Mannen jeg vil du skal konsentrere om ikveld er dyktig og lager filmer som er spesielle og ofte humoristiske. Han kan få deg til å gråte eller le hyterisk/hånlig av karakterene han har skapt.

Ikveld skal du se en god film, for en gangs skyld. Den skal sette deg i et spesielt humør, hjelpe deg slappe av og få deg til å bryte ut: “Oh, mon Dieu!  J’aime la France!”

Jeg snakker om Jean Pierre Jeunet. Regissøren bak  Delicatessen og den fabelaktige Amelie fra Montmartre.

Hvorfor akkurat denne franskmannen, lurer du kanskje på.  De mange grunnene kan du høre her!

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00!
Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller siste vekes streaming.

Bilder: Scanbox Entertainment AS

Julie Delpy(Before Sunset, Broken Flowers) har regien og eine av to hovudroller i denne filmen. Det vekslast mellom komedie og drama, og stemninga er konstant i endring. Vi bytar mellom eine synsvinkelen frå den andre etterkvart som desse to dagane går for seg. Delpy sin karakter Marion og hennar kjærast Jack(Adam Goldberg(Joey, A beautiful mind)) er i Paris for å helse på foreldra hennar etter ein kjærleikstur til Venezia. Det er dette som dannar bakteppet.

Å gå på markedet med far dagen etter fest er ikkje for alle..

Marion er fotograf og ser på livet som ein dans det gjeld å kunne koreografien til. Ho har ei heilt anna innstilling til det enn hennar kjærast Jack, som er amerikansk hypokonder med eit kynisk syn på verda ikring han og mistru til alle folk han møter. Dette skal verkeleg få testast i Paris, der ikkje berre dei irriterande foreldra åt Marion er til å kverke, men også kvar einaste tidlegare elskar Marion har hatt ser ut til å dukke opp rundt kvart hjørne. Det er duka for sjalusi.

Eg er ikkje heilt stø i fransk, men eit og anna kan eg klare å plukke opp. Difor er Jack sin situasjon ikkje heilt til å identifisere seg med for meg. Når du ikkje kan språket er det frustrerande at dei rundt deg samtalar om tema du helst vil vere ein del av. Det blir raskt språklege og kulturelle misforståingar og vanskelege situasjonar når følelsar skal til pers i språkleg samanheng og i ein kultur som tydelegvis ikkje er so lik din eigen som du først antok.

Søskenkjærleik på sitt beste

Historien går sin gang, Marion kjeftar på spesielle taxisjoførar og har kleine samtalar med sine exar. Jack blir berre meir og meir frustrert og alt byggjer seg opp. Då er det sjølvsagt at det skal kome fram gamle bilete og sms’ar. Det er til tider litt stygg humor ute og går, men når du ser heile biletet er det greit å le, for du ser at det ikkje er så gale som det verkar.

Eg anbefalar å sjå denne godsaken ein dag du hatar kjærleiken litt og treng å le rått av andre si ulukke. Skadefro light, kallar eg det. Dessutan er alle karakterar godt skrivne og godt utførte og Delpy har verkeleg laget med både regi og skodespel. Og kven vil ikkje sjå Goldbergs penis festa til heliumsbalongar?

kinosyndromet er studentradioens filmprogram. Høyr våre omtalar, anmeldingar og kommentarar samt koselegt filmprat på radioen kvar torsdag frå 11 til 12!

Jane Fonda, den amerikanse trimdronninga, har gjort eit fantastisk come-back med denne franske filmen. Ho snakkar flytande og meget godt fransk og hennar innsats i denne filmen er upåklageleg. Ho har eit vakkert samspel med dei andre og gjer filmen til sin eigen. Det er aldri noko tvil om at ho på ein måte er filmens midtpunkt og det er eigentleg berre herleg at nokon held styringa.

Jane Fonda og Geraldine Chaplin, fab ladies!

Jane Fonda er ikkje aleine ei stjerne på lista, Geraldine Chaplin(Habla con ella, El Ophanato) er også fantastisk i filmen. Den amerikanskfødde døtra til stumfilmens helt, Charles (Charlie) Chaplin, har gjort stor karriere i Spania dei siste åra, og har vore å sjå i so vel Almodovar som Del Toro sine filmar. Ho er så flytande i fransken at ein ikkje merkar mykje forskjel på henne og resten og eg håpar på meir Chaplin i fransk film frammover.

Av dei franske skodespelarane er det ikkje så lett å kjenne att dei fleste, men Claude Rich som speler den småkåte ungkaren Claude, kan ein kjenne att om eg seier han spelte Panoramix(Miraculix) i Asterix et Obelix mission Cleopatra i 2002. Daniel Brühl(Goodbye Lenin, Ladies in lavender, 2 days in Paris) er i filmen ein ung antropolog som med tida flyttar inn i eldrekollektivet og har mange djupe samtalar og eit godt forhold til Fonda sin karkater Jeanne. Brühl overraskar også med sin franske uttale og er som alltid ein opplevelse på lærretet.

Albert, Jean og Claude i hagen. Vin er sjølvsagt ein gjest i laget.

Et si on vivait tous ensemble, er ein øm og ærleg film, store ord men absolutt treffande. Den skildrar alderdomen med dens mange opp- og nedturar, positive og negative fasettar og hendingar. Eldreheimar, pengar, einsemd og forholdet til sine vaksne born blir teke opp. Sex og eldre er også ein større del av filmen og eg tykkjer det er på tide at ein film tek opp dette temaet som nok skremer livet or mange.

At eit “tidlegare” sex-symbol som Fonda er den som leder an i denne filmatiske samtalen om dei eldre er berre flott. Det verkar noko lett å berre setje bort dei gamle og håpe og tru at det skal gå heilt fint, og at dei får det betre der. At dei eldre ikkje har følelsar og behov for nærleik og samhandling. Denne filmen gjev håp om at noko kan endre denne uunngåelege sjebnen. Ein film med eit bodskap.

Jane Fonda og Dandiel Brühl snakkar om aldrerdom.

Alderdomen er ikkje lett, og dette tek dei på alvor. Sjukdom blir teke seriøst og usminka, det er ikkje nokon sukkersøt versjon av aldringsprosessen vi møter. Det er mange problem heile vegen, men eg tykkjer bodskapen er at det er korleis du taklar situasjonen som er avgjerande. Ein må ofre mykje for å få litt attende, og di haldning til det som foregår rundt deg er absolutt viktig.

Et si on vivais tous ensemble? er ein viktig film og eg håpar at det kjem fleire som denne, frå fleire land. Eg anbefalar å gå i kinoen for denne opplevelsen. Og du må gjerne anbefale til foreldre! Alle har godt av å minnast på at dei eldre er menneske dei óg, i denne eldreheimsalderen.

kinosyndromet er studentradioens filmprogram. Høyr våre omtalar, anmeldingar og kommentarar samt koselegt filmprat på radioen kvar torsdag frå 11 til 12!

Filmfestivalen 60°N omtalar seg sjølv som:

«60°N sameiner fjord- og filmkultur når det skipast til filmfestival bokstaveleg tala i fjordkanten. Vår målsetjing er at Os skal vere staden for den mest sjarmerande filmfestivalen i landet.»

«Eit solid filmprogram som blandar det høgkommerse, det obskure og det kyst-kulturelle. Ein filmfestival som går utover kinosalen – ein folkefest i heile bygda.»

Girls er HBOs arvtaker til Sex og singelliv, og handler om en grupper kvinner i begynnelsen av 20-årene og deres opplevelser. Serien er produsert av Judd Apatow (Knocked Up, Forty Year Old Virgin) og er skrevet av Lena Dunham som selv spiller hovedrollen som den vordedne skribenten Hannah.

Game of Thrones trenger vel ingen nærmere introduksjon, men her kan du lese vår anmeldelse av første sesong. Tenk hvor episk det blir å få se de to første episodene av sesong 2 på det store lerrettet!

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller siste vekes streaming.

Skolemassakre, familiedrap, og spesielt relevant for oss nordmenn, 22. juli. Slike hendelser er ikke lenger isolerte hendelser vi kan ta avstand fra. De forekommer i nærmiljøene våre.

We Need to Talk About Kevin tar oss nært inn på de personene som står nærmest gjerningspersonen, nemlig foreldrene. Filmen følger Eva Khatchadourian i det hun prøver å leve livet sitt etter hennes sønn Kevin er blitt fengslet for et skrekkelig lovbrudd. Evas hverdag er vanskelig der hun blir uglesett og stigmatisert av sine naboer og bekjente. Alle misliker henne. Til stadighet minnes hun sin sønns oppdragelse, og hun prøver å finne ut hvorfor Kevin gjorde som han gjorde.

Å snakke om We Need to Talk About Kevin kan være vanskelig fordi filmen er så tøff. Den er ikke et kursorisk innblikk i Evas liv. Filmen har ikke som ambisjon å bare vise hvor forferdelig mennesker til tider kan være. Lynne Ramsey (Ratcatcher, Morvern Callar) som sto for både manuset og regien, vil i stedet utforske hendelsene som formet Kevin. Med dette får vi se noen av de mest fascinerende historiene om barneoppdragelse som noen gang er festet til film.

Filmen tar et nøytralt blikk på Kevins oppdragelse og vi ser at både Kevin og Eva er bidragsytere til det som til slutt skal forme Kevin. Fra Kevin er født, har han vært et problembarn som gråter uten stans og sier sin mor tvert imot. Eva gjør så godt hun kan med å oppdra sin sønn, og det uten stor innblanding fra faren.

Når forholdet mellom mor og sønn surner og bitterhet blir den dominerende karakteristikken av deres forhold forstår vi godt hvorfor.

Kevin var fra starten av vanskelig å ha med å gjøre, og hans utvikling blir ikke gjort bedre av at Eva forteller han hvor mye lykkeligere hun var før hans fødsel.

Som du skjønner er det ingen gledelig historie, langt derfra. Selv om man etter hvert til dels klandrer Eva for sin sønns handlinger, forstår vi og sympatiserer med henne.

Vi føler med henne i det hun blir slått på åpen gate uten provokasjon. Det er så sårt å se henne lide seg gjennom livet, for hun er selv et offer.

Pirker man nok i overflaten klarer man å finne svakheter med We Need to Talk About Kevin, men når man ser filmen tenker man aldri over noen av svakhetene ved historien. Lynne Ramsey har med mesterlige grep klart å kombinere forskjellige sjangre for å skape akkurat den følelsen hun vil.

I starten av filmen når vi enda ikke vet hva Kevin har gjort, er scenene mørkt lyssatt og ustødig filmet, og fornemmelsen av en underliggende grusomhet er tydelig, ikke ulikt de beste skrekkfilmene. Seinere føler vi virkelig Eva sin isolasjon på kroppen når hun må gjemme seg fra sine naboer i sitt eget hjem. Filmen er ellers preget av et mer konvensjonell drama som skildrer Evas fortvilte forsøk på å oppdra Kevin.

Det hele ender med en rekke emosjonelt opprivende sekvenser hvor vi får se hva Kevin har gjort. Vi har hele tiden fornemmet at han begikk en skolemassaker, men vi får det nå bekreftet. Nok en gang viser Ramsey at hun vet å fortelle historien på best mulig måte.

I stedet for å se forferdeligheten av det Kevin gjorde, ser vi utfallet av det. Familie og venner som er nedbrutte av sorg, og Eva som sakte men sikkert selv innser at det er Kevin som står bak det.

Sjokket er stort for Eva, ikke bare fordi hennes sønn står bak det, men også fordi hun ante ugler i mosen tidligere.

