Den marokkansk okkupasjonen

Den lille landstripen på Afrikas nordvestkyst har vært okkupert av Marokko i 35 år, og er i dag delt i to av en lang forsvarsmur. Leder for støttekomiteen for Vest-Sahara, Erik Hagen, forteller at situasjonen er vanskelig for saharawiere på begge sider av muren.

-Store deler av den saharawiske befolkningen er drevet på flukt og lever i dag i flyktningsleire i Algerie. De som har blitt igjen lider under konstant undertrykkelse fra marrokanske myndigheter.

Slått blind

Det var som student ved et universitet i Marrakech at Sultana Khaya for alvor begynte å engasjere seg i kampen for uavhengighet. Under en fredelig studentdemonstrasjon skulle Sultanas liv forandres for alltid.

-Jeg mistet øyet og ble slått over hele kroppen. Da jeg spurte den marokkanske mannen hvorfor han slo meg, svarte han med å fortsette å slå. Da de tok meg med inn i en ambulanse, trodde jeg at jeg skulle få behandling, men i stedet ble jeg slått og mishandlet igjen.

I tillegg til den grove mishandlingen Sultana ble utsatt for av marokkansk sikkerhetspoliti, ble hun dømt til åtte måneder i fengsel. Takket være en iherdig innsats fra menneskerettighetsorganisasjoner, derav 44 norske som skrev brev til marokkanske myndigheter, slapp hun unna med tre måneder på sykehus i stedet for fengsel.

Verden tier

Til tross for at FN har fordømt invasjonen og sendt fredsbevarende styrker, gjør ikke verdenssamfunnet noe for å forhindre den. FN-styrkene (Minurso) sitt hovedmandat var opprinnelig å iverksette en folkeavstemning der saharawierne skulle få avgjøre om de ville bli en del av Marokko eller skape sin egen stat. Dette lyktes de dessverre ikke med, og i dag opptrer styrkene først og fremst som observatører uten myndighet til å gripe inn.

-Det er synd at verdenssamfunnet velger å tie om situasjonen i Vest-Sahara. Etter at Spania trakk seg ut er det som om de overleverte Vest-Sahara til Marokko. FN-styrkene gjør ingenting annet enn å observere og rapportere brudd på menneskerettigheter.

Likevel mener Sultana at saharawierne må sette sin lit til FN og det internasjonale samfunnet om de skal oppnå uavhengigheten de så sårt ønsker seg.

-Vi saharawiere mener at vi har en legitim rett til selvstyre og uavhengighet. Den eneste muligheten vi har til å bli uavhengige er ved hjelp av det internasjonale samfunnet. Håpet er en fredelig løsning under FNs oppsyn.

Hør intervjuet med Sultana her:

Bilde: Støttekomiteen for Vest-Sahara

Utanriksmagasinet Mir kan du høyra kvar fredag frå klokka 11 til 12 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analysar, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda. Gjekk du glipp av vekas sending? Den kan du høyra i reprise her, eller du kan følgja oss på iTunes.

Den største motstanderen er Francois Hollande, som leder ganske klart på de siste meningsmålingene. De to outsiderene heter Marine Le Pen fra ytre høyre og Francois Bayrou fra de moderate demokratene i sentrum av fransk politikk.

I Utenriksmagasinet Mirs live dekning på søndag klokken 21.00 får du en profil på alle disse fire kandidatene samt diskusjoner rundt Frankrike, og skildringer fra personer som befinner seg i det osteglade landet.

Sendingen starter 21.00 og varer helt til vi får vite hvem som er de to finalistene.

Utanriksmagasinet Mir kan du høyra kvar fredag frå klokka 11 til 12 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analysar, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda. Gjekk du glipp av vekas sending? Den kan du høyra i reprise her, eller du kan følgja oss på iTunes.

— Israel har raslet med sablene ved flere anledninger og antydet at et angrep på Iran kan være ganske nært forestående, forteller Nrks Gro Holm til Utenriksmagasinet Mir denne uken.

