I juli 2005 på en farm nær byen av Enumclaw, Washington, USA hadde Kenneth Pinyan analsex med en araberhest som hadde kallenavnet «Big Dick». Kenneth Pinyan døde flere timer senere av akutt bukhinnebetennelse på grunn av perforasjon av tykktarmen.

Hesten derimot, var uskadd.

En annen som måte betale med livet var en 43 år gammel irsk kvinne. Kvinnen hadde chattet i et bestialitets-chatroom og bestemte seg for å møte Sean McDonnell. I 2008 hadde fire barns moren seksuell omgang med Sean Mcdonnell sin Schäferhund og døde rett etter på av en sterk allergisk reaksjon.

Det går også rykter at en 16-åring i Knoxville i USA 1995 brukte et hjertet fra en ku som et sex leketøy og koblet til en elektrisk krets med noen batterier. Gutten døde av elektrosjokk. Historiens sannhetsgestalt kan diskuteres.

Vil du vite mer om andre bisarre måter å dø på?

Vatikanet dekker denne lørdagen, 24 mars, bisarre dødsfall kl 12:00 på Studentradioen i Bergen.

Bilde: http://www.flickr.com/photos/lostseouls/364717009/ via Creative Commons

De tidligste autentiske referanser til spillkort i Europa stammer fra 1377. Men til tross for deres lange historie, er det bare de siste tiårene vi har begynt å forstå hintene om kortspillets opprinnelse. Kort må ha blitt oppfunnet i Kina, hvor papir ble oppfunnet.

Kortspill kom til Europa fra det Islamske imperiet. Her brukte de kopper og sverd symboler på sine kort. Det var i Europa at disse symbolene på kortene ble erstattet med konger, dronninger, riddere og andre høviske mennesker. Men i blant annet Spania, Tyskland og Sveits så har de ikke dronninger på sine kort, slik vi i Norge er vant til. Men det mange ikke vet er at det er stor forskjell på kortene som brukes rundt om i hele verden.

De franske kortsymbolene, som vi her i Norge er vant med er veldig forskjellige fra andre steder i Europa, og ikke minst i resten av verden.

I Nord-Europa, Nord-Amerika, Asia og Afrika bruker de den franske kortstokken. Den består av 52 kort i fire forskjellige farger. Spar (♠), hjerter (♥), ruter (♦) og kløver (♣).

Der vi i Norge bruker den franske versjonen, så har forskjellige land i Europa også andre symboler for typen kort som brukes. Tyskerne har klokker for ruter, mens Italienerne har mynt som symbol. Og for kløver har tyskerne Nøtter og Italienerne har en klubbe. Dette er bare noen av forskjellene. Men i bunn og grunn så er det de samme kortene, bare annerledes symboler og litt annerledes utseende.

Så vidt vi kjenner til, bestod de første kortstokkene i Europa av 52 kort. Disse ble brukt til spill som krevde dyktighet og list. Pengespill var også vanlig, selv om det ofte var forbudt. Slik det også er den dag i dag, her i Norge.

Men ideen om å legge til ekstra kort kom raskt etter at kortspillet ble innført i Europa. Dette førte til det vi nå kjenner som Tarotkortstokken, som har 78 kort. Denne brukes nå ofte til spådomskunst, og ikke like mye til å spille spill, slik de egentlig var ment for.

Det er kommet mange variasjoner av kortstokkene, og de har variert i antall fra 42 og helt opp til 97 kort i en kortstokk.

Så kort har mange typer og former. Og kanskje vil du oppdage det hvis du tar en tur nedover i Europa og spiller kort med noen fremmede fra Tyskland, Italia eller kanskje Sveits?

Vil du vite mer om kort? Sjekk ut denne linken!

Bilde: Ace of Spades av bram via Creative Commons.

Programmet har hatt en imponerende liste med gjester som inkluderer Ethel Merman, Twiggy, John Cleese, Vincent Price og mange, mange andre. Men det var et innslag som for min del var et hode over alle andre, nemlig de to grinebiterne på balkongen.

