admin This content has been archived. It may no longer be relevant
I historien om den italiensk-amerikanske mafiaen finnes det en myte som sier at Salvatore «Charlie Lucky» Luciano bestilte mordet på alt fra 30 til 100 mafiamedlemmer over hele landet, som skal ha blitt gjennomført natten den 10. september 1931.
Dette er myten som har fått navnet «den sicilianske vespers natt» eller «den sicilianske vespers utrenskning.» Det som faktisk skjedde denne natten er svært viktig for å forstå mafiaens historie.
Hvordan har denne organisasjonen klart å overleve helt fram til i dag?
Året 1931 var et vendepunkt som skulle konsolidere deres makt i den kriminelle verden i USA. 10. september 1931 markerer begynnelsen på slutten av denne store omveltningen, og for å forstå dette må vi nesten starte noen år tidligere.
Forbudstiden
Vi er i New York. Året er 1928 og Frank Yale var funnet død i sin pansrede bil i 44th Street i Brooklyn. Han var drept av en maskinpistol som hadde pepret de ubeskyttede vinduene. Det var bare en mann som kunne ha drept Yale, nemlig Jack McGurn, og dermed bare en mann som kan ha gjort bestillingen, nemlig Alphonse Capone.
Forbudstiden var en komplisert tid der et mafiaoverhode i Chicago kunne bestille mordet på et mafiaoverhode i Brooklyn over en personlig uoverensstemmelse.
Dette mordet endret maktbalansen i New York.
Yale var den eneste som kunne måle seg med Joe «The Boss» Masseira som nå var den ubestridte lederen over New York og dermed også USA.
For hvis du ledet New York sine 2.000 innvidde mafiamedlemmer, stod ikke Chicago som nummer to, med bare 300 soldater, sterkt i forhold.
Den første omstruktureringen
Joe «The Boss» ble derimot snart veldig upopulær blant en gruppe medlemmer.
De mafiamedlemmene som kom fra Castellammarese del Golfo på Sicilia følte at Joe henrettet medlemmer uten «rettssak». Dette ledet til et to år langt opprør innad i mafiaen frem til Masseira omsider ble drept på en restaurant 15. april 1931.
Bestillingen kom fra en av hans nærmeste, nemlig Lucky Luciano.
Med Masseira død, ble opprørslederen Salvatore Maranzano den ubestridte lederen av New York. Han satt i gang en omfattende omstrukturering av New York-mafiaen. Den ble delt inn i fem familier som skulle ledes av de følgende: Lucky Luciano, Gaetano Gagliano, Joseph Profaci, Frank Scalise og Joseph «Joe Banana» Bonanno.
Maranzano selv tok den ydmyke tittelen «capo di tutti capi», som betyr «sjefen over alle sjefer».
Maranzano omstrukturerte også mafiaen til det hierarkiet som vi kjenner i dag; med en capo på toppen, så en subcapo, deretter et caporegime og nederst finner vi et regime bestående av soldater.
Den sicilianske vesper
Nå skulle det ikke ta lang tid før Maranzanos underordnede capoer følte at de hadde avsatt én tyrann og innsatt en verre. Luciano og hans subcapo, Vito Genovese, var de som følte seg mest truet, og planla derfor mordet på denne nye lederen.
Det er dette som skal bli «den sicilianske vespers utrenskning», som er en referanse til et voldelig opprør på 1200-tallet mot det franske overherredømmet til Karl I av Anjou. Myten om denne natten fikk et nytt liv da Joseph Valachi, som den første tysteren i den italiensk-amerikanske mafiaens historie, refererte til den i et avhør i 1963 der han snakket om et landsdekkende massemord på mafiamedlemmer av den gamle skolen.
Denne myten skal ha vært så inngrodd at selv FBI refererte til den i 1987 i en rapport om mafiaens historie.
Heldigvis, vil jeg si, er det bare en myte. Allerede i 1976 publiserte historikeren Humbert S. Nelli en undersøkelse som ikke kunne finne bevis for mer enn tre mafiamord i New York, og ett i Denver, de tre månedene etter 10. september.
Det som derimot skjedde var at Luciano bestilte et mord på Maranzano, som ble gjennomført denne natten på Maranzanos kontor.
Konsekvensen og den andre omstruktureringen
Nå var Lucky Luciano den ubestridte lederen av New York-mafiaen, og kunne tatt til seg tittelen «capo di tutti capi» uten protester.
Det han gjorde i stedet var å samle til et stort møte i Chicago. Her møttes alle de store capoene, spesielt fra New York og Chicago. Luciano var lei av intern konflikt og ønsket et organ som kunne løse slike konflikter uten blodsutgytelse i framtiden.
Dette førte til opprettelsen av Kommisjonen. Kommisjonen skulle være en megler i konflikter innad i en familie eller mellom familier. Denne Kommisjonen skulle også kunne avsette en uegnet capo, samt godkjenne en ny capo av en familie etter at den forrige enten hadde gått av eller døde.
Bonnano og Luciano hadde egentlig et ønske om å kalle Kommisjonen for «the Committee for Peace», men de skjønte fort at det ville bli for vanskelig for de unge, ny-amerikanske mafiamedlemmene å uttale på italiensk eller siciliansk.
Medlemstallet i Kommisjonen økte jevnt, og under det katastrofale møtet på Apalachin Hotell i 1957 er det anslått at det møtte representanter fra mellom ni og 16 mafiafamilier landet over.
Uansett, Maranzanos og Lucianos omstruktureringer skulle forme den italiensk-amerikanske mafiaen til en robust strukturert organisasjon som tålte, og enda tåler, politisk press og økonomiske endringer. Hierarkiet til Maranzano gjør det enkelt for organisasjonen å leve videre uten capoen, og Kommisjonen til Luciano tok mange av deres konflikter vekk fra gaten og det offentlige skue.
Avslutningsvis vil jeg la Luciano få siste ordet. På møtet i Chicago ville han understreke en siste viktig ting, nemlig streng disiplin. Som han skal ha sagt selv:
– The only way out is in a box.
Siste podcaster