Holm mener hovedårsaken til at Mahmoud Ahmadinejad, Irans statsminister, ønsker å forhindre en krig er trusselen den vil utgjøre mot hans egen posisjon som regjeringsoverhode, ikke skaden den vil påføre den iranske staten. Benjamin Nethanyahu derimot, ser på et Iran med atomvåpen som en trussel mot den Israelske statens eksistens.

— Det er ingen tvil om at Israels statsminister og det store flertallet av israelere oppfatter trusselen fra Iran, med mulig atomvåpen, som en av de største truslene mot deres eksistens. Nethanyahu har kalt det et moderne holocaust hvis Iran skulle få atomvåpen.

Søker fortsatt en diplomatisk løsning

USA fikk under møtet overtalt Israel til å utsette et eventuelt angrep, og heller fortsette å søke en diplomatisk løsning. Dette betyr likevel ikke at partene vil komme til enighet, eller at et israelsk angrep på Iran ikke vil komme.

— Jeg tror nok at Iran også ser faren for et israelsk angrep og heller ikke ønsker det, men at man skal stå ovenfor en løsning hvor alle parter er enige – det er ikke på tale, forteller Gro Holm videre.

Irans politiske taktikk setter Israel i klemma. Ved å hele tiden holde forhandlingsdøren på gløtt, gjør de det svært vanskelig for Israel å forsvare et eventuelt angrep. Likevel kan det se ut som det er i den retningen de er på vei. Israel vil ikke sitte å tvinne tommeltotter mens de ser på at Iran skaffer seg kjernevåpnen.

Et angrep vil komme etter presidentvalget

— Nethanyahu har sagt at hvis ikke Iran endrer sin politikk dramatisk så er det ikke snakk om år, men snarere om uker eller måneder, spår Holm. — Hvis de først velger å angripe ville det komme ganske snart etter det amerikanske presidentvalget, sllik at det ikke ødelegger for Obamas sjanser til å bli gjenvalgt.

Obama har presset på for å få til en fredelig løsning på konflikten, og med det kommende presidentvalget vil det være svært lite fordelaktig for den amerikanske presidenten å gå inn i en krig som kan sende oljeprisene i været.

USA må støtte Israel

Obama og utenriksminister Hillary Clinton har gjort det klart at de ikke syns det er ett riktig tidspunkt å gå til et millitært angrep på Iran. Likevel har de ikke mye de skulle sagt om krigen skulle bli et faktum.

— USA har nesten ikke noe alternativ. Selv om de ikke applauderer et angrep, vil de ikke kunne ta avstand fra det. Både på grunn av at Israel er USAs nærmeste allierte i regionen, og på grunn av opinionen internt i USA, sier Holm.

Angriper Israel har ikke USA annet valg enn å komme løpende til for å hjelpe sine våpenbrødre i midtøsten. Når støvet etter det amerikanske presidentvalget legger seg vil vi få se hvorvidt Israel er villig til å betale prisen det vil koste å forhindre ett Iran med atomvåpen.

Hør reportasjen her:

Utanriksmagasinet Mir kan du høyra kvar fredag frå klokka 11 til 12 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analysar, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda. Gjekk du glipp av vekas sending? Den kan du høyra i reprise her, eller du kan følgja oss på iTunes.

En av de mest spennende tradisjonene innen amerikanske primærvalg er den såkalte supertirsdagen, når en mengde delstater velger sin kandidat samtidig. I år er demokratenes kandidat allerede klar, så fokuset lå 100% på det republikanske partiet. Det var knyttet særlig oppmerksomhet rundt delstaten Ohio, da det aldri tidligere har skjedd at vinneren av Ohio ikke ender opp som presidentkandidat. Ohio var også på forhånd regnet som en av de jevneste og mest usikre delstatene.

Da røyken hadde lagt seg viste det seg at Mitt Romney hadde slått Rick Santorum med kun 0,8 prosentpoeng i Ohio. Romney sikret seg også Virginia, Vermont, Massachusetts, Idaho og Alaska. Santorum stakk på sin side av med seieren i Oklahoma, Tennessee og Nord-Dakota. Newt Gingrich tok en overlegen seier i sin hjemstat Georgia, mens Ron Paul ble sittende uten noen seire. Men resultatet var såpass jevnt at det fremdeles kan knyttes stor spenning til hvem som ender opp Obamas utfordrer 6. november.