Statler og Waldorf har vært med fra den aller første episoden og ble opprinnelig spilt av Jim Henson som Waldorf, og Jerry Nelson og Richard Hunt som begge spilte Statler. Nelson og Hunt jobbet tidligere med Sesame Street, også produsert av Jim Henson, og fungerte både som puppeteers og stemmeleggere for utallige karakterer.

Karakterene skal etter sigende være basert på professorer Jim Henson hadde på universitetet, men det spekuleres også i at de til en viss grad er stjålet fra, og refererer til et cabaret-show av tyske Max Reinhart, kalt lyd og røyk, hvor to eldre herrer på kongebalkongen basert på keiser Wilhelm og Bismarck kommenterte på hva de så. Navnene er selvfølgelig tatt fra de to store hotellkjedene Statler og Waldorf, og når Statler “blir syk” i en episode, erstattes han av Astoria, Waldorf sin kone, som ser ut som Statler i drag.

Som karakterer er Statler og Waldorf kyniske og gretne gamle kommentatorer, som sitter og disser alt de ser og hører mens de ler av sine egne vitser. Så som gamle mennesker flest med andre ord. Stilen har tydelig inspirert slike nyere programmer som Mystery Science Theatre og Rifftrax.

I tillegg er Statler og Waldorf de eneste fra The Muppet Show som har fått sin egen spinoff-serie, Statler and Waldorf: from the balcony, hvor de to gubbene ser nye filmtrailere og diskuterer kommende filmer. De har i tillegg dukket opp i en håndfull musikkvideoer og har gjesteopptredener i mange tv-serier. De har også dukket opp i både et Marvel mash-up bilag hvor spiderman går sammen med gjengen fra Saturday night live for å bekjempe Silver Samurai, og en episode av WWE Raw.

At Statler og Waldorf har overlevd alle disse årene med så stor suksess er et sterkt tegn på deres tidløshet, og beviser at to gretne gamle gubber som bitcher seg imellom fortsatt er stor humor. For alle som ikke har sett dem ennå, eller bare ønsker seg et gledelig gjensyn, kan sjekke ut Statler og Waldorf på Youtube, en god måte å slå ihjel 5 minutter mens man venter på Statler og Waldorf kommentatorsporet på den nye Muppet-filmen:

— Suddenly there was a terrible noise as some monstrous object fell from the sky quite close to us. There was considerable confusion, and in the middle of it all the flap of the truck was pushed open and a young, helmeted idiot asked ‘Anybody see a gun?’ It was Milligan.”

Secombe’s svar på spørsmålet var “What colour was it?”  Etter krigen møtte de Peter Sellers på et teater der Secombe hadde show.

The Goon show var et 30 minutters komisk variasjonsprogram med skrevne sketsjer med musikk i pausene.

Surrealisme

The Goon Show var firedimensjonalt og ble holdt foran et studiopublikum. De var de første som drev med “Sound cartooning” altså å lage karikaturer og galskap ved hjelp av lyd – stemmer, lydeffekter (FX), grammofonopptak av støy (GRAMS), orkestereffekter osv. Så hver gang du hører en dårlig radiolydeffekt har du the Goons å takke.

I eksempelet under hører du eksempler på lydeffekter og humoren

John Cleese sa som følger når spurt om The Goons påvirkning på the Pythons:
— We all loved The Goon Show in the Monty Python Team: it ignited some energy in us. It was more a spirit that was passed on, rather than any particular technique. The point is that once somebody has crossed a barrier and done something that has never been done before, it is terribly easy for everybody else to cross it

Peter Sellers døde 24 juli 1980, i en alder av 54. Harry Secombe døde 11 april 2001. Milligan sa etter Secombes død at han var lettet siden dette betydde at Secombe ikke kunne synge i hans begravelse.

