Jeg sitter i en liten park i Patan, et område jeg har betalt 200 rupi, eller 14 kroner for å komme meg inn i. Bygningene rundt meg er eldgamle og falleferdige, strømledninger henger hasardiøst i hodehøyde rundt meg. Gresset i parken er gult og knaser under føttene mine, men det er godt å komme seg vekk en liten stund fra de tutende mopedene og folkemassene. En liten gutt kommer opp til meg og spør meg hva jeg heter på engelsk. Aslak Rødder, svarer jeg, and what is your name? Det ser ikke ut som om han forstår, men han fortsetter å spørre meg om noe på nepali. Etter en liten stund setter han seg ved siden av meg på benken, dingler med beina, og fortsetter å snakke. Jeg har for lengst gitt opp med engelsken, og svarer tilbake på norsk. Vi koser oss egentlig, begge to ler, og etterhvert spiller vi litt basse, en form for hackisack hvor ballen er laget av en oppklippet sykkelslange.

Gutten, som er kledd i fillete, skitne klær hvis navn jeg aldri ble fortalt, løper vekk etter noen roper til han. Nok en gang sitter jeg alene i den litt deprimerende parken. Hvor gammel var han? Seks? Syv? Jeg har alltid vært dårlig på å gjette alder. Men han er nok født helt på slutten av borgerkrigen som herjet dette landet i hele ti år.

Et par dager etter opplever jeg mitt første møte med borgerkrigens etterlevninger. Det er så godt som ingen biler å se på gatene i Kathmandu, streiken – eller bandh som det kalles her – har stanset all transport. Kun biler med blå diplomatskilt – og det finnes en god del av dem – kan bevege seg på veiene, og til og med da ryktes det om at man kan bli overfalt av sinte folkemasser. Er man så uheldig å befinne seg på en sykkel under en bandh er sannsynligheten stor for at noen tar ut luften fra dekkene dine.

Dette er realiteten i Kathmandu, hovedstaden i en av verdens fattigste land som ligger klemt mellom to av verdens giganter. Slike streiker har vært et velbrukt – om ikke overbrukt – politisk virkemiddel iløpet av den ti år lange borgerkrigen fra 1996 til 2006. Som følge av dette ser man små grupper med opprørspoliti strategisk plassert på gatehjørner, store veier og rundt bensinstasjoner. De står her hver dag, uansett, selv om det ikke er en bandh.

Det var studentene i Kathmandu som startet denne siste bandhen. I et land hvor man mister strømtilførselen i opptil 16 timer om vinteren er gass og parafin livsviktig. Men Nepal har ikke betalt regningen sin til India, og det har lenge vært mangel på slike varer her. Etter flere uker har prisene gått opp, og studenter, som på ingen måte får studiestøtte på samme vis som i Norge, har problemer med å holde varmen og lage mat. Nepal høres kanskje spennende, varmt og eksotisk ut, men om vinteren skal jeg garantere – her jeg sitter under en tykk dyne – at det på ingen måte er varmt om kveldene, og aldri varmt inne. Det var altså etter prisene på bensin og parafin ble økt med mindre enn 50 øre og gassen noe mer at studentene anså det som livsviktig å stoppe all transport i byen.

Summene er ikke store, men som jeg nevnte tidligere, Nepal er et av verdens fattigste land.

Klemt mellom Lalitpur, området hvor den norske ambassaden og jeg befinner oss, og Kathmandu er kanskje fattigdommen aller tydeligst. Disse to byene, som i sin tid representerte to forskjellige kongedømmer men nå har urbanisert seg inn i hverandre, skilles ad av en middels stor elv, Bagmati. Det er ved denne elven, som bokstavelig talt er overfylt av søppelposer og annet skrot, og lukter som pesten selv, til og med for meg som har en av de tetteste nesene på jorden for tiden, man finner byens slumområde. Ved elvebredden har de fattigste av de fattige, muligens noen tibetanske eller butanesiske flyktninger og dalitter – de kasteløse – satt opp små hytter laget av gamle reklameplakater, plastikkposer og stjålne planker.

