Hva er vi villige til å gjøre for hverandre?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Med fotografi, video, og installasjon snakker Durnak i utstillingen ”Hemmelig venn” om hva som skjer når en hemmelig venn ikke lenger ønsker å være hemmelig. Et av verkene er en liten skjerm, med et kart som knytter tilskuerne direkte opp mot Durnak selv. En invitasjon til å bli nysgjerrig altså. I et annet verk som vises beskriver Durnak hvordan hun selv forfølger en blogger i New York, etter å ha fulgt med på bloggen hennes. Kan de komme i kontakt, hva skjer om de kommer i kontakt og hvordan kan utviklingen mellom dem forløpe videre i så fall? Jeg fikk selv kontakt med Victoria Durnak via e-post, og da hun (som besøkende på HKS kunne følge med på på kartet) befant seg i Litauen ble intervjuet gjennomført på Skype. Etter å ha snakket med Durnak om hennes arbeider tenker jeg at det på mange måter passet godt, at møtet på en måte stod i stil til en del av det hun er interessert i og snakker om i sine arbeider.

________________________________________________________

Jeg har sett utstillingen din i Bergen og jeg ble nysgjerrig på verket der man kunne se deg, hvor du befinner deg i verden. Som et lite vink til deg selv.

Ideen til «I feel nervous», som verket med GPS-en heter, kom da jeg leste om en app som heter Companion. Det er en slags vennskaps/stalker-app. Har du hørt om den?

Nei.

Hvis jeg er på en bar kan jeg sende deg en forespørsel om du vil være min ’companion’ mens jeg går hjem fra baren alene. Så mottar du et kart som følger mine bevegelser, og kan sjekke at jeg er trygg hele veien. Hvis øretelefonene mine skulle bli dratt ut, eller jeg begynner å løpe vil du få beskjed om at jeg er i fare. Så kan du spørre meg om hvordan det går, eventuelt kan du kontaktet politiet direkte. Hvis jeg føler meg utrygg kan jeg også klikke på knappen ’I feel nervous’ og så får du en beskjed om det. Jeg ville gi de som besøker utstillingen muligheten til å forfølge meg, ettersom filmen «Following piece» handler om at jeg ender opp med å forfølge en blogger.

Så da er det altså sant, at du forfulgte denne bloggeren? Jeg lurte nemlig litt på i hvilken grad dette var fiksjon eller ikke da jeg så filmen på HKS.

Jeg har tenkt at filmen er som en blogg. Og når vi besøker blogger på nettet er vi nødt til å gjøre oss opp en mening om hvor sant vi tror det som legges ut er.

Jeg har også lest den nyeste romanen din, Torget, og lurte litt på om det er en sammenheng mellom ”Hemmelig venn” og Torget. Slik jeg ser det kretser både utstillingen og boka rundt ting og internett. Jobber du bevisst parallelt med arbeider til kunstutstillinger og litteratur? Hvordan sjonglerer du dette?

Prosjektene henger sammen på den måten at jeg jobber med lignende tematikk. Min praksis går ut på at jeg ser nærmere på midlertidige relasjoner. De utfolder seg over bestemte perioder, har bestemte regler og egen logikk. «Torget» handler om den arbeidsløse gartneren Elin som tar kontakt med folk som gir bort ting på finn.no. Hun tilbyr seg å levere tingene til de nye eierne som et ulønnet bud. Finn.no er et eksempel på en begrenset møteplass, relasjonene som oppstår der er ikke ment å vare ut over selve overleveringen av det som gis bort. Utstillingen ”Hemmelig venn” kretser om en lek læreren min arrangerte på barneskolen. Alle elevene i klassen trakk en lapp med navnet på en annen klassekamerat, og skulle være ekstra grei mot ham eller henne i en bestemt periode. Når perioden var slutt skulle alle gjette hvem som hadde vært deres hemmelige venner. Både «Torget» og «Hemmelig venn» undersøker hva vi er villige til å gjøre for hverandre. Når er vi snille, når blir vi påtrengende, når er vi noens venn, beundrer, fan eller stalker?

Og hva er det du synes er spennende med disse korte, begrensede relasjonene?

Forholdene trenger ikke være korte, men jeg er nysgjerrig på systemene og rammene vi lager for samvær fordi det er så elementært. De er innganger til å forstå hvordan vi er sammen og hva vi vil med hverandre.

Når eller hvordan ble du klar over at det er relasjonene som er gyldige i angitte tidsrom som interesserer deg?

Det at det gikk an å lage kunst om og med andre mennesker var noe av det som trakk meg mot kunsten. Da jeg begynte på Prosjektskolen i 2008 ble jeg kjent med arbeidene til Sophie Calle. Hun jobber med hvordan man som kunstner kan forholde seg til andre på et iscenesatt, historiefortellende vis. Hun tilrettelegger for møter mellom mennesker på en måte som gjør at det ikke nødvendigvis handler så mye om hva som skjer når de møtes, men at de møtes. I det siste har jeg innsett at jeg heller ikke jobber så mye med selve møtet mellom mennesker, men at jeg utforsker det potensialet som finnes før vi blir kjent. Når vi har alle mulige forhåpninger til hva som kan skje. Med en gang vi faktisk møtes så begrenser det rommet seg veldig.

Jeg går litt videre. Du er jo utdannet billedkunstner, fra kunstakademi. Hva tenker du om forholdet mellom skrivingen og de andre arbeidene dine?

Jeg jobber grunnleggende sett med språk, fortellinger, ideer og sosiale forhold, og velger uttrykksform ut ifra de ulike prosjektenes kontekst og handlingsrom. Noen verk, som «I feel nervous», er bare gjennomførbare i et gallerirom. Andre arbeider gjør seg best i bokform. Noen prosjekter har plass begge steder. Eksempelvis gjorde jeg det samme som Elin mens jeg jobbet med «Torget». På avgangsutstillingen til Kunstakademiet i Oslo i 2014 stilte jeg ut seksten bord jeg hadde fått fra finn.no. Disse ga jeg bort igjen og leverte mens utstillingen pågikk.

Synes du det er vanskelig at det kan bli gjort mye ut av skille forfatter/kunstner når det blir snakket om arbeidene dine? At det blir krøkkete å bevege seg mellom disse yrkestitlene?

Personlig synes jeg at de rollene er forenlige. Jeg tror det er vanlig for kunstnere å innta fleksible roller i dag. Men spørsmål om hva en kunstner er og hva en forfatter er tenker jeg så klart på hele tiden.

Kan jeg spørre, helt til slutt, hva du gjør i Litauen?

Jeg har vært på et residency på Nida Art Colony i to måneder. Har et stort, lyst studio omgitt av strender og skog. Vi som er her skal delta på en utstilling som skal vises tre steder i Litauen og på Akershus Kunstsenter våren 2017. Akkurat nå er jeg opptatt av nettsiden www.exboyfriendjewelry.com. Der kan man selge smykker man har fått av eks-kjærester og ektefeller, mot at man legger ut historien om hvordan bruddet gikk for seg. Det er interessant at det er obligatorisk å dele historiene. Tingene er ikke blanke, det er kanskje derfor mange skriver No bad karma i annonsene. Kunne du tenke deg å ha en giftering der den tidligere eieren var utro?