admin This content has been archived. It may no longer be relevant
På Hardcore har jeg med jevne mellomrom referert til at jeg likte Prototype bedre enn inFAMOUS, mye grunnet kulere og mer tilfredsstillende combat, muligheten til å fly over lengre tidsrom og større bevegelsesfrihet; Samt var historien om hatefulle emo-badass Alex Mercer et friskt pust i en overpretensiøs og selvdiggende actionsjanger, hvor fokuset er realisme og alvorlige verdensproblemer ingen kan løse. I tillegg inneholdt et av sideoppdragene en historie om en jente som puttet glass i skjeden sin for å straffe en overgriper; Awesome!
Begge seriene har en tegneseriehelt-aktig atmosfære og akkurat det gir utviklerne frie tøyler til å finne på overdrevet og gøyale bevegelser for din utvalgte superhelt. Prototype 2 kommer først i 2012, men siden begynnelsen av juni har Infamous 2 prydet butikkhyllene.
Med to års utviklingstid har Sucker Punch hatt rikelig tid til å fjerne overflødige kjedeligheter og skjære gameplayet ned til kjernen i superhelt-spill; effektiv og smidig bevegelse rundt byen kombinert med solid og eksplosiv combat. Originalspillet var selv mot slutten ganske seigt, tungspilt og traust. Å klatre opp bygninger tok evig tid, da en ikke kunne springe opp vegger eller fly over byen slik som i Prototype.
Spillets hovedfigur Cole McGrath føltes på mange måter som uferdig, svak og lett manipulerbar. Noe annet som var et stort irritasjonsmoment i originalspillet var det smale utvalget med spesialtriks og krefter, det var kort sagt lite tilfredsstillende. Forbedringspotensialet var med andre ord stort.
Jeg sa “omfg kuuult” da de første gameplay-videoene av inFAMOUS 2 kom ut fra Comic-Con 2010, med svære eksplosjoner, ekstatisk strømføring og kul freeflow combat som i Batman: Arkham Asylum. Spillets største og mest umiddelbare nyvinning er The Amp, en stor stemmegaffel som brukes til å fokusere Coles strømkrefter. The Amp er i kampsekvensene mye lik en kryssing mellom en batong og en baseballkølle, samt at den gir fra seg en saftig støt når combat-baren er fylt opp.
Alt flyter fint og naturlig når du skamslår fiendene og bruker spesialtriks for å drepe dem ekstra hardt. Kontrollen vibrerer i det du gir en skikkelig dask i trynet til fienden, og føles veldig tilfredstillende; helt uten mangler. Slagangrepene sitter som et skudd, som ikke slutter å være gøy uansett hvor mange monstre eller soldater du banker dritten ut av.
Den er akkurat utfordrende nok til at den gir motivasjon til å spille videre og samle mer poeng, shards og krefter. Kampene blir aldri nevneverdig rotete eller uoversiktlig; det har virkelig blitt strømlinjeformet og preges av god regi.
Gjennom spillet får du jevnlig bruk for strømbatongen, men avveksles og kombineres jevnlig med strømskudd og granatangrep. Etterhvert som du tar moralske valg i spillet låses forskjellige krefter og bevegelser opp i samsvar med hvor god eller ond handlingene dine er.
På slutten av spillet blir Cole utrolig kraftig og effektiv i både nærkamp og på lang avstand, som føles velfortjent etter de mangfoldige timene med underholdning spillet byr på. Du begynner med ganske svake krefter; det innebærer at i kamp føles Cole svak og nesten ubrukelig, men sakte bygges arsenalet opp, gjerne litt for sakte.
Historien til slike superhelt-spill er ofte av så dårlig kvalitet at du helst ønsker å hoppe over kuttscenene, og heller vende tilbake til å svinge deg rundt i byen og jakte på monstre. En dårlig nyhet er at man ikke kan hoppe over alle kuttscenene, men de er heldigvis av kort natur. Hverken kuttscenene eller stemmeskuespillet er på Uncharted-nivå, og det gjør strengt tatt ingen ting.
Kampssystemet, oppgraderingene og bevegeligheten er av så god karakter at det bærer de mindre gode delene av spillet. I likhet med originalspillet føles moralvalgene noe kunstig og overdrevet, og er gjerne svart-hvitt av natur.
Cole er sprekere enn Moskva-Marit på Grete Roede-kurs. Etter hvert kan man skyte seg selv opp i luften og gli fra bygning til bygning uten anstrengelser. I likhet med resten av spillet er bevegelsesevnene til Cole gjennomtenkt og balansert; bygninger og alkover er lett match for inFAMOUS 2.
Hadde inFAMOUS 2 kommet ut som inFAMOUS 1 ville den blåst buksene av samtlige anmeldere og spillere verden rundt. At den virkelige mestringsfølelsen og utrolige mektigheten først kommer to år etter, er kanskje litt leit. Likevel oppleves ventetiden som ingenting når du får de syke superkreftene i hendene. Cole er nå fullkommen som superhelt. Jeg kan virkelig ikke anbefale dette spillet nok.