Klasseskillene og kasteskillene er enda tydelige i Nepal og påvirker mennesker som den lille gutten hvis navn jeg aldri kommer til å lære, selv etter millioner på millioner dollar i bistand de siste ti årene. Men bistanden, korrupsjonen og statsbyggingen i dette lille landet med noen av verdens høyeste fjell kommer jeg tilbake til ved et senere tidspunkt.

(Hovedfoto: http://www.flickr.com/photos/watchsmart/1327988788/sizes/l/in/photostream/)

Nå har MSO kommet på radio! GOD GLI med MSO sendes hver torsdag klokken 1000 på studentradioen i Bergen. Hver uke tar vi opp et nytt deilig og seksuelt tema. Det blir en time med våte og hete innslag som får deg i lidenskapelig modus før helgens eventyr. Du kan også sende inn spørsmål til godgliradio@gmail.com (spørsmålene anonymiseres). Hør på oss for å bli den ultimate elsker!

Heksehenrettelser og kloke snåsamenn

Etter at Christian IV på ein tur til Vardø i 1599 vart ganda — utsatt for samisk trollkunst — starta han ein kamp mot hekser og dens like. Ved å oppjustere ein trolldomslov til å omfatte all magi, endra han plutseleg på veldig mange sin kvardag, sjølv dei som berre nytta trolldommen sin til det gode.

Me snakka med Eli Kristine Økland Hausken, seniorkonsulent ved universitetsmusea, som er folklorist og har skrive om hekser i Noreg.

Zombier og fetisjdukker

Aller først, den sjarmerande karen me snakka om i dagens sending til høgre her.

Dette er ei afrikansk fetisjdukke, noko av opphavet til voodooen. Dei fleste kjenner kanskje til den haitiske versjonen, men både kunsten og sjølv ordet voodoo er faktisk opprinneleg afrikansk. På ewe og andre språk frå det ghanesiske området tyder vodũ ånd.

Voodooen er óg opphavet til zombien, som ikkje akkurat er det virusinfiserte beistet me vanlegvis ser på film no til dags. Høyr meir om det i sendinga under.

Høyr sendinga her (ca. 18 min.)

Neste veke skal me dukke ein halvtime inn i den snillare, meir koselege versjonen av magi. Gled deg!

Gult Kakestykke er ein triviabasert historiehalvtime som ikkje går i breidda, men vil gi deg anekdotene som gjer deg mest interessant på vorspiel. Du kan høyre oss i iTunes eller på RSS. Du kan óg bli fan av Gult Kakestykke på Facebook.

(Bilete: Verbrennung auf dem Scheiterhaufen via public domain)

Vi konsumerer, og vi lever i et samfunn hvor materialistiske goder har tatt kontroll over livene til folk. Ja, jeg tuller ikke, og du kjenner deg nok igjen. Vi handler, bruker og kaster, og gjentar mønsteret så ofte vi føler vi må. hele tiden vil vi ha nye ting. Mat, klær, fornøyelse, hobbyer. Alt skal oppfylles, og alt skal fylles opp nå. Søppelbøttene stappes til randen, og når man lukker skapdøren eller legger på lokket har alt dritten på magisk vis forsvunnet. Men det er jo helt greit det, for sånn er det og sånn har det vært så lenge du kan huske.

Mens vi i Norge svever skamløst på en rosa sky over tonnevis av søppel, finnes det en helt annen virkelighet andre steder i verden. På svære søppelfyllinger i verdens storbyer lever mennesker av andres fråtsing. I land som blant annet Thailand har mennesker laget seg hus og lever i og av søppel. Nå letter kanskje samvittigheten din, men du må bare putte vekter på den igjen.

De lever i giftige gasser og helsefarer lurer bak enhver død hund eller i bedervet mat. Flesteparten av disse menneskene velger ikke selv å bo i søppel. De blir presset ut av samfunnet hovedsaklig pga. fattigdom. Skammen er der hele tiden og det er ikke et liv de ønsker sine barn. På tross av dette har de i følge den portogisiske fotografen Jose Ferreire, noen av de største hjertene i verden. De er gavmilde med det de kan tilby, de er positive og gode. Hvordan kan man leve i søppel og bli karakterisert på denne måten?

