admin This content has been archived. It may no longer be relevant
På tampen av 50-tallet fikk en ny retning innen jazzen se dagens lys, nemlig frijazzen. I sentrum for den nye stilarten stod fri-improvisasjonen – ingenting skulle være komponert. Frijazzen var et tegn på økende misnøye med de stadig voksende begrensningene innen samtidens jazzretninger.
Frijazzen kan karakteriseres ved at det i all hovedsak foregår improvisasjon; ingenting er gjennomkomponert, og øyeblikket kommer til uttrykk i sin reneste form. Dette kan lettest forklares ved å sammenligne frijazzen med de tidligere jazzretningene; i bebopen, hardbopen og modaljazzen forholdt musikerne seg stramt til akkordskjemaet i sine improvisasjoner. Frijazzmusikerne forholdt seg derimot ikke til noe annet enn øyeblikket, og benyttet seg av teknikker, måter å bruke instrumentene på og tonalitet som langt overskred hva som tidligere var akseptert. Eksempler på nye og ukonvensjonelle teknikker var Pharoah Sanders og John Coltrane sin ekstreme bruk av overblåsing.
The Shape of Jazz to Come
Det var plata til Ornette Coleman, The Shape of Jazz to Come, som virkelig startet den nye æraen i jazzen. Skiva kom i 1959, året som av mange blir sett på som året som forandret jazzen. Plata brukte mye av virkemidlene som man kjenner igjen fra det som ble frijazz, men var i seg selv ikke definert som frijazz. Ornette Coleman var også mannen som kom med begrepet som definerte retningen med skiva Free Jazz: A Collective Improvisation.
Gjennom 1960-årene kom det flere nye markante figurer til frijazz-scenen. Blant de virkelig store var Ornette Coleman, Cecil Taylor, John Coltrane, Eric Dolphy og Charles Mingus. Eric Dolphy spilte både bassklarinett, fløyte og saksofon i bandet til bassisten Charles Mingus på 60-tallet, og ga ut flere album som i ettertiden har blitt sterkt hyllet. Dolphy døde tidlig, i en alder av 36 på grunn av komplikasjoner fra diabetes. Det skal også nevnes at John Coltrane visstnok skal ha dødd av stress på grunn av for mye saksofonøving.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=YuCbQCnoIzI&w=420&h=315]
Back to the roots
Frijazzen blir ofte sett på som et opprør mot de etablerte retningene innenfor jazzen, men kan også sees på som en ‘back to the roots’-bevegelse på grunn av bruken av kollektiv improvisasjon som også var svært sentral i 1920-tallets dixielandjazz. Likevel var den kollektive improvisasjonen i frijazzen hakket mer intens enn hva den var i dixieland.
Mye av frijazzen trakk også inspirasjon fra andre kulturer slik som afrikansk, indisk og midtøstlig musikk. I tillegg var også mye av musikken inspirert av svarte likestillingsforkjempere som Malcolm X, Bobby Seale og Angela Davis. Dette førte igjen til at mange av datidens svarte jazzmusikere forkastet sine vestlige navn, som de så på som slavenavn, til fordel for arabiske navn. Yusef Lateef het egentlig William Emanuel Huddleston, og Art Blakey tok navnet Abdullah Ibn Buhaina.
Parallelle linjer
Frijazzen bar svært mange likhetstrekk med den samtidig pågående nyskapningen innenfor den klassiske samtidsmusikken på 1960-tallet, og musikere i begge sjangere eksperimenterte med ting som tidligere hadde vært tabu i musikkverden. Her inngår blant annet bruk av ukonvensjonelle teknikker som overblåsing, og bruk av utradisjonelle instrumenter som stoler og andre objekter som ikke tidligere ble sett på som musikalske instrumenter (jf. performance art).
Parallelt med det hele utviklet gitaristen Derek Bailey sin fri-improvisasjon som skilte seg sterkt i fra frijazzen ved at den ikke brukte noen av de vanlige idiomatiske trekkene fra jazzen. Han definerte sitt musikalske mål deretter; ’non-idiomatic music’. Målet var altså en improvisasjon som var fri for forutinntatthet og tidligere musikalske innflytelser.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=2LgCqcmruGU&w=420&h=315]
Moderne retninger
I senere tid har frijazzen utviklet seg mye, og er ikke lenger begrenset til den standariserte jazz-estetikken. Dette har igjen gjort at det er vanskeligere å definere hva som virkelig er frijazz, og hva som er samtidsmusikk. Likevel vil band som norske The Thing, Bushman’s Revenge og Supersilent bli definert som frijazz. Dette kanskje mest fordi de respektive musikerne har en akademisk jazzbakgrunn. Andre band som inkorporer frijazz-elementer, men som ikke blir definert som frijazz er blant andre norske Shining og finske Mopo.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=vPMF880g4xY&w=560&h=315]
Frijazzen var på mange måter en opprørsk stilart på 1960-tallet og brøt med de fleste musikalske normene som eksisterte i samtiden. Det gikk på samme måte med frijazzen som med punken; den ble skolert og mistet sitt opprørske element. Dette er kanskje skjebnen for de fleste musikksjangere sett i retrospekt, men det kan også være et klart tegn på at man ikke må leve i hverken fortiden eller fremtiden, men heller i øyeblikket.
Hør reprisen av forrige ukes frijazz-sending: