War Horse, hans siste film, passer dessverre kun de aller minste, og fremstår mest som en skamplett på hele hans karriere.

War Horse var opprinnelig en roman skrevet av Michael Morpurgo. Med romanen ville Morpurgo angivelig fortelle en historie om hvor forferdelig krig er, men vise det hele gjennom en hests øyne. Vi starter reisen mot det krigsherjede Europa i England hvor heltehesten Joey blir født. Noen år senere er joey blitt kjøpt opp av familien Narracott, hvorpå han blir alet opp av Albert. Joey og Albert blir bestevenner. Så kommer første verdenskrig, og Joey blir solgt til hæren av Alberts far.

Fødselen som først møter deg som seer er preget av dype, varme farger med svulmende musikk. Forskjellige blåseinstrumenter mer eller mindre heier på Joey i det han blir presset ut av moren. Når menneskene blir introdusert snakker de i sine flotte Gloucestershire-lignende aksenter som minner sterkt på hobbitenes aksent fra Ringenes Herre-universet. Selvsagt hører vi nå fløyter som virkelig slår hjem Ringenes Herre-sammenligningen. Det er smertelig å se hvor overtydelig filmen er.

Hvis du tror at det overnevnte var et unikt eksempel tar du feil. Filmen pøser på med slike scener som er så overtydelige at det nærmest er pinlig å se på. De varme, koselige øyeblikkene blir gjort ekstra koselig, og de mørke, vonde øyeblikkene blir ytterligere forverret.

Fra starten av gjør Speilberg sitt ytterste for å manipulere deg til å ha en følelsesmessig tilknytning til det som skjer. Men det forblir kun med forsøket.

Mitt kalde kyniske hjerte klarer ikke å relaterte seg til noe av det som skjer på skjermen. Ja, Spielberg klarer på spektakulært vis å få de forskjellige hestene til å vise noe som kan minne om personlighet.

På en annen side er ikke hestene drivende nok for filmens plott. Den er veldig avhengig av menneskelig innblanding. Når ingen av rollene er interessante eller troverdige mister filmen mye av min interesse for den. Joey, eller de andre hestene, blir aldri figurer som er dype nok til at jeg bryr meg om dem.

Å påstå at man bryr seg om historien mellom Joey og Albert blir i beste fall banal. Albert er et karismatisk vakuum og har en av de mest naive personlighetene jeg har sett på lenge.

Deres forhold skal være den sentrale motivasjonen for filmen, men det har aldri slagkraften som er nødvendig for å få meg investert i filmen. Deres forhold er et overfladisk eventyr-forhold uten noen interessante deler, og er der kun for å drive plottet.

Men hvorfor har ikke filmen nok krutt til å treffe meg? Dette kommer av at filmen er smertelig simpel. Manuset, rollene og hendelsene er endimensjonale og fantasiløse. Om ikke det anstrengte eventyrforholdet mellom Joey og Albert ikke er bevis nok, så er det mot filmens slutt en rekke scener hvor verden mer eller mindre slutter å gå rundt fordi alle retter sin oppmerksomhet mot Joey. Leger slutter å pleie sine pasienter, soldater flokker seg rundt den sårede hesten, og alle er like opptatt av at hesten skal ha det bra, dette til tross for at de ikke har noen forutsetninger for å gjøre det.

Men verre er det når en brite må samarbeide med en tysker for å klippe Joey ut av piggtråden han har viklet seg inn i. Det hele blir usmakelig søkt og upassende.

Filmen har frem til dette portrettert tyskere som det ondeste folkeslaget i verden, som stjeler og suger livskraften ut av alt rundt dem. Spielberg geiper dermed til publikummet og sier “om vi bare hadde hatt flere hester, ville alle verdens problemer løst seg”. Det er smakløst og er fullstendig substansielt. Disse tåpelige hendelsene har ingen emosjonell resonans og gjør det så smertelig tydelig at filmen feiler.

Det beste med filmen er selve produksjonen. Alt ser nydelig ut, og filmen har noen sekvenser som er fabelaktig filmet. Filmens andre høydepunkt er Niels Arestrup som tidligere imponerte stort i A Prophet. Som en gammel bestefar er han mer sjarmerende enn alle filmens hester og andre roller til sammen. Og det sier litt når Emily Watson (Breaking the Waves, Equilibrium) har en rolle.

War Horse startet som en romantisering av hester, noe som er et greit nok utgangspunkt. Men filmen klarer aldri å reflektere over dets planlagte tema, og er kun en ekkel fetisjistisk forherligelse av hester. Ikke siden Sex og Singelliv 2 er jeg blitt behandlet som en større idiot. War Horse er ikke sjarmerende, hjertefølt eller underholdende. Den er støtende, provoserende, fordummende simpel og direkte kjedelig.

Filmens tekniske briljanse kan ikke gjøre opp for dens gallefremkallende historie. Jeg vil heller se en hvilken som helst Uwe Boll-film. Da slipper jeg hvert fall unna War Horses emosjonelle pretensiøsest. La oss kverne denne skitthesten og slenge den på brødskiva, hvor hest er best.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: The Walt Disney Company Nordic)

Josh Tranks debutfilm imponerer med sin mørke og realistiske skildring av superheltfenomenet. Det er deilig å se en film hvor de som får overnaturlige evner ikke får en øyeblikkelig trang til å ta på seg fargerike tights og finne på et kleint kallenavn. De tre vennene  Andrew (Dane DeHaan), Alex (Matt Garetty) og Steve (Michael B. Jordan) er karakterer som føles ekte. De er ikke portrettert av hunks som har blitt valgt for å selge kinobilletter, men av skuespillere som bringer den ekteheten som gjør Chronicle unik. I begynnelsen håndterer de de nye kreftene eksemplarisk, de utforsker evnene sine i kontrollerte omgivelser og holder seg til uskyldig lek. Men når omstendighetene i hjemmet til Andrew går fra vondt til værre får vi se hvordan superkreftene kan føre til en mørkere side. Det er nettopp denne mørke siden som blir utforsket som gjør Chronicle til en interessant film. Filmen viser hvordan mennesker som innerst inne er gode, kan bli vippet over til den mørke siden hvis de blir behandlet dårlig av menneskene rundt seg. I desperasjon blir Andrew forført av det onde, og det er kun hans venner som kan hjelpe ham. Det blir nesten litt filosofisk. Men ikke for filosofisk, vel å merke.

Et element som fortjener ekstra ros i Chronicle er filmingen. Hele filmen er filmet gjennom håndholdte kameraer for å gi en slags dokueffekt – det blir som en slags krysning mellom Cloverfield og Heroes. Store deler av perspektivet kommer fra Andrews filmkamerea, men mot slutten er scenene satt sammen av klipp fra overvåkningskameraer og tilfeldige tilskueres mobilkameraer. Det kan kanskje høres litt slitsomt ut, men jeg tror det er noe YouTube-generasjonen vil synes er interessant og velfungerende.

Chronicle er en film som anbefales å se hvis du ønsker en film med god spenning, humor og en solid historie. En imponerende debutfilm, og jeg gleder meg til å se hva Josh Trank kommer med neste gang. Mens jeg venter på dét kan du se Chronicle på Bergen Kino fra fredag 3. februar.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: 20th Century Fox)

Mange har uttrykt si tvil til om denne filmen fungerer med tanke på kven som skal portretterast. Eg skal ærleg innrømme at eg var i tvil til korleis ei amerikansk kvinne skulle klare å portrettere eit av den moderne europeiske histories mest kjende kvinner. Og eg har lenge fundert på korleis dei ville leggje vinklinga på hennar liv. Resultatet var meir eller mindre kva eg venta meg, om ikkje med ein heller uventa utførelse.

Når nokon seier ‘Margaret Thatcher’ så tek dei fleste til å tenkje på ei lite pen middelaldrande kvinne som sende Storbritannia ut i ei verre krise enn ho alt var i. Men eg må seie at eg har dei siste åra delt nokre av Thatchers synspunkt, og i mitt stille undrar eg på korleis ho vil vere oppfatta om femti års tid. Denne filmen gjer nemleg noko som dei fleste, spesielt britane, har hatt litt behov for. Ei opprydding, og eit oppgjer med Baronesse Thatcher og henna regjeringstid.

Filmen er av det slaget der gamle kvinner tenkjer over livet sitt. Vi møter ei redusert Margaret Thatcher som i flashbacks og samtalar kjem på episoder frå sitt liv som byrjar i farens butikk på førtitallet og endar i Houses of Parliament på byrja av 90-tallet. Det har vore ei uvanleg reise ho har foretatt seg, denne handelsmannsdøtra. Ho var tidleg klar på at ho ville inn i politikken og alboge seg fram og opp. Men ho var ikkje budd på den populariteten innan partiet som ho til sist oppnådde, og å bli partileiar i 1979.

Hennar originale intensjon var å skape litt åtgaum, som vi seier heime, ruske opp litt for å skape framgang. Og det klarte ho, men som partileiar og seinare statsminister. Og som første kvinnelege statsminister blei ho sitjande ei god stund, og leia unionen gjennom 80-tallet og den mest turbulente perioda sidan krigen.

Det som møter deg, er ein film som ikkje legg sjul på at den sympatiserer med Thatcher. Ho blei trass alt gjenvalt fleire gonger, ho rydda opp i fleire problem og tok et godt tak for å rykkje dei opp med rota. Men ho fekk aldri avslutte sitt prosjekt på ordentleg vis, og det er dette som ser ut til å ha skapt henne sitt rykte som ei som overførte alt til private hender og kappa armane av fagorganisasjonane. Eg er sikker på at hadde ho fått anledning ville ho ha skapt balanse, men dette vil vi aldri vite.

Filmen minner meg i stor grad om The Queen som kom for nokre år sidan. Det skildrast ei sterk kvinne som det stormast omkring til ei kvar tid, og som må ta val som ikkje fell i god smak samstundes som det skal balanserast eit privat familieliv ved sidan av. Eg forgudar The Queen, men The Iron Lady manglar noko som eg ikkje klarer å putte fingeren på, men som eg likevel hadde i filmen om den engelske dronninga. Men ein ting er sikkert, og det er at Meryl Streep (Doubt, Mamma Mia) gjer ein fantastisk innsats som Thatcher, og ho snakkar like flytande som nokon brite. Eg er overbevist av innsatsen.

Filmen viser ein versjon av Margaret Thatcher som eg likar. Eg blei interessert i henne på ein ny måte, og er klar for å lese om henne og denne interessante perioden innan britisk politikk med nye auge. Det er eit utfordrande stykke film som nok vil vere vanskeleg for mange. Ein professor som skal vere unemnd, fortalde meg han nok ikkje kom til å gå og sjå han, då dei nok ville kaste han ut for å skrika sjikane mot lerretet. Det hintar vel litt mot kva det britiske folk kan møtast med i kinosalen.

Skal ein akseptere ein sympatisk Thatcher, eller gå for den oppfatninga ein sjølv alt har? Det er nok spørsmålet som denne filmen søkjer å stille. Det, og bodskapen om at det no er på tide å rydde opp i våre tankar kring henne. Dette gjer Tatcher sjølv gjennom filmen, noko som for sjåaren vil bli klart mot slutten. Det er nemleg ein godt lagt opp film, og med tanke på alt den skal dekkje, med IRA, INLA, EF og arbeidarorganisasjonar.

Men regissør Phyllida Lloyd (Mamma Mia) har verkeleg klart å sy saman dette lappeteppet til ein god film som eg vil kose meg med mange gangar i framtida, og som skal stå på hylla saman med The Queen, Elizabeth og Victoria.

Og med det oppfordrar eg alle til å sjå denne filmen og utfordre sitt syn på jarnkvinna, og undrast over om ho har blitt urettferdig behandla dei siste tredve åra.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

Bilete: filmweb.no

Nasjonalsportene i USA er gigantiske pengefabrikker, og jeg har sett en del filmer som omhandler en eller annen “underdog” som prøver å kjempe seg til topps i sportsligaen. Moneyball ligner kanskje på en av disse, men fremstår samtidig som noe helt annet.

En skulle kanskje tro at noe kunnskap om baseball var nødvendig for å se denne filmen, men til og med en person (meg) uten noe som helst interesse for sport vil kunne se Moneyball uten problemer. Her handler historien mer om det som står bak sporten enn selve spillet.

Tatt fra en sann historie handler filmen om Billy Beane (Brad Pitt), en mislykket baseballspiller, som jobber som General Manager for baseballklubben Oakland A’s. Han er den som står for kjøp og salg/bytting av spillerne. Oakland A’s befinner seg i harde tider; de beste atletene blir kjøpt opp av de større klubbene og laget blir etterlatt med et budsjett det er vanskelig å gjøre noe ut av. De blir kalt “The organ donors to the rich”.

Etter å ha mistet tre stjerner innser Beane at det er på tide å gjøre noe drastisk. Han møter Peter Brand (Jonah Hill), en småfeit, ung økonom fra Yale som aldri har spilt spillet, men som har informasjon Billy bestemmer seg for å ta i bruk. Det handler om statistisk analyse og utplukking av spillere.

Spillerne får ikke spilt ferdig en kamp før de er byttet til et annet lag og er på hodet ut til en ny by. Det er ikke lenger de beste spillerne som blir valgt ut, men de med statistisk gode sjanser til å gjøre det bra i en spesifikk situasjon på banen. De er gamle, skadde og villige til å spille for et lag i krise.

Med Bennett Miller (Capote) som regissør, og Steven Zaillan (Schindlers liste, American Gangster) og Aaron Sorkin (The Social Network) som manusforfattere er det mye som tilsier at dette er en film med det lille ekstra i bakhånd. Med baseballen som arena utmerker skuespillerne seg og leker seg med et utrolig bra skrevet manus. Det er vittig, seriøst og hjertevarmt; en balanse som gjør denne filmen til mye mer enn bare en sportsfilm.

Moneyball viser Brad Pitt på sitt beste. Han tar til seg rollen som Billy Beane og gjør den til noe helt spesielt. Hvis du var i tvil over skuespillerferdighetene til Brad Pitt før, viser han deg i denne filmen at det har du faen meg ingen grunn til. Samspillet mellom den erfarne og persistente manageren og hans nerdete, unge rådgiver er utmerket spilt. Jonah Hill har i sine tidligere roller spilt den morsomme, småperverse tenåringen, men i Moneyball går han inn i en rolle som får ham til å fremstå som seriøs og troverdig. I denne filmen viser han nye sider av seg selv, og det var sannelig på tide.

Dette er en detaljert og fascinerende stykke av baseballens historie. Metoden som ble brukt av Billy Beane utfordret gamle tradisjoner og revolusjonerte hvordan kjøp og salg av baseballspillere fungerte. Selv om spillet kan virke fremmed for oss vikinger i virkeligheten, blir det gjort forståelig og man blir engasjert i historien som blir fortalt.
Utmerkede skuespillerprestasjoner, et glimrende manus, samt en rik historie, gjør dette til en film med ufattelig mye mer enn sofapotensiale.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

Bilder: filmweb.no

Det eg såg føre meg var enno ei oppatt-reping av dei samme krimklisjéane som gjerne kjem med norsk film av denne typen. For ikkje å snakke om den høge graden av attkjenning av kjende fjes frå den noko innskrenka krinsen av norske skodespelarar. Spesielt Lene Nystrøm var eg i sterk tvil til etter hennar forge eventyr i krigsfilm-sjangeren med Svik. Makan til sviske.. Men der skulle eg ikkje vere for snar å dømme henne på førehand.

Eg venta på ein real cat fight når denne scena rulla over lerretet. Men eg er redd den aldri kom

Det er lite eg er kjend med karakteren Varg Veum. Det einaste eg veit er at der er ein skummel statue av han utanfor døra åt byggjet der han har kontor i bøkene. Meir enn dette er eg ikkje kjend med. Difor var det faktisk litt stas å endeleg få koma og sjå ein av desse filmane som jau har fått ein del merksemd i media og blant folket.

I denne installasjonen er Varg midt oppi ei finurleg sak som han ikkje klarer å leggje frå seg. Det store spørsmålet er i bunn og grunn, “Kva har buekorpset og asylsøkjarar til felles?”. Eg undra meg over dette, og det gjore Veum også.

Amina, ei jente frå Liberia som endar midt oppi rottereiret.

Det kjem tydeleg fram etter litt at dette er ei blanding av «Taken», «Menn som hater kvinner» og ein cocktail av andre filmar med liknande tematikk. Men den klarer å ikkje falle i dei mange gruvene som traskar stille ikring plotet heile tida. Eg er imponert over kor fengsla eg blei av historia og dei skal ha skryt for god og balansert bruk av velkjende fjes og nye personlegheiter. Spesielt dei unge talenta som medverkar i filmen tek skjermen og får til truverdige prestasjonar.

Mitt avsluttande innstrykk er det at dette faktisk ikkje er så verst ein film om eg ser den som ein individuell film, noko den jau er for meg som ikkje har sett dei andre. Samanlikna med andre norske filmar frå det foregåande året er eg nøgd med denne og ser ikkje bort frå moglegheitene for at den ender opp på tven min ein gong i framtida for eit hyggjeleg attsyn.

Skal buekorpsguten velje familie, eller rettferd?