Utenriksmagasinet Mir tok pulsen på det amerikanske presidentvalget og dekket supertirsdagen live natt til onsdag. Kandidatenes særpreg og karakter ble gjennomgått, resultater ble kommentert etter hvert som de kom inn, og vi snakket med Are Flaten fra amerikanskpolitikk.no

Hør hele stemningsreporten direkte fra Ohio:

Ønsker du å gjennoppleve spenningen og dramatikken? Mir sender et redigert opptak av nattsendingen fredag 9. mars fra 11-12.

Utanriksmagasinet Mir kan du høyra kvar fredag frå klokka 11 til 12 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analysar, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda. Gjekk du glipp av vekas sending? Den kan du høyra i reprise her, eller du kan følgja oss på iTunes.

-Han kan vise til en karriere som guvernør i Massachusettes og som en suksessfull forettningsmann, men på den andre siden er han en ganske tørr fyr som ikke klarer å engasjere velgerne, sa Hilmar Langhelle Mjelde til Mir i høst. Videre fortalte han at til tross for ett bra og velfinansiert valgkampapparat, er han likevel en svak eventuell utfordrer for Obama.

Dette er nemlig ett av hovedproblemene til det republikanske partiet, de klarer ikke å finne en samlende kandidat. For mens Romney sanker støtte blant den rike eliten, er det en annen man som har fanget grasrotbevegelsens oppmerksomhet.

Rick Santorums mer konservative ideologi, på spørsmål om alt fra økonomi til abort, har gitt han en bred støtte i ytterste høyreving av det republikanske partiet som Romney kan se langt etter. Tross lite penger i kassen har Santorum hengt med i kampen om kandidaturet, og den kristenkonservative syvbarnsfaren er idag Romneys sterkeste utfordrer.

Mitt Romney er likevel den kandidaten som har sikret seg flest delegater til landsmøtet, og meningsmålingene viser at han er favoritt i nattens avgjørende valg. Men overraskelsene har vært mange i valget så langt, og ingenting er avgjort. Sammen med Santorum utfordrer også Newt Gingrich og Ron Paul, Romney i kampen om å vinne flest stater ikveld, og dermed det store skrittet nærmere håpet om å bli verdens mektigste mann.

Utenriksmagsinet Mir følger valget direkte i kveld, fra kl 24 på Studentradioen i Bergen 107,8/96,4 eller på nettradio.

Flyktninger er uten brød og bo, og er heldig hvis de kan gå med sko
Alt fordi en gresk banditt, kunne vise EU falsk profitt
Da tok krisen av sitt sorte slør, og slo seg løs i full vigør
Denne krisen kan veies i tonn, men nå med skjea i en annen hånd
Merkel har man alltid hatt på gli, desverre er det verre med Sarcozy

En statsleder må være vis og god, ikke som Papandreu og Silvio
Med nazisreferansser til tyske menn, og stadige vitser om sitt lem,
kan det sies at det var bra det ble så, at Berlusconi måtte ta sin hatt å gå
Selv om han har flydd bort som spurven, er det mer mye skittentøy i kurven
I mørke dresser og med sleik de sprader, burde vi kjøre dem med trusa på 60 grader

Fremtiden er svart som natta, klarer verden å være fatta
og vite hva man gjøre skal, å hindre flere røde tall
Alle parter må hjelpe til, å hindre fremtidig skittent spill
hvis ikke kan vi fort få se, at Putin og Kina begynner å le
for da blir hegemoniet snudd, og vi må dukke fra østens skudd
da må du evakuere din hage, for snart blir den brent av den kinesiske drage

Utanriksmagasinet Mir kan du høyra kvar torsdag frå klokka 10 til 11 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analysar, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda. Gjekk du glipp av vekas sending? Den kan du høyra i reprise her, eller du kan følgja oss på iTunes.