Terence “Spike” Milligan døde 27 februar 2002, i en alder av 83; Secombe sang i begravelsen hans allikevel som et opptak. To år etter hans bortgang ble Spikes ønske om å få  “I told you I was ill” på sin gravstein tillatt, men måtte, grunnet kirkens innvendinger, bli skrevet på irsk; Dúirt mé leat go raibh mé breoite.

Mer om The Goon Show kan du lese på engelsk Wikipedia.

En siste klassiker:

De to neste delene kan du høre her:

Vatikanet sendes hver lørdag 12-13 og i reprise 23-00 onsdager.

Men hvor går grensene? Er det virkelig mulig å spøke med alt? I USA har komikere et internt begrep kalt “The Aristocrats”, som best kan forklares som et “hemmelig håndtrykk” blant komikerne.

I klippet over hørte du komikeren Christoffer Schjelderup, en av de administrative lederene i Standup Bergen, forklare hva begrepet “The Aristocrats” dreier seg om. Men det om å snakke om temaer som er tabubelgt er ikke alltid nok til å sjokkere publikum.

Komikere som Bob Saget har dratt sjokkhumoren videre inn i det som kalles “blåkomedie”, som handler om å bruke så mange skitne ord i ett show som overhodet mulig. Dette har selvfølgelig ført til stor kontrovers i de mer konservative sirkler, og for å kontre dette kom George Carling ut med en liste over ord du ikke kan si på TV. Denne listen ble kalt “Seven Dirty Words”, og Carling argumenterte for denne listen med at ut ifra hele det engelske språket finnes det syv ord du ikke kan si på TV. Disse ordene var: shit, piss, fuck, cunt, cocksucker, motherfucker, og tits. Carling utvidet senere denne listen til å omfatte 2400 ord som klassifiseres som “stygge”.

Vår egen Karina Sterzel har tatt på seg oppdraget å spille inn samtlige ord på denne listen.

Hvis du nå har fått nok av de mindre glamorøse sidene av komedie, kan du alltids høre stand up showet til Jørgen Haugvaldstad, som prøvde seg på amatørenes aften i regi av Standup Bergen

Vatikanet sender deg de beste og verste fra popkulturen hver lørdag fra klokken 12-13 på Studentradioen i Bergen.

http://srib.no/kultur/vatikanet/

(bilde: http://www.kosmo.as/?portfolio-item=humorlaboratoriet)

En slik en sex machine, nei vi snakker ikke om Tom Savinis karakter i From dusk till dawn, men en vaskeekte dildo på hele 17,5 centimeter! Den snurrer, rister og vibrerer som bare det! Mint condition, original packaging! Jeg tror pinadø den lyser også, selv om jeg ikke helt er sikker på hvorfor, isåfall burde den vært utstyrt med et lite kamera i tillegg, men da har den blitt mer et apparat for å finne livmorskreft enn det nytelsesinstrumentet det er. og da er vel ristingen og snurringen ikke så bra.

Anyhoos! Nytt avsnitt, nye muligheter. Alt du trenger å gjøre for å vinne denne fiffige saken er å pitche ditt eget sexleketøy. Hvordan skal den se ut, hva kan den gjøre, og hva slags special features har den? Ekstrapoeng for finurlige og nerdete svar! Bruk skjemaet under, eller send ditt svar til vatikanet@srib.no.

Lykke til!

Kultivasjonsteori innebærer at de samlede effektene av mediebudskap påvirker publikums virkelighetsoppfatning. Altså at stor eksponering for eksempelvis voldtektssaker i media, kan føre til en oppfatning om at dette er et større samfunnsproblem enn det faktisk er grunnlag for å tro.

Når det gjelder troen på det overnaturlige, det utenfor oss selv, som vi ikke forstår, kan dette også hevdes å være et tankegods med røtter i ulike mediebudskap. Er det grunnlag for å tro at skrekkfilmentusiaster innehar en mer forvridd virkelighetsoppfatning enn andre? Er disse statistisk sett mer utsatt for faktisk å tro på overnaturlige fenomener slik de fremstilles i populærkulturen?

