanger etter et han la opp Ebba Grön på åttitallet, men han har ikke av den grunn sluttet å levere musikk i verdensklasse. Albumet «Den Morronen» er i min oppfatning det beste han har gitt ut. Låtene hans er preget av eksistensiell og naken utlevering fra en mann som tydelig har mye å streve med i hodet sitt. Aldri har jeg kjent så mye på følelser fra et album.
2. Honningbarna – Opp De Nye Blanke
Alle som har hørt på Trigger det siste halvåret vet at Honningbarna er mitt absolutte favorittband. Jeg har sett dem over tredve ganger live, noe som forøvrig ikke er spesielt imponerende inne i den hardeste fanbasen. Med kanskje tidenes korteste album (14 min) leverer de politisk pønk som det bare er til å bli ekstatisk av. De får ikke førsteplass da to av tullesporene bare er i veien. Skal man lage en så kort plate må alle låtene være førsteklasses.
3. Hjerteslag – Møhlenpris Motel
Helt klart et av de beste norske debutalbumene som har kommet det siste tiåret. Platen er herlig balansert mellom forskjellige sjangre som alle kler bandet godt. Hjerteslag har tekster som man både kan klø seg i hodet av og forstå seg på på sekundet. For meg er dette kanskje det sterkeste kortet bandet har, og det får deg til å lytte til det igjen og igjen mens du forsøker å forstå hele bildet.
4. Razika – Ut til de andre
Alle gode ting er tre! Razikas tredje album er uten tvil det beste av dem. Jeg kan ikke si hvor mange ganger jeg har gått å sunget på hver og en av låtene fra denne utgivelsen. Med “Ut til de andre” tar bergensbandet et hardere grep og dette kler dem godt. Låtene er mer rocket og pønket enn på tidligere plater og ikke minst, rett og slett, bedre.
5. Fay Wildhagen – Snow
Debutalbumet til den utrolig spennende artisten Fay sniker seg også med på listen. Hun har kanskje ikke gitt ut et perfekt album, men låtene som er gode er så utrolig gode at albumet bare måtte med på listen min. Ikke bare som en solid låtskriver, men også en helt utrolig dyktig gitarist, musiker og arrangør, er Fay Wildhagen helt klart en artist som man bør følge med på de neste årene.
THOR SUNDAL
1. Kendrick Lamar – To Pimp A Butterfly
Du må gå langt tilbake før du skal finner eit album som har hatt lika mykje innflytelse på verden, kanskje så langt som NWA sin Straight Outta Compton. Kendrick er den suverene mesteren av å skrive tekster som passer til både fester og til å høyra på aleina. Obama kåra låta “How Much A Dollar Cost” til sin favoritt-låt i 2015, og låta “Alright” blei brukt som ein slags allsang under opptøyene i Baltimore og Ferguson tidligare i år. Lett årest beste album.
2. A$AP Rocky – AT.LONG.LAST.A$AP
Det tredje albumet til den sørstatsinnspirerte rapperen, som igjen viser ein ny dybde. Med hit-låter som “Everyday” og “L$D” dansar han mellom sjangrar og gjer albumet til ein verdig oppfølgar til LONG.LIVE.A$SAP og eit steg i rett retning for kongen av trippy acid rap.
3. Big Sean – Dark Sky Paradise
Detroit-rapperen slepper her sitt tredje album, og han viser at han kan produsere musikk med fete beats og ein unik flow og stemma. Han har kanskje ikkje fått så mykje oppmerksomhet som han burde endo, men det er bare snakk om tid. Høyr på låta “Outro” for å få heila spekteret.
4. Coutney Barnett – Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit
Det første albumet til australske Courtney Barnett er noko av det ferkaste eg har høyrt i heile år. Ho syng med ein så fantastisk monoton stemma og vittige tekstar som får deg til å tenka og le på samme tid. Det er ikkje ofta du finner noko så bra sammensatt og så mykje talent på ei plate.