Problemet er at en naturkatastrofe kjapt mister nyhetens verdi, og dermed mediers interesse. Uten mediedekning forsvinner også lidelsen ut av vår bevissthet. Og det finnes visse typer katastrofer som er mer medievennlige enn andre.

En typologisering av naturkatastrofer

Om vi skal lage en slags typologi av naturkatastrofer kan vi begynne med to akser. Den første tar for seg utbruddet. Skjer katastrofen plutselig, som et jordskjelv eller en flodbølge, er det godt nyhetsstoff. Plutselige hendelser skaper førstesidestoff og muligheter for ekstrasendinger.

Det skaper en overraskelseseffekt som treffer en i mellomgulvet. Du er fanget. Men katastrofen kan også skje gradvis, nesten uten at man merker det. Ta for eksempel en tørke, som sakte utvikler seg til å bli en sultkatastrofe. I et slikt tilfelle er det vanskelig å definere et starttidspunkt, og vanskelig å vite når saken er interessant nok til å dekke. Når går man fra en kinkig humanitær situasjon til en katastrofe?

Den andre aksen tar for seg konsekvensene. Går ettereffektene over etter kort tid? har katastrofen en overskuelig tidshorisont? Dette er viktig, for jo lengre katastrofen holder på, jo mindre blir nyhetsverdien. Det vil si at jo verre katastrofen faktisk blir, jo mindre klarer den å holde på vår oppmerksomhet. 100 omkomne i dag? Dette hørte vi jo om i går, skift kanal.

Jordskjelvet i Haiti traff oss med full styrke vinteren 2010. Men etter hvert som det viste seg at den humanitære situasjonen ble verre og verre, og krisen vokste til et omfang vi ikke lenger så horisonten av, måtte mediedekningen på et tidspunkt vende andre steder. Situasjonen forandret seg ikke, og det landet ikke nok r’n’b-artister eller tidligere despoter til å holde på vår oppmerksomhet.

En sultkatastrofe av den typen Somalia og Kenya nå har vært gjennom kommer dermed ekstremt ille ut av en slik typologisering. Den har intet bestemt punkt der den begynner, så det er lite for media å gripe fatt i. Man må bli gjort oppmerksom på at den finner sted. Og når en sultkatastrofe først har slått ut vil den kunne vare i måneder, eller år, uten stor forandring i situasjonen.

Man kan sammenlikne dette med en borgerkrig i et land du kanskje ikke en gang har hørt om – den kan evig fortsette mens vi ikke aner den eksisterer. På Ny Guinea i Indonesia har separatister kjempet mot landets myndigheter i over 40 år. Denne konflikten har du sannsynligvis aldri hørt om. Den har krevd et sekssifret antall menneskeliv.

Vår sympati styres av hva vi ser

Hvorfor er da dette et problem? Har vi egentlig et behov for daglig påfyll av lidelse på toppen av de nære, høyst virkelige problemene vi har å stri med? Kanskje ikke, men medias dekning er med på å påvirke vår giverglede. Hvorvidt vi velger å donere vekk våre surt opptjente, ærlig ervervede midler avhenger av at vi vet at konflikten eksisterer. Det er ikke alltid sammenheng mellom nød og nødhjelp, og vilkårlig mediedekning av humanitære kriser fører til at vår giverglede ikke nødvendigvis utnyttes optimalt, langt derifra.

Altså. Om du ønsker å bidra, gå gjerne litt utenfor de tradisjonelle informasjonskanalene. Det er ikke nødvendigvis slik at krisen er borte fordi du ikke ser den lenger.

Har du ein kommentar til vekas sending? Send ein epost til umir@srib.no.

Utanriksmagasinet Mir kan du høyra kvar torsdag frå klokka 10 til 11 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analysar, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda. Gjekk du glipp av vekas sending? Den kan du høyra i reprise her, eller du kan følgja oss på iTunes.