I en post Utøya-tid er det lett å se denne filmen med den hendelsen i minnet, noe som man nesten er nødt til. Vi er opptatt av å få svar på hvorfor, og hvordan. Men det mest opprivende med We Need to Talk About Kevin er at vi mest sannsynlig aldri vil få svar på det. Kevin vet ikke selv hvorfor han begikk sine handlinger. Han har etterhvert mistet synet av sine egne motivasjoner og han er fortapt i en verden han ikke lenger forstår. Han er et menneske som føler frykt.

Når vi så ser hvordan Eva omfavner sin sønn i hans største desperasjon, og hun innser hans kjærlighet for henne, men også hennes egen kjærlighet for ham, sitter jeg med en sprengende klump i halsen.

Som foreldre er man tvunget til å elske sine barn, uansett hva de har gjort. Det er en biologisk funksjon som skal sikre vår videre forplanting. Å se hvor sterkt dette båndet er til tross for alt som Kevin og Eva har gått gjennom, er sårt, men også søtt.

Vi blir sittende igjen med en fyldig film som tar sitt emne alvorlig og har viktige poeng å komme med angående forholdet mellom foreldre og barn, galskap og selvsagt barneoppdragelse. Historien er gripende og relaterende på mange plan, og den er skremmende fascinerende i sin alvorlighet. We Need to Talk About Kevin er en viktig film.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: SF Norge)

Les Kinosyndromets varme anmeldelse av Hugo.

Hør Kinosyndromets intervju med Ruper Grint og Petter Næss.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

Finn ut hvorfor denne filmen er konge underholdning ved å høre anmeldelsen i avspilleren nedenfor!

Warning: PREAPARE TO STEKE STEKE STEKE som bacon på grillen.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Foto/Copyright: Warner Bros. Pictures/ SF Norge AS)

I sine beste øyeblikk er film transcenderende og eventyrlig. Alle filmelskere har sin egen formening om hva som gjør god film, men vi er alle enige om filmens magiske egenskaper.

Martin Scorsese (Taxi Driver, Raging Bull) , en av vår samtids største filmskapere, er også en filmelsker. Og aldri har det vært mer tydelig enn i hans siste film Hugo Cabret. Basert på Brian Selznicks roman ”The Invention of Hugo Cabret” følger vi tittelkarakteren som lever på en togstasjon i Paris, hvor han holder togstasjonens urverk fungerende. Hans personlige misjon er å fikse roboten hans avdøde far arbeidet med å fikse. En dag blir Hugo tatt i å stjele fra George Méliès, som tar Hugos notisbok som straff. Hugos eneste håp om å fikse roboten ligger i boken, og han gjør alt for å få den tilbake.

Enhver gjengivelse av Hugo Cabrets handling er bortkastet. Det vil aldri klare å gjenskape den storslagne magien filmen klarer å skape. Historien er for seg selv middelmådig. Her har man en hovedrolle på desperat jakt etter å holde liv i sitt eneste minne om sin far. Søkte sammentreff som aldri ville forekommet er mangfoldige. Til og med ender en del av filmens plot på en veldig forutsigbar måte, og det gir ikke filmen noen plusspoeng.

Til tross for et halvdårlig plot klarer Hugo Cabret å være så mye mer enn det. Halvveis ut i filmen reparerer Hugo roboten sin, og dermed skulle man ikke ha noen motivasjon for å følge denne karakteren mer. Men her er filmen er på sitt beste.

Filmen viser nå sine sanne intensjoner, det er en eneste stor hyllest til filmmediet. George Méliès (An Impossible Voyage, A Trip to the Moon) var opprinnelig en av filmhistoriens tidlige filmskapere som revolusjonerte mediet. Karakteren Méliès og den historiske Méliès er en og samme person. Med dette kan regissør Martin Scorsese lage sin største hyllest til mediet han elsker så inderlig.

Martin Scorsese bruker filmens andre halvdel til å illustrere hvor magisk film kan være. Vi ser hvordan Méliès skapte nye uttrykksmåter på film. Og Hugo klarer ved hjelp av filmens magiske evner, å få liv i gnisten som en gang brant i Méliès.

Det er kanskje søkt og ekkelt filmromantisk, men det er en så sjarmerende prising av mediet at jeg ikke klarer mislike det. Den tiltaler til filmelskeren i meg.

Blir man ikke sjarmert av den dryppende nostalgien i filmen må man la seg sjarmere av Asa Butterfield i rollen som Hugo. Denne unge gutten har noen fantastiske øyne som oser av ungdommelig iver og kunne sjarmert selv den mest hardbarka kynikeren i senk. Samtidig klarer han å formidle en sårbarhet som gjør rollen mer naturtro enn det filmen er ellers.

Ben Kingsley passer godt som den bitre Méliès, og Sascha Baron Cohen er filmens humoristiske innslag der han vandrer rundt med ben-skinnene sine og vekker sterke minner fra Allo’ Allo’s betjent Crabtree.

Det er interessant å tenke at det under siste Oscar-utdeling det sto mellom The Artist og Hugo Cabret for beste film-prisen. To filmer som begge hyller filmmediet. Begge to gjør det med glimt i øyet og en overtydelig kjærlighet for kunstformen. Men der hvor The Artist hyller en spesifikk periode i film, satser Hugo Cabret breiere.

Hugo Cabret illustrerer ikke bare hvor nydelig gammel film kan være, men også hvordan ny film generelt kan være så mye mer betydningsfylt enn bare underholdning. Den handler ikke bare om skamløs lovprising av gamle tider, men hvordan film kan påvirke våre liv. Hvordan film kan inspirere og drive oss.

Nettopp derfor var det Hugo Cabret var den bedre filmen av de filmene som var nominert til Oscar i 2012. Historien er kanskje ikke den mest velutviklede av dem, men den gjør opp for det med sin sjarm. Filmens estetikk er nøye designet for å være så rik og så utstrålende koselig at den setter en i riktig stemning fra første stund.

Filmens muntre stemning passer perfekt med det lekne budskapet Scorsese prøver å formidle. Men kanskje best av alt, så tror jeg Hugo Cabret med sin skaperglede, vil fremavle nye filmskapere. For så sterkt forførende er Hugo Cabret. Hugo Cabret er en vakker, søt og fantastisk film enten man er filmelsker eller bare generell filmkonsument. Se Hugo og opplev magien selv.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: United International Pictures)

Med sprukne stemmer av nervøsitet klarte vi heldigvis å få fram et par spørsmål om deres tanker rundt Into the White. Petter Næss la ut om hvordan film er et reisende medie og hvordan han håper at den internasjonaliserte filmen Into the White skal gi norsk film litt mer oppmerksomhet i resten av verden, og Rupert Grint fortalte om hvordan han opplevde det å gå fra det gigantiske Harry Potter-maskineriet til en smalere produksjon. Høres dette interessant ut? Hør intervjuet i avspilleren nedenfor!

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: Carina Thornes, Scanbox)

Ambassadøren handler om en europeisk hvit mann som kjøper seg en diplomattittel i en av Afrikas mest mislykkede nasjonalstater. Offisielt er han i Liberia for å starte opp en fyrstikkfabrikk, men egentlig er han der for å få tak i litt bloddiamanter… En genrebrytende satire om diplomatis skjulte verden hvor lykkekonvolutter  til korrupte politikere er løsningen for å nå suksess.

Hvis du vil vinne billetter til Ambassadøren og kunne deige deg i Ambassadøren-stæsj må du svare på følgende spørsmål: Hvis du kunne ha kjøpt deg hvilken som helst tittel, hvilken ville du ha valgt og hva ville du ha brukt den til?

Husk å svare kjapt siden visningen er allerede 2. mars på Bergen Kino. Send inn ditt svar i kontaktskjemaet under.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.