Frykt eller redsel er ifølge vår gode wikivenn en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Et overlevelsesinnstinkt som i utgangspunktet skal hjelpe oss å unngå farer. Men hva skjer når innbilte farer tar over for de reelle? Som når frykten for muslimers forplantninsevne overgår frykten for ekstremisme. Er ikke den innbilte frykten det vi egentlig bør være redd for?

Samtidig er det liten grunn til å tro at skrekkfilmens påvirkningskraft er så stor. Entusiaster hevder at frykten i kinosalen er ingenting annet enn underholdning, som man gjerne også er komfortabelt distansert ovenfor. Det hele er jo bare fjas og tull.

Likevel tar filmindustrien stadig i bruk nye virkemidler for å lage knute på publikums overfylte popkorntarmer. Det er ikke lenger Freddy Krueger som skaper frykt, men heller andre virkemidler. Anonym gjerningsmann er et godt eksempel. Det fins vel ingenting mer skremmende enn vold uten å ha et ansikt å knytte den til?

Frykt er med andre ord psykologisk betinget, men også sosialt. Et hus er ikke hjemsøkt, før du blir fortalt at det er hjemsøkt. Akkurat slik filmmusikk forteller oss hva vi skal føle, legger andre menneskers oppfatning av virkeligheten rettningslinjer for vårt følelsesliv. Lyder og stemning forteller når man bør føle spenning, og når man kan slappe av. Den verste frykten oppstår ofte når disse konvensjonene blir brutt. Akkurat som når man ligger i dekning og lader pumphagla, aner fred og ingen fare før mor vandrer hylende inn døren.

Frykt kan være en farlig distraksjon, som når du går ned den mørke gaten og er redd for at voldtektsmannen skal sprette opp fra grøfta, mens det er hullet i veien du egentlig bør være oppmerksom på. Poenget er at verden er et falig sted, men la oss ikke gjøre den mer farlig enn den faktisk er.

Så vreng dine utbrukte trommehinner omkring fisboksen lørdag formiddag fra 12 til 13, for mer utfyllende om redsel, litt kaffeslabberas og forhåbentligvis substans for videre ettertanke.

Dukk opp, ta med venner, ta en øl og feir halloween med oss!

• Facebook-eventen for Vatikanets Halloween-sending

Sirkusartistene ble hold i ganske høy akt innad i sitt eget miljø, men ble sett på som utskudd. Noe de forsåvidt var. Det beste med å være en slik sirkusartist var kost og losji, samt en lietn lønn for arbeidet, og det som var det mest forlokkende var å kunne reise rundt og se verden, selv om det var fra under en kappe for å dekke sitt avskylige ansikt.

Noen av de mest kjente artistene var Andre the Giant, eller Kjempen Andre, en franskmann med ekstremt store muskler og var basis for alle strongmen på sirkus i et helt århundre. Vanligvis fant man også slangemennesker, skjeggete damer, flammeslukere, pygmeer og lignende.

Den som likevel skapte mest oppstyr på slutten av 1800-tallet var elefantmannen. Og nei, han var ikke et kjærlighetsbarn født av et alkoholisert møte mellom mann og elefant (eller kvinne og elefant, vi er for likestilling), men heller en gruson deformitet ved navn Joseph Merrick. Merrick ble født i Leicester, 5. august 1862, hvor moren døde da han var 11, og faren som giftet seg igjen, kastet ham ut av huset.

Hjemløs og stygg dro Merrick til et såkalt “Workhouse” som man ser i filmen om Oliver Twist, for å få stødig mat og tak over hodet. Hvis du har sett Oliver Twist, vet du at slike workhouses er ganske forferdelige steder å være, og det hjalp ikke saken at Merrick var deformert og haltende.

Mens han jobbet i den dystopiske Dickensiske avgrunnen, konkluderte unge Joseph at hans eneste mulighet i livet var å bli en kuriositet til almenn fornøyelse. Lykken viste seg da Sam Torr svarte hans brev og besøkte ham på workhouset. Torr så Merrick som en gullgruve og satte straks sammen et team av managere som skulle reise verden rundt med ham, og de ga ham navnet “Elefantmannen”.

