Nettredaksjonen This content has been archived. It may no longer be relevant
Arbeidernes dag kom på banen i de fleste indistrualiserte land etter at det, under en generalstreik i Chicago 1.mai 1886, ble skutt og drept 4 demonstranter som kjempet for 8- timers arbeidsdag.
Klart til kamp
1. mai skulle arbeiderne vise sin styrke med faner, musikk og flagg, mens de fremmet sine krav. Frem til 1919, var krevet om åtte timers arbeidsdag det de fleste uttrykte ønske om. I dag er nok dette noe de fleste av oss tar forgitt, men som folk karret seg opp for å skrike om i over 30 år.
Det har også vært rom for samfunnsaker, både lokale og internasjonale, i demonstrasjonstogene, og jeg husker godt en gang på slutten av 90-tallet jeg ble dratt opp av senga tidlig en morgen for å demonstere. Til rungende salutt bar det avsted, med paroler og rop. “La fulldøla leve!” og “Ikke legg ned elva vår!” runget gjennom byens gater. Badeplassen vår ble i hvert fall ikke lagt i rør, så det funket kanskje litt.
I Norge har 1. mai har også vært en dag for fest, samhold og politiske debatter, like mye som det å fremme saker. Dagen eksisterer for å skape samhold og identitet, samtidig som den også er en arena der arbeiderne, og samfunnsborgere generelt, får en stemme. Det har vært en kultur for at dagen starter tidlig, med frokost, taler og musikkorps, og under togene er det vanlig å gå med paroler, og å dele seg inn i grupper med forskjellige kampsaker i toget.
Studenters kampsaker
Det er stadig ting vi som studenter er opptatt av og kanskje føler urettferdig, gammeldags eller feil. Selv om man kanskje ikke føler stor entusiasme for å kjempe for arbeidernes rettigheter, ennå, kunne det kanskje være en idé og engasjere seg i saker som gjelder oss studenter. Ting som virkelig kunne gi oss merkbare forandringer i studentilværelsen. Den rød-grønne regjeringen la ,før de gikk av, frem et forslag om å utvide stipendordningen til også å gjelde juni måned. Altså 11 måneders studiestøtte. Dette fordi juni er en periode da mange fortsatt har eksamen, og strengt tatt fortsatt holder på med studiene før sommeren. Den blå-blå regjeringen valgte å forkaste dette forslaget, og finansmenister Siv Jensen kom istedet med ideen om å øke støtten noen få prosent månedlig, totalt 345 kroner per måned.
Viktigheten av å ha muligheten til å tilbringe tid på lesesalen, fremfor å tjene penger til bolig og livsopphold, er stor. Det ville være kjipt om vi, med bo- og levekostnader som bare fortsetter og øke, må se for oss å campe i Nygårdsparken før neste eksamensinnspurt.
Ifølge tall Norsk studentorganisasjon (NSO) la frem i fjor har studenters boutgifter økt med 15% bare fra 2005 til 2010. Gjennomsnittelig går over 70% av studiestøtten med til å dekke bolig. Dette gjør at stadig flere studenter må kobinere rollen som student og arbeidstaker for å få hjulene til å gå rundt. Særlig i byene, der konkuransen er stor og prisene høye. Å først skulle være tilstede på forelesninger, lese og deretter gå på jobb, fører til en mye lenger “arbeidsdag” enn 8 timer. Det er tross alt det som er jobben vår den perioden vi er studenter. Staten betaler oss jo, gjennom stipendet, for at vi en dag skal bli flinke og nyttige arbeidstakere. Det vil da kanskje være en idé at vi ikke må bo oss ihjel i prosessen.
Bryr vi oss for lite?
Det skal sies at Arbeidernes dag kanskje havner på et litt ubeleilig tidspunkt for oss studenter, da det er midt i eksamenslesing, for de aller fleste. Samtidig frister kanskje utepils å et avbrekk fra studiene kvelden før, og ikke alle våkner med kamplyst og trangen til å synge «Sosialistenes marsj» morgenen etter.
Kanskje vi uansett skal børste støv av det gamle kampropet, gjøre det til vårt eget, og rope med til neste år. “8 timer studiedag, 8 timer frihet, 8 timer hvile!”