Om eg kjem til å sjå dei andre filmane er heller tvilsamt. Eg ser moglegheitene for overdose Tjelta eller torp som reell, så eg vel mine filmar med omhu i den norske enden av hylla. Men at dette er ein film som kan halde deg engasjert gjennom det heile er det ikkje tvil om. Kanhende sjølv om du har sett alle dei andre og eigentleg er litt lei? Eg vil ta sjansen på at den klarer det, men for nye sjåarar er det definitivt ein film ein kan ta med seg nokon og sjå på kino.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

Bilete: filmweb.no

Vi har alle ei oppfatning av Marilyn Monroe. Det har også dei andre karakterane i filmen. Intrykket er at denne kvinna kun er til for å glede andre, vere sexy og delikat og rett og slett enkel å handtere. Men slik er ho ikkje, noko Sir Laurence Olivier får oppleve når han skal spele saman med Monroe. Ho er i England og pinewood studios for å spela i den lette komedien The Prince and the Showgirl. Vi ser henne gjennom augene til den unge regissørassistenten Colin Clark som med tida utviklar eit personleg forhold til stjerna.

Marilyn er ikkje heilt den kvinna den britiske skodespelareliten trur ho er. Nervøs, pilleavhengig og humørsjuk gjer Marilyn heile filminnspelinga til eit absurd sirkus og driv medskodespelar og regissør Olivier til vanvidd med sine påfunn og stadige forsømmelsar av sitt arbeide.

Colin Clark er naiv og følelsesmessig uerfaren når han fell for verdsstjerna. Ho forfører han med sine store skinande auge og innbydande smil. Han går på og tenkjer at det umoglege skal bli mogleg og at dei kan bli eitt. Men slik er ikkje verda for ei som Marilyn. Sjølv om dette er klart for oss i salen frå første stund, sit ein likevel med eit lite håp om at dei skal få kvarandre til slutt.

Filmen er ein kreasjon som verkeleg sender frå seg eit arsenal av følelsar. Den har eit heilheitleg preg av kulde. Settet er iskaldt, dei engelske skodespelarane er kjølige, og Marilyns eige følge er endåtil kjølige i si behandling av henne, sjølv om dei søkjer å lede henne til å tru dei er hennar vener og beskyttarar. Det blir med tida klart for dei fleste at personane rundt henne alle søkjer å styre henne so mykje som råd, og blir galne om ho gjer noko på eige initiativ.

Eg er imponert over gjennomføringa om eg skal vere ærleg. Skodepelarane gjer ein utmerka innsats, og det heile har nesten eit dokumentaraktig preg til tider. Det er ein godt komponert dialog og Michelle Williams er fabelaktig som Marilyn Monroe. Eg har ikkje lagt mykje merke til henne før, sjølv om eg har sett nokre av filmane hennar(Shutter Island, Brokeback Mountain).
Det som er så deilig med hennar tolking er at ho både liknar og følast som den ekte varen. Eg skal inrømme at eg manglar erfaring med Monroes filmar, men eg har sett min del E!-dokumentarar dei siste åra, og tykkjer dette er temmeleg likt. Ho skal i alle fall ha skryt for at ho har fått til den forførerske vibben som er så karakterisk for Monroe.

Men Williams er ikkje aleine om å ha ein fantastisk prestasjon. Kenneth Branagh(Hamlet, Harry Potter and the Chamber of Secrets) gjer ein god Olivier og utøver ein naturleg autoritet og klasse. Det som er litt synd er at han til tider er gjennomskueleg. Branagh har ein typisk måte å spele på og te seg på som no og då smett fram og viftar karriera hans i andletet mitt, men dette blir overskugga av hans samspel med dei andre i filmen.

Colin Clark, som filmen eigentleg spinn ikring, blir spelt av Edward Redmayne(Black Death, Powder Blue) som gjer ein god innsats. Eg har ikkje sett Redmayne tidlegare i anna enn små biroller, og har difor ikkje noko førehandsintrykk av han som skodespelar. Dette tener filmen godt sidan han berre er ein assistent som spring rundt og gjer ærend for stjernene.

Filmen er basert på memoarane til den faktiske Colin Clark som arbeidde ved Pinewood Studios den gong Marilyn kom til London. Eg kan berre undrast over kva han tykkjer om filmversjonen av denne spesielle perioden i sitt liv.

Emma Watson(Harry Potter 1-8) gjer det godt som kostymedame med følelsar for Colin

Dette er ein film som fortener eit besøk på kinoen. Ha på deg varme klede, ta med deg einkvan du er glad i og noko å nafse på.

Bilete: filmweb.no
Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

Forventningene til Finchers siste film, The Girl With The Dragon Tattoo, har også vært avventende spesielt siden det er en nytolkning av Stieg Larssons bok Menn som hater kvinner, en bok som allerede var blitt filmatisert av Niels Arden Oplev i 2009. Klarer David Fincher å løsrive seg fra sin ganske så fine svenske brorfilm?

For de som ikke er kjent med historien, så følger man i The Girl With The Dragon Tattoo Mikael Blomkvist etter å ha blitt latterliggjort i en rettsak hvor hans anklager er blitt motbevist. Nedbrutt og hevnlysten skal han finne den bortkomne niesen til Henrik Vanger, mot bevis som kan renvaske Blomkvist. Samtidig prøver Lisbeth Salander å leve et normalt liv uten barnevernets innblanding. Men når hun får ny psykolog ser hennes fremtidsutsikter langt verre ut.

Menn som Hater Kvinner var en film som mange falt for, og har av enkelte blitt kalt den beste thrilleren som har kommet fra Skandinavia. Selv om det aldri var noe stort behov for en nyinnspilling eller nytolkning kunne man nok ikke ha valgt en bedre regissør til jobben. David Fincher er en mester til å skape og holde på spenning.

Det første som slår en når man ser den amerikanske filmen er hvor mye mer filmatisk den er. Den originale svenske filmen var en film som hadde et labert budsjett og var på mange måter laget for tv, noe som skulle resultere i utvidede utgaver av trilogiens filmer som ble sendt på tv i form av en miniserie. Med et budsjett som er ca. syv ganger så stort har man muligheten til å gjøre ting som ganske enkelt ikke var mulig å gjøre i originalen.