5. Vince Staples – Summertime ’06
Om du ikkje har høyrt om rapperen Vince Staples har du gått glipp av noko. Han er ein utrulg innsiktsfull og morosam person som verkeleg legg mykje arbeid ned i musikken sin. Summertime ’06 er eit utrulig rått album som legger grunnlaget for ein veldig lovande karriere.
KAROLINE FINNEMA
Broken Water – Wrought
Det tok tid før jeg faktisk likte sisteplaten til Broken Water skikkelig godt. Nå synes jeg det er et av de beste albumene jeg hørte i 2015. Som produsent har bandet hatt med seg Steve Fisk, som er kjent for å ha produsert Nirvana på slutten av 80-tallet, og man hører godt den karakteristiske grunge-, punk- og shoegaze-lyden fra 90-tallets Olympia. Bandet skriver hovedsakelig om viktige politiske budskap som feminisme og rasisme. Dessverre postet Broken Water en heller kryptisk melding på Facebook rundt jul om at de nå skulle gi seg med bandet, så vi får følge med og håpe dette ikke blir det siste vi hører fra trioen.
Kurt Vile – b’lieve i’m goin’ down
Kurt Vile beveger seg med sitt nye album lengre vekk fra støy og nærmere folk, med blant annet piano som man omtrent ikke hører noe til i tidligere produksjoner. Banjoen er naturligvis også sterkere representert enn før, og hele platen har et mye mer voksent uttrykk enn tidligere, både musikalsk og i tekstene.
Jenny Hval – Apocalypse, Girl
Jenny Hval har beveget seg fra å være musiker til å være performancekunstner på fulltid, og platen hun slapp i 2015 er dødsbra fra start til slutt. Med seg på produksjonen har hun fått kjente navn fra den eksperimentelle musikkscenen som Lasse Marhaug, Thor Harris og Okkyung Lee.
All Dogs – Kicking Every Day
Denne skjønne punkete popkvartett med emo-undertoner slapp sitt andre album i 2015. Fint og enkelt album å like. Liker du band som Football etc. liker du garantert All Dogs.
Majical Cloudz – Are You Alone?
Devon Welsh og Majical Cloudz gir ut nok et emosjonelt og til tider mørkt album. Kanskje ganske likt tidligere utgivelser, men jeg tror fortsatt på tekstene til den weirde vokalisten Welsh, der han står alene og synger om ensomhet og alt som er vondt.
SYNNE HELLEVANG
1. Susanne Sundfør – Ten Love Songs
Susanne Sundfør er i en klasse for seg selv med dette albumet som kom i februar 2015. Det er en veldig klar vinner for meg, og uten tvil det albumet jeg har hørt mest på i året som gikk. Ikke bare er hver og en låt fantastisk i seg selv, men albumet har en utrolig god flyt og er på sitt beste når man hører sangene i rekkefølge. Spesielt liker jeg den glatte overgangen fra Accelerate til Fade Away. Nydelig å høre på.
2. Farao – Till It’s All Forgotten
Farao var en artist jeg oppdaget i 2015 og albumet Till It’s All Forgotten preget store deler av høsten min. Et nydelig melankolsk album som passet perfekt for meg.
3. Emancipator – Seven Seas
Når jeg vil koble helt av elsker jeg musikk som er minst mulig vokal og tekst. Emancipator er en av mine favorittprodusenter innenfor elektronisk musikk, og albumet Seven Seas skuffer ikke. Det er rolig, nedtonet, nesten litt eventyraktig. Samtidig hjalp det meg veldig med humøret i eksamenstiden.
4. Lars Vaular – 666
En av høydepunktene i 2015 var album(ene) til Lars Vaular, triologien 666 ALT – Gir – Mening. Jeg er nødt til å gi fjerdeplassen til denne mannen som så fortjent fikk æresprisen på P3 Gull.
5. The Weeknd – Beauty Behind the Madness
Jeg er veldig stor fan av The Weeknd. Jeg elsker mange av låtene på albumet, sett bort i fra den småjusterte sounden på albumet (populærkultur) så skimter det kjente The Weeknd-preget frem av og til.
MAGNUS HAALAND
1. Hot Sugar – God’s Hand
Nick Koenigs første studioalbum er like dynamisk som det er assosierende med en utrolig flott bruk av samplinger av lyder vi omgir oss med i hverdagen. Godt å ha på øre når en trenger inspirasjon til kreativt arbeid og absolutt en interessant artist å følge videre med på!
2. Neon indian – Vega INTL.
Night School Neon Indian reiser nok en gang i tid og tar med seg diskoteket fra 80-tallet tilbake.
3. Le1f – Riot Boy
Queer-rap som absolutt fortjener en plass utenfor skapet.
4. Frank Ocean – …
…
5. Oneohtrix Point Never – Garden of Delete
Glitchede flashbacks av våre oppvekststraumer.
KRISTIAN TVEDT
1. Unknown Mortal Orchestra – Multi-Love
Allsangvennlig og sårt om hvordan polygami faktisk er en reell ting. Lakmustest på god musikk: Det er enda bedre live. Det er verdt din tid og penger å se denne gjengen live tre ganger i løpet av en måned. Over listen over ting som gjør UMO og denne tredje platen til et fenomen, er frontfigur Ruban Nielsons uanstrengte forhold til å veksle mellom falsett og brystklang, den enerverende trangen til å ha gitarstroppen over skulderen istedenfor rundt halsen, og filleristingen av psych-begrepet innenfor RnB-rammer alle sidestilt. Det går an å bruke alle effektpedalene som eksisterer på samme album, men bare hvis en gjør det akkurat sånn som dette.
2. Línt – Then They Came For Us
Postrock-sekstetten i Línt utnytter volumkontraster kynisk gjennom en suveren debutplate som utvider uttrykket de har skapt siden 2012. Albumet er sydd sammen som et idiosynkratisk eventyr hvor englesang, svevende samples og urovekkende klanglandskap veksler som om de enkelte lydene har fri vilje. Dette er postrock i låtformat – du må ikke høre hele albumet samtidig, men du burde. Hovedsakelig fordi de foregående syv låtene setter det avsluttende tittelsporet inn i en kontekst som løfter det til årets beste låt. Storbandjazz, sax-støy og shoegazepop er grensesjangre som Jaga Jazzist, Møster! og Støv har bidratt med på mediehusenes lister over årets album, men det er utvilsomt fordi ingen har plukket opp denne platen. Magi hele veien.
3. Jamie Woon – Making Time
Overraskende friskt fra Jamie Woon, som har distansert seg fra James Blake siden de gjorde akkurat samme greie i 2011 og ingen klarte å bli enig om hva man burde kalle musikken. Post-dubstep? Soulstep? Minimal dubhoppop? Siden debuten Mirrorwriting i 2011 har Woon blant annet bidratt på Disclosures førsteplate og tenkt seg godt om, for Making Time er så elegant produsert at konseptet fotosyntese mister sin status som beste løsning på det menneskelige behovet for å ødelegge fine ting. Her er det ryddet plass i mellomregisteret til Woons evner som vokalist, og det er den beste idéen noen har hatt i 2015.
4. Oneohtrix Point Never – Garden of Delete
I den riktige settingen kan Daniel Lopatins syvende album være altoppslukende fascinerende, og resten av tiden er det bare direkte skummelt. En underordnet følelse av at de innovative modulærsynth-komposisjonene plutselig skal vekke til live urkrefter og stoppe tidevannet, vedvarer til albumet er over og det bare er stillhet igjen. Platen er et intrikat rammeverk med lag som glir inn i hverandre, en metastase hvor de komfortable og koselige partiene, de trygge havnene mellom kaoset, infiseres av angst på neste gjennomlytt. Lykke til.
