Men fra intet kom Braid, ‘Splosion Man og flere andre plattformspill som raskt ble publikumsfavoritter og sparket livsgnisten tilbake blant utviklerne. Sjangeren var ikke ferdig, og det Bergens-baserte spillutviklerstudioet Rain AS er i full gang med Dark Rain, som følger en liten gutt i fantasilandet Electropia, der en manipulerer elektrisitet og magnetisme for å komme igjennom brettene. De nevnte elementene har blitt brukt sjeldent eller aldri i platformspill.

I dagens sending av Hardcore, radioens spillprogram, fikk vi besøk av Stefan A. Svellingen og Bjarte Sebastian Hansen fra Rain AS. De har to prosjekter gående, henholdsvis Dark Rain og det så smått Bomberman-aktige Minute Mayhem. I tillegg til å snakke om disse to kommende spillene, ble det tid til innblikk i hvordan man starter et spillfirma, hva som er tyngste med å drive spillutvikling og hvor gøy det faktisk er å lage spill.

Hør intervjuet her: (prat rundt Dark Rain begynner ca 11:55)

Ellers i programmet ble det anmeldelse av Resident Evil: Revelations til 3DS, oppsummering av Bergen Game Jam, det ryktes om et nytt cinematisk eventyr fra Heavy Rain-skaperen David Cage og det rapporteres at norske barn spiller seg syke. Podcasten er ekstra lang i dag grunnet intervjuet. Hør hele sendingen her:

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her. Twitter @hardcore_srib & følg oss på facebook.

Dark Rain er stemningsfullt og nyskapende

Det neste skuddet i serien, Hitman: Absolution, har skapt furore blant fans og kritikere på grunn av spillets forandring av fokus. Ut i fra bilder, trailere og demonstrasjoner virker Absolution som den reneste actionfesten, i stor kontrast til de iskalde, kalkulerende forgjengerne i serien. Gamer.no-skribent og tidligere Hardcore-sjef Marius Kjørmo stoppet innom for sitt inntrykk av spillet etter en demonstrasjon i London.

Hør inntrykket av Hitman: Absolution her:

Hitman Absolution er ventet i løpet av 2012 til PS3 og Xbox.

Ellers i sendingen diskuterte Hardcore Kingdoms of Amalur-demoen, de klare bevisene på at studioene ruster opp for den nye konsoll-generasjonen og at 2012 vil by på God of War 4 og Syphon Filter. I tillegg forklarer Rolf hvordan man spiller MMO og lager mat samtidig.

Hør hele sendingen av Hardcore her:

Hitman-serien stammer fra helt på slutten av 90-tallet, hvor det danske utviklingsstudioet IO Interactive forente eleganse, planelegging, sadisme og mystisk rumensk kloning. Det var noe eget med å sjekke inn på et hotell, plukke opp nøkkelen og gå på jakt etter mannen det er utløst dusør mot med dolk, garotte og lyddempet pistol. Til forskjell fra andre voldelige spill, var mange av banene i Hitman-serien lagt til rolige forsteder og typiske kontorbygg, noe som brakte en unik form for realisme inn i spillenes verden.

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her.

Hardcore mottar så mye forskjellig fra leverandørene at hylleplassen skrumper inn og vi er plent nødt til å kvitte oss med mange av høydepunktene fra året som var. Det er mye kult som kan vinnes til alle plattformer, blant annet Legend of Zelda: Skyward Sword Collectors Edition med gullkontroll, Elder Scrolls: Skyrim, Battlefield 3, WWE 12, Saints Row: The Third, Crysis 2, Legend of Zelda: Ocarina of Time 3DS og masse mer til alle konsoller.

• Les flere av Hardcore sine anmeldelser her

Hvordan deltar jeg?

For å vinne, må du gi oss tilbakemelding på hva du liker/ønsker forbedret med Hardcore, som er studentradioens spillmagasin, ute hver tirsdag på podcast.srib.no, iTunes og på studentradioen klokken 12:00-13:00 hver tirsdag.

Send tilbakemelding til hardcore@srib.no eller benytt konkurranseskjemaet nedenfor. Husk å legge med navn, adresse og hvilke konsoller du ønsker spill til.

Hva synes du om spillpodcasten Hardcore?

Vinneren trekkes etter nyttår.