Jeg sitter i en liten park i Patan, et område jeg har betalt 200 rupi, eller 14 kroner for å komme meg inn i. Bygningene rundt meg er eldgamle og falleferdige, strømledninger henger hasardiøst i hodehøyde rundt meg. Gresset i parken er gult og knaser under føttene mine, men det er godt å komme seg vekk en liten stund fra de tutende mopedene og folkemassene. En liten gutt kommer opp til meg og spør meg hva jeg heter på engelsk. Aslak Rødder, svarer jeg, and what is your name? Det ser ikke ut som om han forstår, men han fortsetter å spørre meg om noe på nepali. Etter en liten stund setter han seg ved siden av meg på benken, dingler med beina, og fortsetter å snakke. Jeg har for lengst gitt opp med engelsken, og svarer tilbake på norsk. Vi koser oss egentlig, begge to ler, og etterhvert spiller vi litt basse, en form for hackisack hvor ballen er laget av en oppklippet sykkelslange.

Gutten, som er kledd i fillete, skitne klær hvis navn jeg aldri ble fortalt, løper vekk etter noen roper til han. Nok en gang sitter jeg alene i den litt deprimerende parken. Hvor gammel var han? Seks? Syv? Jeg har alltid vært dårlig på å gjette alder. Men han er nok født helt på slutten av borgerkrigen som herjet dette landet i hele ti år.

Et par dager etter opplever jeg mitt første møte med borgerkrigens etterlevninger. Det er så godt som ingen biler å se på gatene i Kathmandu, streiken – eller bandh som det kalles her – har stanset all transport. Kun biler med blå diplomatskilt – og det finnes en god del av dem – kan bevege seg på veiene, og til og med da ryktes det om at man kan bli overfalt av sinte folkemasser. Er man så uheldig å befinne seg på en sykkel under en bandh er sannsynligheten stor for at noen tar ut luften fra dekkene dine.

Dette er realiteten i Kathmandu, hovedstaden i en av verdens fattigste land som ligger klemt mellom to av verdens giganter. Slike streiker har vært et velbrukt – om ikke overbrukt – politisk virkemiddel iløpet av den ti år lange borgerkrigen fra 1996 til 2006. Som følge av dette ser man små grupper med opprørspoliti strategisk plassert på gatehjørner, store veier og rundt bensinstasjoner. De står her hver dag, uansett, selv om det ikke er en bandh.

Det var studentene i Kathmandu som startet denne siste bandhen. I et land hvor man mister strømtilførselen i opptil 16 timer om vinteren er gass og parafin livsviktig. Men Nepal har ikke betalt regningen sin til India, og det har lenge vært mangel på slike varer her. Etter flere uker har prisene gått opp, og studenter, som på ingen måte får studiestøtte på samme vis som i Norge, har problemer med å holde varmen og lage mat. Nepal høres kanskje spennende, varmt og eksotisk ut, men om vinteren skal jeg garantere – her jeg sitter under en tykk dyne – at det på ingen måte er varmt om kveldene, og aldri varmt inne. Det var altså etter prisene på bensin og parafin ble økt med mindre enn 50 øre og gassen noe mer at studentene anså det som livsviktig å stoppe all transport i byen.

Summene er ikke store, men som jeg nevnte tidligere, Nepal er et av verdens fattigste land.

Klemt mellom Lalitpur, området hvor den norske ambassaden og jeg befinner oss, og Kathmandu er kanskje fattigdommen aller tydeligst. Disse to byene, som i sin tid representerte to forskjellige kongedømmer men nå har urbanisert seg inn i hverandre, skilles ad av en middels stor elv, Bagmati. Det er ved denne elven, som bokstavelig talt er overfylt av søppelposer og annet skrot, og lukter som pesten selv, til og med for meg som har en av de tetteste nesene på jorden for tiden, man finner byens slumområde. Ved elvebredden har de fattigste av de fattige, muligens noen tibetanske eller butanesiske flyktninger og dalitter – de kasteløse – satt opp små hytter laget av gamle reklameplakater, plastikkposer og stjålne planker.

