admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Mellom Ukraina og Moldova ligger et land som ikke er med på noe offisielt europakart. Det er fordi landet streng tatt ikke eksisterer, og ifølge internasjonal lov er territoriet en del av Moldova.
Hvordan kan denne republikken ha oppstått? Og hvorfor eksisterer den fortsatt når den ikke er anerkjent av noen andre land?
Oppstandelsen
Året er 1985. Mikhail Gorbatsjov har blitt utnevnt til generalsekretær av det Sovjetiske Kommunistpartiet og er blitt lederen av Sovjetunionen. I årene framover presenterer han store politiske reformer. Glastnost skal skape åpenhet innad i landet, mens perestroika skal sørge for en restrukturering for det sovjetiske folket.
Det er en ny æra for Sovjetunionen, og en tid for forandring.
Men den sovjetiske statens svekkede makt skal sende bølger gjennom det enorme landet. Nasjonalistiske og demokratiske bevegelser vokser frem i flere av Sovjetunionens 15 republikker. Mot slutten av 1980-tallet går unionen sakte i oppløsning.
I den moldovske sosialistiske sovjetrepublikken (MSSR) er ønsket om uavhengighet stort. Republikken, som har vært en autonom del av Sovjetunionen siden 1924, tilsidesatte russisk i 1989 og gjorde da moldovsk til republikkens offisielle språk. Samtidig har alfabetet blitt forandret fra kyrillisk til latinsk, noe som legger betydelig press på republikkens slaviskspråklige minoritetsgrupper, som hovedsakelig bor i den østlige regionen Transnistria.
Partiet Moldovas populære front vinner Moldovas første demokratiske valg i 1990, og landet erklærer selvstendighet fra Sovjetunionen samme år. Den moldovske patriotismen og nasjonalismen er skyhøy. Landet går tilbake til sitt tradisjonelle flagg og tar i bruk den rumenske nasjonalsangen.
Samtidig blir ordene «sovjet» og «sosialistiske» fjernet fra landets tittel.
Unionsoppløsing blir til krig
Store deler av befolkningen i Transnistira deler ikke dette ny-patriotiske synet på Moldovas selvstendighet. I Transnistira snakker 60 % av befolkningen russisk, og etter at Nicolae Ceaușescu åpnet de rumenske grensene mot Moldova i 1989, har Transnistiras befolkning fryktet at Romania og Moldova skal forenes til ett land, som vil bety en ytterligere marginalisering av den russisktalende befolkningen.
Transnistiras innbyggere protesterer mot utviklingen, og under ledelsen av den tidligere fabrikkarbeideren Igor Smirnov, erklærer Transnistira seg selvstendige fra Moldova i september 1990. Moldova aksepterer ikke dette, og en måned senere starter konflikten som skal bli kjent som Transnistriakrigen.
Moldova er fortsatt sterkt preget av det voldsomme politiske kaoset som utspiller seg i Sovjetunionen. Landet har heller ingen militære styrker, og Transnistriakrigen er i begynnelsen knapt preget av en eneste skuddveksling.
Innen 1992 har Moldova likevel klart å mobilisere en armé, men organiserte militser har dukket opp i Transnistira under Igor Smirnovs ledelse. Russere og kosakker har også kommet langveisfra for å støtte separatistbevegelsen, og til slutt intervenerer Russland og Boris Jeltsin.
Moldova våger ikke å stå opp mot den russiske overmakten og en fredsavtale blir inngått. Russiske fredsbevarende styrker skal bli værende i Transnistira i to år som en del av avtalen. Separatistenes leder, Igor Smirnov, blir president i den nå selvstendige republikken Transnistira.
Selvstendighet uten uavhengighet?
Transnistira fikk sin selvstendighet, men russerne som hadde støttet utbryterrepublikken ble værende i det lille landet. Tiraspol, den gamle garnisonsbyen for den røde armes 14. hær, blir landets hovedstad. Over 1000 kilometer fra Moskva er byen nesten som en tidskapsel fra tiden under Sovjetunionen. Statuer av Lenin står ovenfor parlamentet og patriotisk musikk spilles fra høyttalere i byen. Det finnes også monumenter for andre verdenskrig og den sovjetiske krigen i Afghanistan, og språket som snakkes er fortsatt hovedsakelig russisk.
I 1994 følger russerne avtalen som ble inngått to år tidligere, og trekker et betydelig antall av de fredsbevarende styrkene ut. Men sammen med de 2,600 gjenværende russiske soldatene blir også noe annet igjen. Våpen. Titusenvis av rifler, militære kjøretøy og artilleri, til sammen 40.000 tonn våpen.
Landets unike situasjon gjør at Transnistira slipper unna med all form for internasjonal regulasjon i årene framover.
Forskning fra FN, EU og OSCE slår etter hvert fast at mangel på innsyn i landets aktiviteter har gjort republikken attraktiv for våpensmugling, ulovlig våpenproduksjon og menneskehandel.
Styresmaktene i Tiraspol har alltid nektet for at disse kriminelle aktivitetene finner sted, men det er likevel noe som ikke stemmer i landet som fortsatt sverger til kommunismens prinsipper. I landet finnes et selskap, Sheriff-gruppen, som er dominerende på alle fronter.
Dagligvarehandel, byggeselskap, bensinstasjoner, kasinoer, tv-selskap, hoteller og til og med et fotballag styres av Sheriff-gruppen, som omsetter for over en milliard dollar i året. Og hvem styrer Sheriff-gruppen? President Smirnovs yngste sønn.
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=O6kub-Ehbd4&w=420&h=315]
Hva kan framtiden bringe?
Transnistira var i flere år et land totalt isolert fra omverdenen, hvor Igor Smirnov og hans elite kunne gjøre nærmest som de ville. Men større protester fra det internasjonale samfunnet, spesielt mot behandlingen av de moldovske, rumenske og jødiske minoritetene i landet, la betydelig press på republikkens styresmakter.
I 2011 mistet Igor Smirnov makten i Transnistira etter 21 år som president. Dette har gjort at Sheriff-gruppen ikke lenger nyter de samme privilegiene de hadde før. Opposisjonspolitikeren Yevgeny Shevchuk ledet en kampanje for redusert pressesensur, og vant presidentvalget til tross for at Russland støttet en annen kandidat. Men Shevchuk er også pro-russisk, og han forsvarer fortsatt Transnistiras legitimitet og ønske om selvstendighet fra Moldova. Shevchuk stiller seg også uforstående til anklangene om våpensmuligling fra republikken han styrer, noe som har gjort ham svært upopulær i EU.
Den opphetede konflikten rundt Russlands annektering av Krimhalvøya har gjort mange urolige. Det bor over 200.000 russiske statsborgere i Transnistira.
Mange frykter at Transnistira blir det neste territoriet hvor russerne vil komme sine landsmenn «til unnsetning». Prosessen er kanskje allerede igang.
En undersøkelse fra 2006 viste at 97 % av Transnistiras befolking ønsket å bli en del av Russland, og i 2014 søkte Transnistira til den russiske statsdumaen for å bli en del av føderasjonen. Men det har allikevel ikke skjedd noe med Transnistiras politiske status siden den gang.
Transnistria forblir et land som ikke anerkjent av noen, utenom Abkhasia og Sør-Ossetia, utbryterrepublikker som er i akkurat samme situasjon.