5. Girl Band – Holding Hands With Jamie
Det intense tekstuniverset til Girl Band-vokalist Dara Kiely er like komisk som det er inspirerende. Hvis det går an å lage så manisk støypunk med basis i linjer som ‘Snorted a wasp and told them to eff off’ og spoken-word ‘I shaved my left leg in the bath / Ate a laughing cow out of tin foil’ er det offisielt ingen grenser for hva som er lov å gjøre lenger. Den irske kvartetten har skapt et verk som er i tråd med auraen bandet har live, hvor den frenetiske holdningen til scener som primært medium for å røre sammen publikums bevissthet på magnetisk vis er et overordnet mål. Kielys mumling og skriking, hurtige droner, og sitrende, eksplosiv energi fra start til slutt er både en meditasjonsøkt og en anstrengelse, men du er ikke den samme etter dette albumet.
CATHRINE BJELLAND
1. Marilyn Manson – The Pale Emperor
The Pale Emperor er et steg i Mansons liv som viser at han vokst både som musiker og som menneske. Kvaliteten på disse ti låtene er fabelaktige! Albumet er mer tonet ned fra de sene 90-talls- albumene, men han har ikke gått bort fra image og tekstene. Det er en emosjonell rullebane gjennom hele albumet, og det er desidert det beste albumet i 2015!
2. Uncle Acid And The Deadbeats – The Night Creeper
Uncle Acid And The Deadbeats er et psykadelisk doom-metal band fra England. Man merker fort i albumet deres Night Creeper at de har inspirasjon fra forskjellige heavy metal-band på 60- og 70-tallet. Albumet er et overdøyd med store og dominerende gitarsoloer og en spennende vokal. Det er et album jeg anbefaler alle å ta en lytt til.
3. King Gizzard And The Lizard Wizard – Paper Mâchè Dream Balloon
Albumet til King Gizzard kom i slutten av 2015 og er et eksperimentelt album fra deres side, ettersom de ikke bruker noen elektriske instrumenter. Det er et band som har så enormt mye å komme med, og overrasker hver gang med noe spennende til musikk-verden. Albumet er fullt av sjarmerende psykadeliske toner og det kommer lett med på topp 5 album 2015.
4. Tame Impala – Currents
Tror Tame Impalas Currents er noe som kan treffe enhver person. Det er en dypt emosjonell side av Kevin Parker. Det er både trist, søtt, stakkarslig og fint på samme tid. Albumet er fullt av hjerteknusing og sjalusi, forelskelse og følelser som blir beskrevet helt nydelig. Kevin Parker har skrevet mange fine låter gjennom sin karriere, men dette albumets 13 låter er Tame Impala’s desidert beste.
5. Ty Segall – Ty Rex
Et gitartalent uten like: Ty Segall. Hans album Ty Rex er et gitardominerende album med store, energiske gitarsoloer som gjør at albumet får et spesielt høyt musikalsk nivå. Den skarpe vokalen er lett gjenkjennelig og har en garage-vibe over seg. Han er en enestående musiker har skapt et av 2015s beste album, rett og slett.
MATS LIEN
1. Tennyson – Like What
Produksjonen er unikt noe annet jeg har hørt. Bruker mange nye effekter og lyder som jeg aldri har hørt i en EP før.
2. Boukou Groove – Let The Groove Ride
Albumet inneholder musikk til enhver anledning og treffer min musikksmak som plommen i egget. Umulig å ikke like.
3. Gramatik – Coffe Shop Selection
En samling av en av mine favorittartisters låter gjennom hans karriere. Måten han bruker samples og blander sjangere er helt rått.
4. Dr. Dre – Compton
Som lite fan av dagens mainstream rap setter jeg stor pris på når Dre drar fram litt ”old school”-elementer i produksjonen sin. Stor tommel opp.
5. Tame Impala – Currents
Min interesse for den psykedeliske sjangeren har steget, og Currents treffer meg meget bra. Ikke fullt så rocka som tidligere, men anbefales.