Fincher kan her bruke hele filmlerretet til å fremstille sine møysommelig planlagte scener. Den større skalaen får hele filmen til å virke som en episk reise.

Denne reisen er gjort meget interessant med Fincher sitt visuelle uttrykk. Som i alle filmene hans er det bare å forvente den underlige fargebruken han etterhvert er blitt kjent for. De fleste av filmens scener er prydet av hans sykelige grønnfarge som gjør at denne filmen uthever seg blant de andre filmen som går på kino. Lange tagninger som følger filmens figuerer forekommer ofte og sammen med den stilrene estetikken i filmen gjør den til en av de vakreste filmene i år.

Også lydbildet blir utnyttet til stor effekt. Dette blir spesielt klart mot filmens slutt hvor Blomkvist gjemmer seg i drapsmannens leilighet. Hver eneste lyd er av betydning de blir presset så langt frem i lydbildet at de gir en grufull fornemmelse av at dette ikke kan gå bra.

Ikke overraskende er David Fincher sin regi solid som alltid. Som nevnt innledningsvis, er han en mester til å skape og holde på spenning. Den beryktede voldtektscenen fra den originale filmen blir på mange måter overgått her. Menn som Hater Kvinner hadde en av de råeste og vonde voldtektscenene som jeg har vært vitne til. The Girl With The Dragon Tattoo er langt fra så eksplisitt som sin svenske bror, men oppnår likevel samme effekt. I det Salander blir overfalt beveger kameraet seg hurtig ut av soverommet og ut i en ensom gang.

Vi blir isolert fra dramaet i et øyeblikk, og vi forstår umiddelbart hvor utsatt og hjelpeløs hun er. Med slike enkle, men likevel uhyre effektive grep får man større innsikt i figurenes tanker og man blir enda mer engasjert i dramaet.

Dessverre er dette også et eksempel på hvordan The Girl With The Dragon Tattoo etter første visning fremstår som en ujevn film. Filmen starter ganske så bedagelig uten noe som helst som får en til å engasjere seg for den kommende historien.

Inntrykket blir ikke gjort bedre av en ufordragelig dårlig klippet sekvens mellom Daniel Craig (Casino Royale, Munich) og Robin Wright (Unbreakable, Forrest Gump) sine roller. De får knapt fullføre sine replikker før man klipper over til et annet bilde. Jeg blir sittende med en følelse av at dette er dårlig håndverk. Når ikke figurene en gang får fullføre sine replikker, kan det ikke love bra for resten av filmen.

Heldigvis blir dette problemet ordnet så snart filmen beveger seg bort fra Wright sin figur, men inntrykket er allerede gjort. Det er også her vi blir møtt med de første forekomstene av det svenske språket. Noe overraskende er samtlige navn blitt beholdt fra originalmaterialet. Filmen er også blitt filmet i Sverige – og på Gardermoen i Oslo. Det er tydelig at filmen prøver å holde seg tro til sine svenske røtter. Men her oppstår det et stort problem.

Ved å beholde de svenske navnene på figurer oppstår det et merkelig skille mellom det som ellers er veldig amerikansk ved filmen. Filmen blir drevet av Daniel Craig og Rooney Mara (Friends With Benefits, The Social Network) sine roller, og filmen er stilisert på en måte som blir assosiert med amerikanske filmer. De svenske sær-navnene er ikke nødvendigvis det som virkelig er det problematiserende, men heller bruken av svenske skuespillere, og dermed den svenske aksenten som de har. Selvfølgelig beholder Craig og Mara mye av sine amerikanske aksenter, og det skaper et merkelig skille i filmen.

Jeg synes det virker merkelig at filmen på den ene siden er veldig Hollywood, og på en annen side veldig skandinavisk med å bruke to forskjellige aksenter. For meg forble dette et forstyrrende element gjennom hele filmen. Det ujevne språket gjorde det hele tiden smertelig åpenbart at dette kun var en kunstig film.

Den tillater meg ikke å bli betatt av dens drama. I stedet for å gjøre filmen mer engasjerende tvinger den meg til å forholde meg til den originale filmen. Den påpeker at det er en nyinnspilling av en svensk film, og det gir historien ingenting.

Jeg innser at det ville være merkelig om man flyttet filmens narrativ til et engelsksnakkende land med engelske figurer bare for å gjøre det engelsk. Men dette kompromisset mellom svensk og engelsk holder bare ikke mål. Jeg forventer mer. Ikke et grep som får filmen til å virke som en billig b-film som ikke har råd til ordentlige skuespillere.

Med dette mener jeg ikke å si at skuespillet fra noen er dårlig. Snarere tvert imot. Nærmest enhver kritiker av filmen har fremhevet Rooney Maras tolkning av Lisbeth Salander som eksepsjonelt god. Hennes prestasjon er en Oscar-statuett verdig. Hun gjør den smålig pubertale rollen som Salander er, og gjør den til en voksenn, og nesten øm rolle. En rolle som sliter med sitt og er ikke upåvirket av de hendelsene som hun blir utsatt for.

Dette kommer best frem av måter hun bruker kroppen sin på. Hennes ansikt klarer å gjenskape mange av de emosjonelle notene som rollen må treffe, men kroppspråket er så godt brukt her at det utgjør mye av hennes tolkning av rollen.

Bevegelsene hennes ikke bare forsteker, men er i mange scener det eneste som uttrykker sinnelaget hennes.

Daniel Craig viser også muskler i The Girl With The Dragon Tattoo. Han klarer å bevare mye av autoriteten og intelligensen som rollen fortjener. Man får aldri inntrykk av at Blomkvist er noen actionhelt, men heller en faktisk reporter som gjør sitt arbeid. Christopher Plummer (The Insider, A Beautiful Mind) som familieoverhodet Henrik Vanger er fornøyelig, og nærmest koselig mens Stellan Skarsgård (Breaking The Waves, Melancholia) er mystisk og til tider iskald som Martin Vanger.

