Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Jeg har ennå klare minner fra den kvelden jeg i alt for ung alder snek meg ned i kjellerstua med VHS-utgaven av Child’s Play under genseren. Det som ventet meg på skjermen skulle starte et usunt forhold til alt av dukker de nærmeste fem årene. Child’s play satt sitt inntrykk i den lille pjokken.
Nå har det gått over tyve år, og traumene har for lengst blitt erstattet med flau hoderisting. Child’s Play er hva den er; en historie om en liten dukke som ingen tenker på å bare plukke opp. Problem solved. Det var derfor jeg med en viss skepsis satte meg ned for å se siste tilskudd, og optimismen var ikke særlig høy etter de rent komiske og lite skumle Bride of Chucky og (*sukk*) Seed of Chucky.
Butleren gjorde det
I The Curse of Chucky blir vi kjent med den rullestolsittende Nica (Fiona Dourif) som bor sammen med sin kontrollerende og nedsettende mor Sarah (Chantal Quesnelle). Den rutine-pregede hverdagen blir satt på prøve da en mystisk pakke med en Good Guy Doll blir levert på døren av en svært så flørtende budbringer og allerede dagen derpå blir Sarah funnet død i enden av trappa.
Det som tilsynelatende ser ut til å være en ulykke, eller muligens selvmord, viser seg fort for familemedlemmene som har strømmet til for å trøste Nica å være alt annet enn rotfestet i virkeligheten. Dermed er det satt for en klappjakt på hvem som egentlig er synderen.
If it ain’t broken, why fix it?
The Curse of Chucky var lenge ment å være en re-make av originalen, men etter å ha sittet fast i development-hell tok like godt Don Mancini, som har vært med fra starten, saken i egne hender og droppet hele planen.
I stedet blir vi servert nok en generisk Chucky-film der kun hovedpersonen ser ut til å forstå at det er dukka som er skurken, mens alle andre må ha en kniv i hodet for innse det. Da altfor seint, selvsagt.
Selv om Mancini tidvis glimrer med å skape interessante scener (middagsscenen er faktisk veldig bra), så blir det veldig fort en gjettelek om hvem som er neste mann ut. Slik skal det selvsagt også være med tanke på en slik type film, men man skulle tro at etter han har skrevet fire filmer og regissert én, så kunne det vært moro å eksperimentere med noe nytt. Uten å komme med spoilere, så gjør han også til dels dette, men helhetsinntrykket blir som en halvferdig berg -og dalbane, der jeg til tider tar meg selv i å faktisk bli begeistret, for så riste på hodet igjen.
Det finnes flere irriterende elementer, men nå skal jeg ikke ta for hardt i, men én ting er verdt å syte over; hvorfor må de på død og liv bruke CGI-utgave av Chucky? Dette gjelder selvsagt ikke hele filmen, men det er scener der du på forhånd skjønner at Chucky kommer til å finne på noe kødd, bare fordi han går fra å være en ekte dukke, til plutselig å bli CGI. Det blir som de gamle tegnefilmene der du ser fargeforskjellene og skjønner at den steinen kommer til å falle. Rett og slett irriterende.
Er den verdt å se?
Ja, hvis du er en Chucky-fan, så blir du nok ikke skuffet. Denne filmserien er hva den er, og jeg kan vel strengt tatt ikke si at de ikke leverer denne gangen også. For det gjør de. Her er det mange overraskelser underveis, referansene til tidligere filmer sitter løst, og faktisk er det så mange twists at den kunne vært en oppfølger til Twister i seg selv.
Denne filmen nytes best med et par øl innabords og noen venner som kan ta del i å peke og le. Så hvis du er ute etter en straight-up Halloween film; løp og lei (hvis det finnes noen utleiesjapper igjen der ute).
Se traileren: