admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Fra en ateist sitt perspektiv er det lett å tenke seg at det alltid må ha vært ateisme. Hvem kan ha latt kirken styre så autoritært uten å stille spørsmål om gud? Hvem kan ha trodd at gud ville la en hel familie dø med pesten i 1349?
Likevel viser historien at religion ligger dypere i folk enn at slike hendelser fører til at de forkaster sin gudstro. En mann eller kvinne i middelalderen klarte ikke å se for seg en verden uten en gud som hadde påvirkning på deres liv. Deres liv var betinget av et religiøst rammeverk. Frykten for guds vrede var i aller høyeste grad reell. Så når kan vi snakke om en endring? Når begynte folk å tvile på dette?
https://www.youtube.com/watch?v=Ra2t3S8jp8w
En slags start
Når kan vi da snakke om en «ateisme»? Problemet er å finne et definitivt startpunkt. Den religiøse nobiliteten hadde stor makt helt ut på 1800-tallet i de fleste europeiske land. Det er derfor en viss usikkerhet å regne med når man skal anslå et startpunkt for noe som undergraver denne autoriteten i en så radikal grad som ateismen.
Lucien Febvre, en kjent fransk historiker på starten av det 20. århundret, skrev en artikkel i 1943 kalt The Problem of Unbelief in the 16th Century. I denne artikkelen mente Febvre at det var anakronistisk å hevde at noen var ateistisk, eller bare ikke-troende, på 1500-tallet. Febvre mente at opptil Descartes på 1600-tallet ville «Ikke-tro» nødvendigvis være handikappet fordi datidens filosofi og vitenskap gjorde det umulig å separere det naturlige fra det overnaturlige på en suksessfull måte, hvilket er en nødvendig innledning for å benekte eksistensen av det overnaturlige på en overbevisende måte.
Febvre argumenterer videre for at det er en periode på femti år fra Descartes Discourse on Method (1637) til Fontenelles Historie des Oracles (1687) hvor de «mentale verktøyene» for å konstruere moderne ateisme var tilgjengelig, men ikke tatt i bruk enda.
De ikke-troende
Disse tankene til Febvre har siden stått ganske sterkt i historieskrivingen. Det er nå generelt ansett som anakronistisk å hevde at det fantes ateister før denne tiden. Det som diskuteres er derimot om det kan ha vært ikke-troende i tiden før. David Wootton skrev i 1985 en artikkel der han mente at vi på 1500-tallet kan finne eksempler på ikke-troende som rett og slett bedrev selvsensur i frykt for å bli jaktet av kirken.
Et av eksemplene Wootton drar frem er Montaigne som han mener er det store vendepunktet innenfor ikke-tro.
Men et mer nøyaktig anslag av når mennesker sluttet å tro på en gud enn dette, er nok aldri mulig å anslå. Wootton sier selv at vi mangler den viktigste kilden for argumenter mot tro, nemlig den muntlige tradisjonen av kritikk mot kristendommen.
Utviklingen
Det er altså en slags start på 1500-tallet etter reformasjonen. Denne utvikler seg videre parallelt med vitenskapen og filosofien opp på 1600-tallet. På 1600-tallet vil Descartes tvile på alt, men lander på konklusjonen at han ikke kan tvile på gud. Denne metodologiske tvilen til Descartes skulle da bli et av de mentale verktøyene som la til rette for en utvikling til ateismen som får grobunn på 1700-tallet. Nå begynner navn vi gjerne forbinder med ateismen å dukke opp som Voltaire og, for de som er kjent med den franske revolusjonen, Baron d’Holbach.
Likevel er det først på 1800-tallet at vi finner eksplisitte ateister med et ganske dramatisk vokabular som Karl Marx og Friedrich Nietzsche der førstnevnte skrev at religion er som opium for folket.
Vi begynner også her å få studier av religion og flere begreper som agnostisisme. Utover på 1900-tallet får vi til slutt to store imperium som baserer seg på marxistiske tanker som også inkluderte hans tanker om religion. Sovjetunionen og Kina blir de største ateistiske nasjonene i historien.
Tilbakeblikk
Om vi i Norge da skal se tilbake på vår intellektuelle arv som en nylig ateistisk stat, da er det gjerne mange å takke eller peke fingeren til. Det er ikke en enkelt årsak, men en endring på flere nivåer i folks liv. På 1500-tallet kom det bøker som folk kunne lese, i Nord-Europa var den gamle kirken forkastet til fordel for en ny, vitenskapen hadde gjort framskritt som begynte stjele kirkens monopol på kunnskap om hvordan verden fungerte, et nytt kontinent var oppdaget og gamle kart måtte tegnes om.
Dersom noen frykter bølgen av nyreligiøsitet som har hatt en viss oppsving de siste 50 årene, eller er redd for at vi skal ende tilbake til tiden der religion styrte med autoritær hånd; tror jeg at jeg kan gi noen beroligende ord. Religion kan komme tilbake, men den kan ikke viske ut vitenskapens utvikling, nye oppdagelser og leseferdigheter.
Vi vil aldri havne tilbake i tiden der kongen var eneveldig og loven skrevet ut fra religiøse retningslinjer. Den tiden er forbi.
Siste podcaster