Selv om skuespillet ofte er av meget høyt kaliber så er det ikke alltid det føles like bra. Spesielt føles det som om Daniel Craig aldri får noen anledning til å gjøre noe spesielt med sin rolle. Kanskje kommer dette av at Mara stjeler enhver scene hun er med i.

Eller kanskje det har noe med at Blomkvist ikke er en spesielt fengende rolle til å begynne med. Han er ikke spesielt dyp, og han er ikke spesielt drivende for filmen annet enn som den typisk protagonist.

Dette vitner om nok et problem som jeg har med filmen. The Girl With The Dragon Tattoo inneholder mange sekvenser som er noen av de beste Fincher noen gang har laget. På en annen side føler jeg ikke filmen fungerer helhetlig.

I forskjellige viktige høydepunkt i filmen øker filmens intensitet og jeg blir umiddelbart sugd inn i dramaet. Dette kommer imidlertid etter lange perioder hvor filmen ikke går noen vei. Filmens etterforskning går sin seige og traurige gang, ispedd med de langt mer interessante sekvensene med Salander i fokus. Med andre ord går filmen mellom to motpoler relativt ofte.

De fryktelig spennende åpenbaringene som blir skildret er fantastisk, men er ofte etterfølgere av kjedelige scener med etterforskning og eksposisjon for et mysterium som jeg aldri bryr meg noe om.

Med dette kommer mitt største problem med filmen, historien selv. La meg kvalifisere dette. Salander sin historie er uhyre interessant og er den absolutt beste delen med historien. Det er derimot hele Harriet Venger-plottet som er det fellende for min del. I utgangspunktet blir jeg aldri fenget av mysteriet som Blomkvist skal løse. Jeg får aldri noen emosjonell tilknyttning til hvorfor noen skal finne ut av Harriets forsvinning.

Henrik er en gammel sentimental mann som i årevis har forgjeves prøvd å finne sin bortkomne slektning. Denne motivasjonen er forståelig, men aldri spesielt engasjerende da Henrik blir plutselig introdusert og er ikke mye med i filmen ellers. Jeg får derfor aldri se hvorfor det er så viktig for han å finne Harriet. Blomkvist er primært drevet av å få bevist det han allerede vet. Denne drivkraften er også forståelig, men ikke spesielt drivende.

Utover hans profesjonelle rettferdiggjøring av hans handling er det ikke mye som skal gjøre det givende for meg som seer at han løser mysteriet. Jeg kjenner han ikke godt nok fra før av til at hans ydmykelse betyr noe for meg.

Etter all denne kritikken er det på sin plass å trekke inn et av filmens beste kvaliteter, musikken. Det Oscar-vinnende paret Trent Reznor og Atticus Ross har komponert filmens lydspor. Musikken de laget for The Social Network var basert på mange elektroniske lyder, noe som er blitt tatt opp igjen her. Deres hummende og nesten distanserte musikk klarer på ypperlig vis å fremkalle de følelsene som scenen gjengir ellers. Man får virkelig en følelse av en underliggende uro. Det ligger noe rett under overflaten som aldri kommer til eksplisitt, og det passer filmen nydelig.

Kanskje mine innvendinger er mye flisespikkeri. Som en som ikke klarer å fullstendig sette pris på krimfilmer etter første visning er dette muligens ikke den beste omtalen denne filmen kan få. La det imidlertid ikke være tvil om at dette er en solid film. Filmens fantastiske bilder er grunn nok til å se filmen. Men den tilsynelatende ujevnheten filmen er offer for, vil ikke filmen bli sittende i minnet slik den ønsker å gjøre. Forhåpentligvis vil flere gjenvisninger gjøre The Girl With The Dragon Tattoo bedre, men akkurat nå er jeg lettere skuffet.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: Columbia TriStar Marketing Group, Inc. & The Walt Disney Company Nordic)

For det er nettopp det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett New Year’s Eve, at det er den samme filmen med de samme folkene og historiene som Valentine’s Day, flyttet til en ny dag. Vi får et gjensyn med blant annet Jessica Biel og Asthon Kutcher, og det har dukket opp nye store skuespillere (og andre kjente skikkelser) som Robert De Niro, Halle Berry, Jon Bon Jovi, Hilary Swank, Sarah Jessica Parker, Zach Efron, Seth Meyers, Katherine Heigl, Ludacris, Sofia Vergara, Michelle Pfeiffer og mange, mange fler.

Handlingen dreier seg rundt om lag ni små historier om kjærlighet, ganske likt Love Actually, men skaperne har desverre feilet totalt når det gjelder kunsten å veve historiene sammen. Det blir introdusert nye karakterer gjennom hele filmen som ikke har noe særlig betydning for det helhetlige bildet, og de stjeler den tiden som kunne ha blitt brukt til å redde de litt mer interessante historiene. Det blir rett og slett for mye av det gode – det er for mange karakterer (det spiller ingen rolle hvor kjente de er!), det er for mange historier, for mye kjærlighet, for mye kreft, for mye klisjéer og for mye moral.

New Year’s Eve klarte ikke å fange oppmerksomheten min, noe som førte til at jeg heller satt og irriterte meg over små detaljer ved filmen: Hvordan klarer Ashton Kutcher og Lea Michele å sitte fast i en heis i ni timer og drikke kaffe uten at noen av de holder på å tisse på seg? Hvem i all verden tenkte at baby-face Zach Efron og Michelle Pfeiffer var en passende match? Hvorfor caste Jon Bon Jovi som rockestjernen “Jensen”, er det ikke det man har skuespillere til?

New Year’s Eve er rett og slett en kjedelig, lite overbevisende og forutsigbar film som sikkert kommer til å trekke mange kinogjengere akkurat i denne desember-måneden, men som mest sannsynelig kommer til å bli glemt i ettertid. Det eneste som gjør meg litt urolig er at USA har så mange flere store dager å ta av. Hva blir det neste? St. Patricks Day? 4th of July? Black Friday? Forhåpentligvis går verden virkelig under i 2012 så vi kan spare oss for flere oppfølgere i denne filmserien.