Nøkkelordet er takknemlighet. Noe vi vet lite om her oppe i nord. Vi klager over værer, vi klager på statsledere. Vi klager på for mye arbeid og vi klager på for lite. Takknemlighet, er et ord som sjeldent finner veien inn gjennom sprekkene til konsumersamfunnet. Trær felles, dyr slaktes, ressurser brukes opp for å tilfredsstille våre selvskrevne behov. Maslows behovspyramide er antikk. Takknemlighet forsvinner med konsum og ender opp på søppeldyngene, hvor de beboende finner den.

Nei, vi bruker, vi kjøper og vi glemmer ut hvor vi la våre genuine verdier. Takknemligheten vår flyter av gårde på en søppeløy i Stillehavet som vi vinket farvel til for lenge siden.

Har du ein kommentar til vekas sending? Send ein epost til umir@srib.no.

Utanriksmagasinet Mir kan du høyra kvar torsdag frå klokka 10 til 11 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analysar, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda. Gjekk du glipp av vekas sending? Den kan du høyra i reprise her, eller du kan følgja oss på iTunes.

Mer aktiv
Finnenes nye president tilhører som kjent det konservative Samlingspartiet, og har tidligere vært finansminister i Finland. Han overtar etter Tarja Halonen, som har vært sittende president i tolv år. NRKs korrespondent i Helsinki ved første valgrunde, Morten Jentoft, meldte tidligere at Haavisto ville ha en mulighet om han klarte å holde fast på den voksende oppslutningen han hadde i forkant av første valgomgang. Til tross for dette har meningsmålinger den siste tiden vist at Niinistö har ligget an til en oppslutning på rundt 60%, noe resultatene nå også viser. Finnene kan, ifølge Jentoft, nå vente seg en mer aktiv president, som vil utnytte den makten han har til rådighet. Den finske presidentens makt ble av Jentoft omtalt som beskåret, og Niinistö har uttalt at han ikke ønsker at presidentens makt skal reduseres ytterligere.

Hør innslaget her:

Strengt vakthold: Enkelte forstyrret debatten så mye at de ble geleidet ut

Leder av Stopp islamiseringen av Norge, Arne Tumyr, (SIAN) kunne knapt fullføre en setning uten å bli møtt med piping og kommentarer fra et fullsatt lokale.

I forkant av debatten oppfordret SOS Rasisme til boikott av møtet i aviser og på sosiale medier. Plakater som reklamerte for møtet ble sabotert, politiet var i beredskap og ekstra vakter var satt inn i anledningen.

Studentersamfunnet ble blant annet anklaget for å gi en talerstol for rasistiske ytringer. Styremedlem og leder for debattkomiteen, Daniel Nygaard, svarte kritikken i Bergens Tidende.

- Jeg tror ikke problemer løses ved at vi tier dem i hjel. Vårt publikum, enten de er studenter eller samfunnsinteresserte bergensere, er vant til å reflektere kritisk og skille gode argumenter fra dårlige. En debatt vil tvinge de nevnte gruppene til å argumentere saklig. Da kommer standpunktene frem i lyset, og de utfordres av motargumenter.

- I demokratiets tjeneste

Tumyr sier han hadde håpet studentene i salen ville ha et nyansert syn på islam. Han mener tilropene og innleggene studentene holdt var preget av samme “sjargongen” Antirasistisk senter, SOS-rasisme, Klassekampen og andre “venstreorienterte publikasjoner” kommer med. Han legger også deler av skylden på den sittende regjerings politikk.

- Arbeiderpartiets integreringsprogram nevner ikke noe om det problemet islam representerer. De feier det under teppet.

Tumyr mener det var en sterk overvekt av det motsatte syn i salen, men håper likevel han fikk frem budskapet sitt. Han klaget over lite spalteplass i mediene, men føler ytringsfriheten ble godt ivaretatt under debatten.

