En slik en sex machine, nei vi snakker ikke om Tom Savinis karakter i From dusk till dawn, men en vaskeekte dildo på hele 17,5 centimeter! Den snurrer, rister og vibrerer som bare det! Mint condition, original packaging! Jeg tror pinadø den lyser også, selv om jeg ikke helt er sikker på hvorfor, isåfall burde den vært utstyrt med et lite kamera i tillegg, men da har den blitt mer et apparat for å finne livmorskreft enn det nytelsesinstrumentet det er. og da er vel ristingen og snurringen ikke så bra.

Anyhoos! Nytt avsnitt, nye muligheter. Alt du trenger å gjøre for å vinne denne fiffige saken er å pitche ditt eget sexleketøy. Hvordan skal den se ut, hva kan den gjøre, og hva slags special features har den? Ekstrapoeng for finurlige og nerdete svar! Bruk skjemaet under, eller send ditt svar til vatikanet@srib.no.

Lykke til!

Kultivasjonsteori innebærer at de samlede effektene av mediebudskap påvirker publikums virkelighetsoppfatning. Altså at stor eksponering for eksempelvis voldtektssaker i media, kan føre til en oppfatning om at dette er et større samfunnsproblem enn det faktisk er grunnlag for å tro.

Når det gjelder troen på det overnaturlige, det utenfor oss selv, som vi ikke forstår, kan dette også hevdes å være et tankegods med røtter i ulike mediebudskap. Er det grunnlag for å tro at skrekkfilmentusiaster innehar en mer forvridd virkelighetsoppfatning enn andre? Er disse statistisk sett mer utsatt for faktisk å tro på overnaturlige fenomener slik de fremstilles i populærkulturen?

Frykt eller redsel er ifølge vår gode wikivenn en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Et overlevelsesinnstinkt som i utgangspunktet skal hjelpe oss å unngå farer. Men hva skjer når innbilte farer tar over for de reelle? Som når frykten for muslimers forplantninsevne overgår frykten for ekstremisme. Er ikke den innbilte frykten det vi egentlig bør være redd for?

Samtidig er det liten grunn til å tro at skrekkfilmens påvirkningskraft er så stor. Entusiaster hevder at frykten i kinosalen er ingenting annet enn underholdning, som man gjerne også er komfortabelt distansert ovenfor. Det hele er jo bare fjas og tull.

Likevel tar filmindustrien stadig i bruk nye virkemidler for å lage knute på publikums overfylte popkorntarmer. Det er ikke lenger Freddy Krueger som skaper frykt, men heller andre virkemidler. Anonym gjerningsmann er et godt eksempel. Det fins vel ingenting mer skremmende enn vold uten å ha et ansikt å knytte den til?

Frykt er med andre ord psykologisk betinget, men også sosialt. Et hus er ikke hjemsøkt, før du blir fortalt at det er hjemsøkt. Akkurat slik filmmusikk forteller oss hva vi skal føle, legger andre menneskers oppfatning av virkeligheten rettningslinjer for vårt følelsesliv. Lyder og stemning forteller når man bør føle spenning, og når man kan slappe av. Den verste frykten oppstår ofte når disse konvensjonene blir brutt. Akkurat som når man ligger i dekning og lader pumphagla, aner fred og ingen fare før mor vandrer hylende inn døren.

Frykt kan være en farlig distraksjon, som når du går ned den mørke gaten og er redd for at voldtektsmannen skal sprette opp fra grøfta, mens det er hullet i veien du egentlig bør være oppmerksom på. Poenget er at verden er et falig sted, men la oss ikke gjøre den mer farlig enn den faktisk er.

Så vreng dine utbrukte trommehinner omkring fisboksen lørdag formiddag fra 12 til 13, for mer utfyllende om redsel, litt kaffeslabberas og forhåbentligvis substans for videre ettertanke.

Dukk opp, ta med venner, ta en øl og feir halloween med oss!

• Facebook-eventen for Vatikanets Halloween-sending

Sirkusartistene ble hold i ganske høy akt innad i sitt eget miljø, men ble sett på som utskudd. Noe de forsåvidt var. Det beste med å være en slik sirkusartist var kost og losji, samt en lietn lønn for arbeidet, og det som var det mest forlokkende var å kunne reise rundt og se verden, selv om det var fra under en kappe for å dekke sitt avskylige ansikt.

Noen av de mest kjente artistene var Andre the Giant, eller Kjempen Andre, en franskmann med ekstremt store muskler og var basis for alle strongmen på sirkus i et helt århundre. Vanligvis fant man også slangemennesker, skjeggete damer, flammeslukere, pygmeer og lignende.