Elefantmannen begynte sitt liv som kuriositet med en liten turne rundt midlands-området i England, før de bevegde seg sør til London for vinteren. Der ble Merrick i et par år boende i en metallseng med en liten gardin slik at han fikk et privatliv. Suksessen varte likevel ikke lenge, ettersom trenden ved å vise frem menneskelige derformiteter ebbet av rundt 1890. Selve Europaturneen ble en flopp rent økonomisk. Samtidig viste det seg at all reisingen tæret på helsen til Merrick, og han ble lagt inn på et sykehus i London.

Selv om tilstanden hans var uhelbredelig, fikk han bo på dette sykehuset, og en og annen gang fikk han dra ut på landet i en spesialvogn på toget slik at han ikke skulle bli gjenkjent når han reiste. Merrick selv var veldig glad i disse turene, og mens han var en kuriositet hadde han spart alt han kunne av inntektene slik at han en dag kunne kjøpe seg et hus der ute.

Ting så ut til å endelig klarne for denne stakkars mannen, men det varte ikke lenge. 11.april 1890 ble han funnet død i sengen sin, bare 27 år gammel. Legen hans — Frederick Treves — hadde tidligere lagt merke til sovestillingen og kommentert at han bare kunne sove sittende, ellers ville nakken hans brukket, og han hadde sikkert prøvd å sove liggende. Treves sa ved oppdagelsen av liket:

— He often said to me that he wished he could lie down to sleep ‘like other people’ … he must, with some determination, have made the experiment … Thus it came about that his death was due to the desire that had dominated his life—the pathetic but hopeless desire to be ‘like other people’”.

Og slik endte da en mann som hadde fanget verden med sin historie og sitt utseende. Men ikke slik man ser i Hollywood. Joseph Merrick fikk biografier,filmer, dokumentarer, romaner og alle typer media laget om sitt liv, både som kuriositet og som et vanskelig stilt menneske.

(Bilde:Francesco Sambo)

Kyrre og Matias snakkar litt om NTF:

NTF er ein interesseorganisasjon som gir unge teiknarar mogelegheita til å gi ut eigne seriar, lære meir om teikning, og å utvikle evnene sine innan faget. Tidlegare i år kom bladet “Bobla” ut for første gong, og nummer tre i årgangen blei lansert i forbindelse med Raptus. I “Bobla” får medlema av Norsk Tegneserieforum mogelegheita til å få gitt ut sine eigne seriar, samt få kritikk og tilbakemelding frå NTF.

Kva er Bobla?

Sidan organisasjonen blei oppretta i 1980, har dei hatt eit tilbod om kurs og tilbakemelding til unge som er interessert i å teikne. Desse kursa er basert på amatørar av alle klasser, og NTF held også foredrag på skular rundt omkring i landet. Naturleg nok har organisasjonen lokale i Tegneseriemuseet i Norge i Brandbu, og ein avtale om medlemskap med Tegneserieforeningen i Bergen. Så det er kanskje ikkje så rart at dei har eit slikt godt samarbeid med Raptus.

Anders og Simen er to unge serieteiknarar som har fått publisere sine verk i Bobla, og er på Raptus for å promotere seg sjølv og bladet, samt Nye Streker #2. Begge har vore med på kurs for å lære meir, og synest at NTF er ein fin organisasjon for unge teikneinteresserte. Begge er også teikneserienerdar, og er også på Raptus for å møte heltane sine, samt handle inn blad til samlinga heime.

Anders og Simen fortel om Bobla og Nye Streker 2:

Både historiemessig og teiknemessig er det nokre gongar fort gjort å kjøre seg fast i eitt spor, og ein må finne løysingar for å kome seg vidare. I eit kreativt univers er det difor ofte greitt å sjå litt rundt omkring etter inspirasjon

Anders seier litt om kva som inspirerer han:

Bilete er henta frå http://tegneserieforum.no/