- Jeg vil si at det var veldig allright gjort av studentene at de inviterte oss. Det satte vi veldig stor pris på. Jeg tror Studentersamfunnet i Bergen har åpnet for at vi nå kommer til i andre fora. De har gjort en kjempejobb i demokratiets tjeneste.

F.v.: Arne Tumyr (leder, SIAN), Atle Stien (Demokratene), Mimir Kristjansson (journalist) og Rune Berglund Steen (Antirasistisk senter) deltok i paneldebatten på Kvarteret

Riktig å møte høyreekstremister etter 22. juli

I panelet stilte Antirastisisk senter med kommunikasjonsansvarlig Rune Berglund Steen. Han mener Tumyr ikke overbeviste om at han fortjener mer oppmerksomhet fra mediene. Ytringene karaktariserer han som perifere og ekstreme, og mener islamskepsis og islamhat kommer til uttrykk mer enn nok fra før.

- Ytringsfriheten blir ivaretatt uten at man inviterer Arne Tumyr til debatt. Det er nesten 5 millioner mennesker her og noen må godta at de ikke er med i debatter.

Berglund Steen forteller at Antirasitisk senter hadde interne diskusjoner om det var riktig å stille opp på debatten. De er skeptiske til å delta på noe som kan gi plattform til høyreekstremister, men hevder at de forsøker å leve opp til ideen om mer åpenhet og demokrati, “selv om andre på plattformen kanskje ikke lever opp til ideen om mer humanitet”.

- Etter 22. juli har det vårt såpass mye fokus på dette at det er riktig å møte høyreekstremister ansikt til ansikt noen ganger, men det er ikke noe vi kommer til å gjøre en vane ut av.

Publikum var svært aktive under debatten. Mange buet og kommenterte ampert Tumyrs innlegg

- En blanding av kvalme og glede

Mimir Kristjansson, journalist i Klassekampen, mener debatten gikk bra men at det var ubehagelig å høre på det han kaller rasisme og fremmedfrykt av ypperste merke. Han påpeker at det var mulig for Tumyr å komme til ordet.

- En blanding av kvalme, men samtidig glede over at han ble møtt av såpass dårlig stemmning i salen og saklige motargumenter fra mange studenter. Jeg forstår veldig godt at folk ønsker å bue på en person som skaper et skremmebilde av at muslimene skal komme i flertall og innføre sharialov i Norge. Det er en helt utrert konspirasjonsteori

Kristjansson begrunner også hvorfor han mener det ikke er noen grunn til å gjøre Tumyr til en viktig stemme i norsk offentlighet. Standpunktene SIAN representerer mener han for det meste er “tull og tøv”, og i værste fall farlige dersom ekstremister tar de til seg.

- Det skyldes ikke at man vil kneble ytringsfriheten, men at man mener ytringene hans ikke er verdt å sette på trykk. De holder ikke vann, det mener de fleste avisredaksjoner. Derfor får han lite spalteplass og det håper jeg han vil få i fremtiden også.

For enkelt å plassere SIAN på høyresiden

2 nestformann i sentralstyret til Fremskrittspartiets ungdom (FpU), Morten Myksvoll, holdt en innlegg fra salen. Til SriB sier han det var behov for å oppklare misvisende begrepsbruk, og mener det er feil å plassere SIAN på det politiske høyre-venstre-kartet

- De representerer ingenting av det vi på høyresiden står for. Jeg personlig er for mye mindre stat og mer individualisme. SIAN representerer kollektivisme der en generaliserer alle muslimer under fanen islam, og hevder alle som tilhører islam ikke er tenkende mennesker. Det vil jeg stå opp mot.

Myksvoll understreker også at han ikke er redd for at noen blander hva Fpu står for med hva SIAN mener.

- Høyre-venstrebegrepet blir for misvisende. Som om venstresida er de gode og høyresiden der SIAN hører til. SIAN hører ikke til på høyresiden, de er kollektivister.

(Pga. tekniske problemer blir ikke denne debatten podcastet)

Studentersamfunnet på radio kan du høre hver onsdag klokken 13.00 på Studentradioen, eller i reprise på srib.no. Du kan også laste det ned som podcast på iTunes eller RSS.