Vil du høre studioanmeldelsen av New Year’s Eve? Hør på Kinosyndromet på Studentradioen i Bergen den 8. desember klokken 11.00-12.00, eller last ned podcasten som blir lagt ut i ettertid.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: SF Norge AS)

A Dangerous Method er basert på teaterstykket The Talking Cure, som igjen er basert på en bok av John Kerr med tittelen A Most Dangerous Method. Her følger vi Carl Jung, en lærlingen av den legendariske Sigmund Freud. Jung tar imot Sabina Spielrein som ny pasient og prøver sin nye eksperimentelle behandling. I sin behandling av Spielrein utvikler pasient og lege et forhold som de ikke burde ha, samtidig som Jung begynner å danne seg ideer som går på tvers av det Freud mener.

Denne filmen gledet jeg meg stort til da den først ble annonsert. På et tidlig stadium skulle en rekke dyktige skuespillere fylle rollene, og det endte til slutt opp med Viggo Mortensen (The Road, G.I. Jane) og Michael Fassbender (X-Men: First Class, 300). Fassbender som har fått mye god medfart i det siste viser nok en gang at han er en allsidig skuespiller som klarer det meste. Han sklir fint inn i rollen som den små-arrogante psykologen Jung. Viggo Mortensen har vært glitrende i sitt sammarbeid med Cronenberg, noe som skulle gi Mortensen en Oscar-nominasjon for beste mannlig hovedrolle i Eastern Promises.

Heller ikke her skuffer Viggo med sin arrogante og selvhøytidelige tolkning av Freud. Han smatter på sigarene sine og er meget troverdig som en mann med noen ganske rare oppfatninger.

A History of Violence og Eastern Promises var to meget gode filmer som undertegnede likte veldig godt. Noe av det beste med de filmene var Viggo Mortensens skuespill. Han klarte å kvitte seg med Aragorn-inntrykket som man satt igjen med etter hans rolle i Ringenes Herre-trilogien. Prestasjonene viste at Viggo Mortensen er en av de bedre mannlige skuespillerne vi har i dag, noe som resulterte i at Mark Kermode gav Mortensen tittelen «en moderne Robert De Niro».

Derfor er det skuffende at Viggo Mortensen ikke er så mye med i A Dangerous Method. Selv om hans figur spiller en sentral rolle i filmens historie, er det i et fåtall av scenene han er deltager.

I stedet fokuserer filmen på Fassbender og hans sidesprang. Viggos fantastiske skuespill får aldri prege filmen så mye som den burde og det reflekterer et mer vesentlig problem, som jeg vil komme tilbake til om litt.

Noe uventet leverer også Keira Knightley (The Hole, The Duchess) en solid prestasjon. Hennes tolkning av det sinnssyke blir aldri søkt overdrevet og hun holder seg heller i tøylene og ender opp som en ganske troverdig sprø kvinne. Jeg skal innrømme at hennes fakter virket litt upassende, kanskje til og med oppmerksomhetsberøvende tøysete, men med tanke på hvor overdrevet det kunne vært, forblir dette kun et lite minuspoeng.

Det som derimot er et stort minus er filmens forskjellige roller. La det være klart, det er ganske gode figurer filmen klarer å skape. De har personligheter som er gjenkjennbare og passer fint inn i dramaet. Men de er aldri noe interessante.

Kanskje dette har noe med at vi aldri blir noe godt kjent med rollene. Vi får ikke nødvendigvis vite hva de driver på med utenom arbeidstimene. De blir ikke substansielle nok.

Kun på et plan blir det personlige ved figurene interessant. Når Jung først lar seg forføre av Spielrein og gjemmer salamien sin, blir det med en liten tvist. Spielrein tenner på å bli slått.

Jung og Freud blir etterhvert forkjempere for sine egne ideer i filmen. Freud står for at mennesket er styrt av seksuelle lyster, mens Jung deler mange av de tankene som i dag er dominerende innenfor psykologien. Selvsagt fører dette til en konflikt mellom dem. Jung er fastbestemt på at Freud sine påstander om at alt handler om sex, er trangsynt og feil.

Nettopp derfor er det med litt skadefryd jeg setter pris på at Jung lar sine seksuelle drifter ta overhånd, og dermed bekrefter overfor Freud at han har til dels rett. Dessverre er dette en midlertidig glede som ikke blir fulgt opp, og det vitner om et større problem.

Etter å ha sett filmen er det ikke noe spesielt som setter seg i minnet. Filmen mangler en brodd. Og jeg snakker med dette ikke om en von Triersk-brodd, men heller noe som skal gjøre denne filmen minneverdig. For meg virker det ikke som om filmen har et spesielt budskap å komme med.

Alle og enhver skjønner at filmen har som målsetning å gi et mer moderne syn på Freud, en psykolog som er blitt fullstendig forkastet innen sitt eget fagfelt. Men med dette så føles det også som om filmen ikke har noe mer å si.

Kjærlighetsforholdet mellom Spielrein og Jung er ikke fruktbart for seeren da det er hverken spesielt nok til at det blir interessant, eller oppriktig nok til at man tar forholdet seriøst.

Filmen fokuserer i overkant mye på kjærlighetshistorien, og gjør dermed den mer interessante striden mellom Jung og Freud til en bi-historie.

For meg var det aldri kjærlighetshistorien som gjorde filmen interessant, men heller det psykologiske spillet mellom Freud og Jung. Når dette blir oversett er det klart jeg blir skuffet over filmen. Og dette blir ytterligere forsterket når Jung og Freud har sine diskusjoner, som er filmens absolutte høydepunkt. Filmen utforsker ikke sitt psykologiske tema, slik man gjerne forventer, og filmen blir derfor litt for tam.