Den som likevel skapte mest oppstyr på slutten av 1800-tallet var elefantmannen. Og nei, han var ikke et kjærlighetsbarn født av et alkoholisert møte mellom mann og elefant (eller kvinne og elefant, vi er for likestilling), men heller en gruson deformitet ved navn Joseph Merrick. Merrick ble født i Leicester, 5. august 1862, hvor moren døde da han var 11, og faren som giftet seg igjen, kastet ham ut av huset.

Hjemløs og stygg dro Merrick til et såkalt “Workhouse” som man ser i filmen om Oliver Twist, for å få stødig mat og tak over hodet. Hvis du har sett Oliver Twist, vet du at slike workhouses er ganske forferdelige steder å være, og det hjalp ikke saken at Merrick var deformert og haltende.

Mens han jobbet i den dystopiske Dickensiske avgrunnen, konkluderte unge Joseph at hans eneste mulighet i livet var å bli en kuriositet til almenn fornøyelse. Lykken viste seg da Sam Torr svarte hans brev og besøkte ham på workhouset. Torr så Merrick som en gullgruve og satte straks sammen et team av managere som skulle reise verden rundt med ham, og de ga ham navnet “Elefantmannen”.

Elefantmannen begynte sitt liv som kuriositet med en liten turne rundt midlands-området i England, før de bevegde seg sør til London for vinteren. Der ble Merrick i et par år boende i en metallseng med en liten gardin slik at han fikk et privatliv. Suksessen varte likevel ikke lenge, ettersom trenden ved å vise frem menneskelige derformiteter ebbet av rundt 1890. Selve Europaturneen ble en flopp rent økonomisk. Samtidig viste det seg at all reisingen tæret på helsen til Merrick, og han ble lagt inn på et sykehus i London.

Selv om tilstanden hans var uhelbredelig, fikk han bo på dette sykehuset, og en og annen gang fikk han dra ut på landet i en spesialvogn på toget slik at han ikke skulle bli gjenkjent når han reiste. Merrick selv var veldig glad i disse turene, og mens han var en kuriositet hadde han spart alt han kunne av inntektene slik at han en dag kunne kjøpe seg et hus der ute.

Ting så ut til å endelig klarne for denne stakkars mannen, men det varte ikke lenge. 11.april 1890 ble han funnet død i sengen sin, bare 27 år gammel. Legen hans — Frederick Treves — hadde tidligere lagt merke til sovestillingen og kommentert at han bare kunne sove sittende, ellers ville nakken hans brukket, og han hadde sikkert prøvd å sove liggende. Treves sa ved oppdagelsen av liket:

— He often said to me that he wished he could lie down to sleep ‘like other people’ … he must, with some determination, have made the experiment … Thus it came about that his death was due to the desire that had dominated his life—the pathetic but hopeless desire to be ‘like other people’”.

Og slik endte da en mann som hadde fanget verden med sin historie og sitt utseende. Men ikke slik man ser i Hollywood. Joseph Merrick fikk biografier,filmer, dokumentarer, romaner og alle typer media laget om sitt liv, både som kuriositet og som et vanskelig stilt menneske.

(Bilde:Francesco Sambo)

Kyrre og Matias snakkar litt om NTF:

NTF er ein interesseorganisasjon som gir unge teiknarar mogelegheita til å gi ut eigne seriar, lære meir om teikning, og å utvikle evnene sine innan faget. Tidlegare i år kom bladet “Bobla” ut for første gong, og nummer tre i årgangen blei lansert i forbindelse med Raptus. I “Bobla” får medlema av Norsk Tegneserieforum mogelegheita til å få gitt ut sine eigne seriar, samt få kritikk og tilbakemelding frå NTF.

Kva er Bobla?

Sidan organisasjonen blei oppretta i 1980, har dei hatt eit tilbod om kurs og tilbakemelding til unge som er interessert i å teikne. Desse kursa er basert på amatørar av alle klasser, og NTF held også foredrag på skular rundt omkring i landet. Naturleg nok har organisasjonen lokale i Tegneseriemuseet i Norge i Brandbu, og ein avtale om medlemskap med Tegneserieforeningen i Bergen. Så det er kanskje ikkje så rart at dei har eit slikt godt samarbeid med Raptus.

Anders og Simen er to unge serieteiknarar som har fått publisere sine verk i Bobla, og er på Raptus for å promotere seg sjølv og bladet, samt Nye Streker #2. Begge har vore med på kurs for å lære meir, og synest at NTF er ein fin organisasjon for unge teikneinteresserte. Begge er også teikneserienerdar, og er også på Raptus for å møte heltane sine, samt handle inn blad til samlinga heime.

Anders og Simen fortel om Bobla og Nye Streker 2:

Både historiemessig og teiknemessig er det nokre gongar fort gjort å kjøre seg fast i eitt spor, og ein må finne løysingar for å kome seg vidare. I eit kreativt univers er det difor ofte greitt å sjå litt rundt omkring etter inspirasjon

Anders seier litt om kva som inspirerer han:

Bilete er henta frå http://tegneserieforum.no/

Cosplay er en form for rollespill der man kler seg ut som en figur fra et kjent univers. Ofte innen anime, spill eller for eksempel fra tegneserier. Selv om det ikke er et nytt fenomen i verdensbildet, er det relativt nytt som en fad i Norge. Det flotte med cosplay er jo selvfølgelig at om du har en nerdcrush på en figur fra en kjent serie, kan du muligens ende opp med å prøve deg på henne.

Kongshirden kan sammenlignes med cosplay, på en måte. De vil nok aldri innrømme det heller. Der det ganske tydelig skiller seg ut, er at sverdfektingen de holder på med, er en sport. Av åpenbare grunner blir ikke disse slagene utkjempet med skarpe sverd og faktiske ildkuler skutt fra skrittet til en kiltkledd skotte, men det er fortsatt blodig alvor. Så om du føler for å gå på slaktefest med et stump sverd, eller prøver å gjenskape den buddhistiske dommedag, er dette tingen for deg!

Den siste smakebiten som skal deles ut for deg her er det sagnomsuste D-pad Studios. Dette er en liten samling mennesker som en gang var så fantatiske når det gjaldt spill, at de følte for å lage sine egne spill. Flaggskipet deres er et spill kalt Owlboy, og arbeidet går fortsatt på å forbedre og oppdatere det, bare for fansens (og litt deres egen) skyld.

Fikk du ikke med deg Raptus i år? Frykt nok en gang ikke! Det kommer selvfølgelig en neste år, og imens kan du godte deg med Vatikanets dekning av Raptus 2011 i vår podcast.

• Alle studentradioens artikler fra årets Raptusfestival

(Bilde: Cosplay – AWA14 – Jiraiya by Michael Mol via Creative Commons)

Midthun har tegnet alt fra gal, pubertal Pytonhumor til en grafisk roman om Ivar Aasen. Men det er hans arbeid med Donald Duck de siste 7 årene som har gjort han mest kjent. Midthun er den eneste offisielle Donaldtegneren i Norge, noe som har gitt han en stor fanskare, både hos unge og gamle Donaldlesere.

Når jeg spurte om hvorfor han ville bli tegneserieskaper svarte Midthun at det var følelsen av å være Gud som først dro han inn i tegneserieverdenen. Å kunne bestemme alt selv og være skaper av alt og alle er lettest gjort på papir, hvor du selv har full kontroll.

I 1980 startet Midthun å tegne for forlaget Semic. Det første han fikk på trykk var en tidlig utgave av serien Sirkus, hvor manuset ble skrevet av Tormod Løkling. Disse to skulle fortsette med et vennskap og samarbeid som har vart i mange år. Midthun og Løkling har siden jobbet sammen i blant annet Pyton og nå nylig i Donald Duck & Co.

Arild Midthun startet å jobbe med Donald i 2004. Gjennom sin gamle venn Tormod Løkling, som da var Donaldredaktør i Norge, fikk han en jobb i Donald Duck & Co. Midthun har tegnet mange historier i Donald og jobbet med manusforfattere som blant annet Knut Nærum, Terje Nordberg og igjen Tormod Løkling, hvor de jobber under mottoet: «Den beste Donald-historien er enda ikke laget».

9. juni 2005, på Donalds 71-årsdag fikk Midthun sin første lengre historie på trykk i det norske Donaldbladet. Dette har senere ført til mange forskjellige historier og 2 samlealbum.

Nå kommer Arild Midthun med en ny Donald bok, som følger opp suksessen fra den siste utgivelsen. I serien Hall of Fame, hvor kjente Donald-tegnere har fått sine egne bøker, fikk Arild Midthun i 2010 sin egen utgivelse. Dette ble en storsuksess og det er nå kommet en oppfølger. Bok nummer 2 er ute og Midthun håper på like stor suksess denne gangen.

Midthun har opplevd overgangen mellom sitt tidligere arbeid og storproduksjonen Donald Duck som svært enkel. Han sier at det er overraskende likt å jobbe med Donald som hans tidligere og mindre kommersielle verker. Den kunstneriske friheten har han ikke mistet. Men han ble sjokkert i etter å ha tegnet sin første Magica-historie. Han ble fortalt å tegne alle Magica-tegningene om igjen, men grunnen var ikke det han trodde.