Mange møtte opp for å høre Steinfeld og Aarebrot (Foto: Raymond Leine)

Demonstrasjonene i Russland er de mest omfattende siden Sovjetunionens fall.

Hans Wilhelm Steinfeld, mangeårig Russland-korrespondent for NRK, hadde med seg en bunke aviser fra Moskva da han skulle orientere om situasjonen i dagens Russland på Samfunnets åpningsmøte forrige uke.

De over 500 oppmøtte i Grieghallen fikk servert dyptpløyende analyser, diskusjoner og ikke minst anekdoter da Steinfeld og professor Frank Aarebrot i kjent stil trakk linjene langt tilbake til det historiske Russland.

Studentersamfunnets åpningsmøte kan du høre her:

Studentersamfunnet på radio kan du høre hver onsdag klokken 13.00 på Studentradioen, eller i reprise på srib.no. Du kan også laste det ned som podcast på iTunes eller RSS.

- Verdigrunnlaget til de to kandidatene er vidt forskjellig. Sauli Niinistö kommer fra det konservative samlingspartiet, han er utdannet jurist og blir på mange måter sett på som næringslivets mann i Finland. Pekka Haavisto er et resultat av 60- og 70-tallets generasjon, og startet sin karriere som skribent for interrail-bøker i Finland. Han har tidligere vært miljøvernminister og har et sterkt engasjement for den fattige delen av verden.

President uten makt?

Finland er ikke alene om holde presidentvalg i år, og det er ikke presidentvalget i Finland det har blitt ropt høyest om i nyhetene så langt i 2012. Årsakene til dette er mange, og Finland er da heller ikke noen supermakt i global sammenheng. Allikevel skurrer det litt når fjorårets parlamentsvalg skapte større internasjonale overskrifter enn årets presidentvalg. Jentoft beskriver presidentens makt som beskåret, og at den regelmessig har blitt redusert, noe som understrekes ved at det i dag er statsministeren som representerer Finland under EUs toppmøter. Allikevel mener han at presidenten fremdeles spiller en viktig rolle for finnene.

- Tidligere ledet den finske presidenten nesten enerådig utenrikspolitikken. I dag må dette deles med regjering, men presidenten har fremdeles en klar og viktig rolle i finsk utenrikspolitikk. Vi ser på interessen som er for valget, og på valgdeltakelsen som var i overkant av 73%, at finnene anser dette som et viktig valg.

- Sterkt økende oppslutning

Med nærmere 37% oppslutning etter første valgrunde, ser det ikke ut til at Niinistö vil få den store konkurransen fra Pekka Haavisto, som sanket rundt 18% av stemmene.  Det er allikevel tegn som tyder på at den andre valgrunden vil bli langt tettere enn den første, og Niinistö sin oppslutning er langt lavere i etterkant enn hva den har vært i forkant av valget. For dem som drømmer om en finsk valgthriller i begynnelsen av februar, har Jentoft også noen gode nyheter.

- De fleste tror jo at Niinistö vil dra dette relativt lett i land. Samtidig har Haavisto ført en svært aktiv valgkamp, han fikk 6% flere stemmer på valgdagen enn hva han fikk i forhåndsstemmer. Han har en sterkt voksende oppslutning i befolkningen, og klarer han å mobilisere blant grupper som stemte på andre kandidater frem til valgdagen, kan dette bli langt jevnere enn hva de fleste forventer seg.

Om Finlands 12. president blir konservative Niinistö eller De grønnes Haavisto, gjenstår å se. Skal vi tro Jentoft og tendensene i oppslutningen til de ulike kandidatene, kan vi i det minste vente oss en jevnere valgdag 5. februar.

Finland kan virke som ett trist land. For bak de majestetiske finske skogene finnes det en depressiv hverdag. Skolesystemet i Finland er inspirert av, og meget likt det amerikanske.  Mange mener at dette er grunnen til at Finland er dét europeiske landet etter Tyskland som har flest omkommene etter skoleskyting. De finske ungdomene er også på listen over de som spiller flest rollespill og skytespill på internett,  noe som i flere tilfeller har vært med på å dytte ungdommer over  til skyting i virkeligheten.