Det er dette som kanskje er det mest skuffende med filmen. Med en filmskaper som Cronenberg forventer man noe mer av han. Han er ikke som mange andre filmskapere som bare pøser ut det samme søppelet år etter år. I stedet har han klart å lage spesielle filmer man minnes, og de hadde et budskap bak seg. A Dangerous Method har ikke et iøyefallende nok budskap til at jeg klarer å sette pris på den.

A Dangerous Method er et godt eksempel på at filmer ikke alltid er summen av sine individuelle deler. Her er det mange aspekter ved filmen som fungerer godt for seg selv.

De forskjellige skuespillerne har god kjemi, historien er troverdig og engasjerende nok, musikken er aldeles nydelig, den er visuelt vakker, den gjengir tidsperioden bra. Regien er kanskje det beste med hele filmen, hvor Cronenberg gjør kantene av bildet uklart samtidig som han i mange av filmens dialogscener setter skuespillerne med ansiktet mot kameraet. De uklare utkantene av bildet tvinger seeren til å følge med på figurene og dialogen mellom dem, og man får et inntrykk av at man er vitne til viktige scener.

Enkeltdelene er som nevnt gode, men klarer aldri å bli forent til noe som blir et godt resultat. Filmens tekniske gjennomføring er solid, men det narrative svikter i sin manglende kompleksitet.

Det er nok liten tvil om at David Cronenberg er en regissør som vet hva han driver med. Han lykkes ikke helt i A Dangerous Methods. Filmens interessante tema, gode skuespill og engasjerende dialoger er ikke nok til å heve denne filmen opp over de andre. Den er dessverre merkelig tam, uten brodd og uten tyngde. Kanskje kommer det en directors cut som kan gi filmen det den trenger, men slik den står nå, er den dessverre fast plantet mitt på treet.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: Sony Pictures Classics)

Gang på gang blir jeg overrasket over folks oppførsel på kino. Naiv som jeg er tror jeg, og forventer at folk skal oppføre seg når de skal ut blant andre kinogjengere for å se den siste store filmene fra Hollywood. I stedet blir man møtt med foreldre som lar sine barn se filmer som de ikke er egnet til å se, samtidig som de prater høylydt under filmen. Alt dette skjer samtidig som de ivrig knar på chips-posene sine og prøver forgjeves å slurpe i seg de siste restene av en eller annen kullsyreholdig drikk.

Når jeg går på kino vil jeg oppleve filmen slik filmskaperen mente filmen skulle oppleves. Jeg er ikke interessert i ditt personlige kommentarspor til filmen, eller å se hvor flink du er til å sende tekstmeldinger. Slik oppførsel er hinsides all logikk.

Som en priviligert person som har muligheten til å gå på pressevisninger av de nyeste filmene tenker du kanskje at undertegnede er blitt bortskjemt? Han har mistet taket på realiteten. Om dette bare hadde vært sant. Det viser seg imidlertid at ikke engang pressen, de som i teorien skal være mest opptatt av en god filmopplevelse, tar hensyn til sine medseere. På lik linje med vanlige publikummere tar de frem mobilen sin under visningen og lysforurenser alle andre, og tar ikke med seg søppelet sitt.

Dette vitner om manglende respekt. Ikke bare for filmen som man skal se, men også for ens medpublikummere. Etter å ha betalt en relativt stor sum penger for å se en film som filmskaperne ofte har brukt årevis på å lage, burde man kunne vise filmen den respekten den fortjener ved å gi den sin fulle oppmerksomhet. Kanskje klarer du å være et ufordragelig menneske som bråker under filmen og likevel nyte den.

Men problemet er større enn deg selv, det påvirker også de andre, og da vil deres opplevelse av filmen bli svekket fordi du ikke klarer å holde deg sivilisert. Andre kunstformer blir behandlet med langt større respekt, så hvorfor ikke filmer?

Du har nok lagt merke til den fraværende omtenksomheten selv når du ser rester av popcorn eller tyggegummi som ligger strødd utover kinosalen. Søppelet som folk legger fra seg er meg uforståelig. Man legger ikke fra seg masse søppel etter å ha vært på besøk hos en venn, og på lik linje burde man rydde opp etter seg når man er på kino. En rotete og skitten kinosal er med på å svekke filmopplevelsen for samtlige i salen, og ingen er tjent med det.

Fra et mer praktisk perspektiv fører dette til økte renholdskostnader for kinoen, noe som selvsagt vil presse billettprisene oppover – noe de færreste er fornøyd med. Noe så enkelt som at folk legger fra seg snus, som flekker og infiserer alt rundt seg, er en stor jobb å få vasket bort. Og verre blir det når en eller annen neandertaler kaster sin ferdigsnuste snus på lerretet, som nå er misfarget og må skiftes til en betraktelig sum .

Folks dårlige oppførsel er gale på mange måter. Det at de ikke klarer å holde seg siviliserte er egentlig gale nok. Men det verste er at det påvirker hele filmopplevelsen til de andre. Kontinuerlig forstyrrelser trekker oppmerksomheten vekk fra filmen og over på andre hendelser, og man ødelegger dermed filmen for andre. Det er ikke lenger den samme gleden med å gå på kino fordi jeg vet at opplevelsen vil bli svekket, og da kan jeg like gjerne vente til filmen blir gitt ut på DVD eller Blu-Ray.

Hva er så løsningen, på disse i-lands problemene? Slik jeg ser det er det eneste som vil virke være en kulturendring hos de bergenske kinogåerne hvor man tenker seg mer om og tar hensyn til sine medpublikummere. Om dette ikke skjer vil mitt ønske om å få en privat kino øke, og jeg vil tro at dette er et ønske som andre vil dele. Jeg vil være villig til å betale mer penger for å få en bedre kinoopplevelse uten alle de forstyrrende elementene. Så tenk deg om neste gang du går på kino. Ikke ødelegg filmen for andre!

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: eating-made-easy.com, griegarkitektur.no, aftenposten.no, cuntscorner.com)