Alle som har et forhold til Donald Duck & Co, har sin egen favoritt figur. Og Arild Midthun er intet unntak. Hvor Magica er hans favoritt å tegne, har Midthun en annen personlig favoritt. Der Don Rosa og Carl Barks har sitert Onkel Skrue som sin favoritt har Midthun en litt mer uheldig favoritt. Den «perfekte anti-helten» som Midthuen sier, som har gitt sitt navn til et av Europas største kommersielle tegneseriesuksesser:

(Bildet hentet herfra)

“Han og hans semi-intelligente våpen — Høvel — fér rundt (på ski) og bekjempar urett til fordel for velferdssamfunnet og den norske sjølvråderetten. Han var tidlegare medlem av Kommandør Treholts ninjatropp, men syntest dei var litt for lite flashy, så han meldte seg ut og fekk bestemora til å strikke ei drakt til seg.”

Kunstner: Andreas Hadsel Opsvik

I denne komiske anledning vil vi gjerne ha inn bidrag frå lyttarane våre, teikningar av dykkar sine eigne superheltar. Talent med blyant er ikkje eit krav! Superheltteikningane vil bli publisert i ei eiga sak rett over helga, så det er berre å finne fram blanke ark og fargestifter til, og setje i gang! Teikningane kan sendast på mail til vatikanet@srib.no!

Dersom nokon skulle vere interesserte i å portrettere superheltane i Vatikanet, føl dykk frie til å bruke bileta under som referanse!

Cato “Stick Man” Brække

Personalia:

Høgd:  180 cm

Vekt: 35 kg

Egenskapar: Kan irritere på seg ein gråstein, og er ein time lord!

Andre “Hysteria” Jørgensen

Personalia:

Høgd: 191 cm

Vekt: 92,5 kg

Eigenskapar: Kan knise som ei 14 år gamal jente, og lese tankar!

Erling “Dirty” Thorvaldsen Langøigjelten

Personalia:

Høgd: 174 cm

Vekt: 45 kg

Eigenskapar: Kan sjarmere trusa av deg med sitt intense blikk, og tale i trøndertunge!

Stine “Lefty Loosy” Standal

Personalia:

Høgd: 178 cm

Vekt: 60 kg

Eigenskapar: Kan bruke saks for båe høgre- og venstrehendte, samt kontrollere universet via hurtigtastar!

Etter hvert fant man flere og flere av disse byene, og det var selve oppdagelsen av disse forlatte pyramidene og lignende som ga opphav til arkeologi. Siden midten av 1900-tallet har det ikke vært mange slike funn, og man begynner å spørre seg; er det noen igjen å finne?

Troja, bystaten nevnt i Homers Illiaden var lenge regnet som en del av den greske mytologien og som en metafor, noe Homer var kjent for å bruke. Troja ble likevel oppdaget på 1860-tallet, og legenden viste seg å være sann allikevel. Platon nevner en annen kjent mytisk by kalt Atlantis. En bystat som befant seg på en øy, og hadde en ekstremt sterk marine samt lå flere hundre år før alle andre teknologisk og kulturelt. Ifølge Platon, sank Atlantis ned i havet etter å ha ergret gudene med sin blasfemi og sine flygebiler, og har siden vært tapt. Selv om Atlantis ikke er funnet, er det mange lærde (kalt atlantologer) som mener øystaten ikke bare er fiksjon, men var et virkelig samfunn for tusener av år siden.

Machu Picchu, eller Incaenes tapte by, ble ikke tapt før godt ut på 1500-tallet som resultat av et koppeutbrudd innført av spanjolene som ikke visste at de utslettet en sivilisasjon på to fronter; gjennom tradisjonell krigføring, og gjennom biologisk. På grunn av incaenes utryddelse kan vi anta at det er flere byer som enda ikke er funnet, rett og slett på grunn av at det var en stor sivilisasjon midt i jungelen. Likevel er det ikke stor sjanse for at det er jadeapestatuetter i disse ruinene ettersom gravrøvere og lignende har funnet ruinene, og ikke rapportert sin forbrytelse til myndighetene i området.

De fleste byer på overflaten av jorden er desverre funnet, ranet, tapt og funnet igjen, men fatt mot! Naturen har en fantastisk måte å gjemme slike byer på, nemlig under jord. I Bergen ble den gamle hanseatiske handelsdelen av Bergen gravd opp fra under den stående Bryggen. Flere deler av handelsdistriktet ble også funnet etter eksperter sugde opp slam fra bunnen av Vågen. Likevel ble ikke denne bydelen funnet uten hjelp av skriftlige kilder, noe hanseatene var meget glade i. Uten slike kilder er ikke det å oppdage tapte byer enkelt, og søken etter dette blir dermed som å lete etter en metaforisk nål i en høystakk på størrelse av et lite land.

Å finne en tapt by fylt av skatter og rullende kampesteiner ser desverre ganske dødfødt ut, men arkeologer legger fortsatt hodene i bløt for å finne ut mer om sivilisasjoner og myter, og kanskje blir det et kjempefunn i vår egen livstid.

Hvis du ikke fikk nok om oppdagelser og pripne engelskmenn i denne artikkelen kan du høre på forrige lørdags sending av Vatikanet.