Sverige har Abba, danskene har The Olsen brothers og vi har Bobbysocks og Alexander Rybak, som er folkelige likanes musikalske bidrag som har bragt stolthet til landene sine ved å vinne Grand prix med sine sjarmerende sanger. Finland sine Grand prix-helter er iført tung, tung monstersminke og hard rock hallelujah. Sånn rent generelt er finnene hardere enn oss “moderne vikinger.” Med sauna i ethvert hjem, hard rock som nasjonaltoner, og det faktum at du kan bli banket opp på en lørdagskveld hvis du prater svensk i gatene, tar alt som vi andre nordiske land liker å tenke på som typisk nordisk til ett helt nytt nivå. De er rett og slett ikke nordiske, de er finner. Skål! Og hvis du trodde det var hardt med en akevitt i ny og ned, prøv vodka til lunsj. Vi sier la det svinge, danskene sier smukk som ett stjerneskudd,  finnene svarer med hard rock hallelujah!

Vi skandinaver er rett og slett litt pinglete i forhold våre nordiske naboer i øst. Kanskje å være okkupert av sovjet har satt igjen ett arr… Ett arr som minner dem om hvor harde finnene egentlig er. De har besieret den russiske bjørn i en vinterkrig. Og man skulle kanskje  tro at vi som var født med ski på bena skulle være hardest på snø. Niks. Der er også finnene overlegne. Petter Northug og Bjørn Dæhlie kan ta så mange gullmedaljer de vil, men de har ikke vunnet en krig på snø mot selveste Sovjet

Det eneste stedet Finland er veldig nordisk er nå med dette mye omtalte presidentvalget. For det er typisk nordisk å være verdensmestre i likestilling. Og nå har de grønnes presidentkadidat gått videre til neste runde. Han er åpent homofil og Finland, kan bevege seg mot toppen av likestillingsbarometere. Tett etterfulgt av Norge og Lysbakken selvsagt.

Finnene er også flinke til  flere ting som derimot er veldig unordiske. De fleste idrettsheltene i Finland er enten dopet opp til sin skjeggete hals, eller så fulle og glade i narkotiske stoffer og alkohol at de gjerne til slutt blir mer kjent for sine byturer enn sine idrettsprestasjoner. Eneste unntaket er vel at Finland er verdensmestre i ishockey. Stor kudos til Finland.

Finnene er rare til å være ett nordisk land. Men Finland er vel heller den utagerende broren som prøver å gjøre alt anderledes fra sine eksemplariske søsken, og ender opp med å brenne kirker. Språket deres i seg selv er ikke noe som får den almenne Finne til å ikke føle noe særlig nordisk tilhørlighet, i motsetning til de tre bestevennene i Skandinavia. Det er i bunn og grunn ikke Finland som er rare. Finland er finner, og alt som følger med i den splitter pine gale pakka. For å avslutte på ekte finsk: Rock ‘n roll angels bring that hard rock hallelujah!

Hør kronikken fra denne ukens sending her:

Historiene me plukka ut denne gongen var Keith Richards si overraskande lange livshistorie, dei første lydopptaka, og denne omtalte komponisten.

Mozart sin fascinasjon for bæsj er nemleg velkjend for historienerdar, og det er faktisk så prominent at det har fått sin eigen Wikipedia-artikkel.

Låta «Leck mich im Arsch» (Sleik meg i ræva) er den mest kjende av låtane med skatologisk tema:

Om du vil høyre meir om Mozart, Keith Richards og Edisons voks-fonograf kan du høyre heile sendinga vår under (ca. 18 minutter).

Gult Kakestykke — Musikarar

Gult Kakestykke er ein triviabasert historiehalvtime som ikkje går i breidda, men vil gi deg anekdotene som gjer deg mest interessant på vorspiel. Du kan høyre oss i iTunes eller på RSS. Du kan óg bli fan av Gult Kakestykke på Facebook.