Klasseskillene og kasteskillene er enda tydelige i Nepal og påvirker mennesker som den lille gutten hvis navn jeg aldri kommer til å lære, selv etter millioner på millioner dollar i bistand de siste ti årene. Men bistanden, korrupsjonen og statsbyggingen i dette lille landet med noen av verdens høyeste fjell kommer jeg tilbake til ved et senere tidspunkt.

(Hovedfoto: http://www.flickr.com/photos/watchsmart/1327988788/sizes/l/in/photostream/)

Vi konsumerer, og vi lever i et samfunn hvor materialistiske goder har tatt kontroll over livene til folk. Ja, jeg tuller ikke, og du kjenner deg nok igjen. Vi handler, bruker og kaster, og gjentar mønsteret så ofte vi føler vi må. hele tiden vil vi ha nye ting. Mat, klær, fornøyelse, hobbyer. Alt skal oppfylles, og alt skal fylles opp nå. Søppelbøttene stappes til randen, og når man lukker skapdøren eller legger på lokket har alt dritten på magisk vis forsvunnet. Men det er jo helt greit det, for sånn er det og sånn har det vært så lenge du kan huske.

Mens vi i Norge svever skamløst på en rosa sky over tonnevis av søppel, finnes det en helt annen virkelighet andre steder i verden. På svære søppelfyllinger i verdens storbyer lever mennesker av andres fråtsing. I land som blant annet Thailand har mennesker laget seg hus og lever i og av søppel. Nå letter kanskje samvittigheten din, men du må bare putte vekter på den igjen.

De lever i giftige gasser og helsefarer lurer bak enhver død hund eller i bedervet mat. Flesteparten av disse menneskene velger ikke selv å bo i søppel. De blir presset ut av samfunnet hovedsaklig pga. fattigdom. Skammen er der hele tiden og det er ikke et liv de ønsker sine barn. På tross av dette har de i følge den portogisiske fotografen Jose Ferreire, noen av de største hjertene i verden. De er gavmilde med det de kan tilby, de er positive og gode. Hvordan kan man leve i søppel og bli karakterisert på denne måten?

Nøkkelordet er takknemlighet. Noe vi vet lite om her oppe i nord. Vi klager over værer, vi klager på statsledere. Vi klager på for mye arbeid og vi klager på for lite. Takknemlighet, er et ord som sjeldent finner veien inn gjennom sprekkene til konsumersamfunnet. Trær felles, dyr slaktes, ressurser brukes opp for å tilfredsstille våre selvskrevne behov. Maslows behovspyramide er antikk. Takknemlighet forsvinner med konsum og ender opp på søppeldyngene, hvor de beboende finner den.

Nei, vi bruker, vi kjøper og vi glemmer ut hvor vi la våre genuine verdier. Takknemligheten vår flyter av gårde på en søppeløy i Stillehavet som vi vinket farvel til for lenge siden.

Har du ein kommentar til vekas sending? Send ein epost til umir@srib.no.

Utanriksmagasinet Mir kan du høyra kvar torsdag frå klokka 10 til 11 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analysar, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda. Gjekk du glipp av vekas sending? Den kan du høyra i reprise her, eller du kan følgja oss på iTunes.

Mer aktiv
Finnenes nye president tilhører som kjent det konservative Samlingspartiet, og har tidligere vært finansminister i Finland. Han overtar etter Tarja Halonen, som har vært sittende president i tolv år. NRKs korrespondent i Helsinki ved første valgrunde, Morten Jentoft, meldte tidligere at Haavisto ville ha en mulighet om han klarte å holde fast på den voksende oppslutningen han hadde i forkant av første valgomgang. Til tross for dette har meningsmålinger den siste tiden vist at Niinistö har ligget an til en oppslutning på rundt 60%, noe resultatene nå også viser. Finnene kan, ifølge Jentoft, nå vente seg en mer aktiv president, som vil utnytte den makten han har til rådighet. Den finske presidentens makt ble av Jentoft omtalt som beskåret, og Niinistö har uttalt at han ikke ønsker at presidentens makt skal reduseres ytterligere.