For de som har fulgt litt med i spillnyhetsbildet, er det lett å se at Nintendo har satset alle pengene sine på ett kort. Siden 2008 har de holdt på med å utvikle The Legend of Zelda: Skyward Sword. Ett år etter kunngjøringen om at de holdt på med et nytt Zelda-spill, sa de på E3 i 2009 at de ikke hadde kommet så langt med det tekniske og grafiske, men historien var nesten ferdig. I tillegg viste de frem et bilde av Link med ryggen mot oss og en jente med rart utseende. Shigeru Miyamoto hintet lekent frempå at Link ikke holdt et sverd på bildet. Ryktene, teoriene og tilhengerskaren gikk amok. Kunne jenta være en personifikasjon av Master Sword?

Og nå, i 2011, kan jeg si at, nei, det er hun ikke. Jenta er Fi, sjelen til Links sverd, Goddess Sword. Fi er, som navnet tilsier, en jernkvinne. Ikke bare av utseende, men også av personlighet. Hun er analytisk og teknisk anlagt. Om man påkaller henne, har man muligheten for å vite prosentvis sjanse for å overleve i området man befinner seg i, og hun forklarer hvor god du er til å bekjempe bestemte fiender. Stemmen hennes er auto-tunet og uforståelig, men fantastisk passende.

Likheten med Thatcher er skremmende.

Skyward Sword er det kronologisk første i Zelda-serien, en kronologi som er en doktorgrad i seg selv. Du starter spillet i skybyen Skyloft, hvor alt er fryd og gammen, bortsett fra at rektoren på skolen Link går på har mistet katten sin. Ja, for Link er nå skoleungdom og har en romantisk interesse i rektorens datter, Zelda. Spoler vi litt frem, har Link og Zelda en romantisk utflukt i skyene inntil en svart virvelstorm blåser dem fra hverandre. Når Link våkner, finner han ut at Zelda har falt ned til overflaten, det skumleste stedet som noensinne har eksistert. Dette fra en isolert skyboers perspektiv, så klart. Heroisk og modig som Link er, drar han ned etter henne og starter kampen om å redde kloden fra den mystiske demonkongen Ghirahim, et skarlagenskledt vampyrliknende fugleskremsel av en mann.

«Nei, du vet, sånn solarium er så grusomt dyrt.»

Stilmessig er Skyward Sword en blanding av Wind Waker og Twilight Princess. Fargene, den koselige stemningen og musikken er Wind Waker på sitt beste. Men under overflaten ligger det et dypt, mørkt og dystert spill som minner om Twilight Princess. Nintendo har satt seriens to største kontraster opp mot hverandre og slengt begge to sammen i ett spill. Du skulle tro at dette går som olje og vann, men det er langt nærmere å si at det er som gin og tonic. Ikke for mye av noen part, bare rent skjært nydelig fra ende til annen.

Sammenliknet med andre spill i serien, er The Legend of Zelda: Skyward Sword akk, så likt, men allikevel akk, så annerledes. Du må ta i bruk Wii-kontrolleren på en helt ny måte, og legge om hele Zelda-kontrollsystemet du, etter mange år med erfaring, har etablert i hodet ditt. Du har ikke lenger en knapp for å bruke skjoldet. Ei heller for å rulle. Vil du slå sverdet? Det har vi ingen knapper til. Som så mange har sagt før meg, er Skyward Sword spillet som skulle kommet samtidig som Wii-konsollen. Det er i Skyward Sword at Nintendo endelig har tatt i bruk konsollens faktiske muligheter. For ærlig talt. Om du spiller et spill med et sverd på Wii, så skal du jo bare trenge å svinge på Wii-moten, og om du skal heve skjoldet, selvfølgelig er alt du trenger å gjøre å heve Nunchucken!

Dette er det skumleste området du noensinne har sett.

The Legend of Zelda: Skyward Sword er Nintendo på sitt beste. Det kombinerer barnets lekenhet med de voksne avgjørelsene og vanskelige utfordringene man må overkomme. Mens jeg spilte, satt jeg med vekselvis klump i halsen og gåsehud. Jeg misunner alle småungene som får dette spillet til jul, og det er nesten så jeg skulle ønske jeg hadde spilt dette  som åtteåring i stedet for Ocarina of Time.

Hør anmeldelsen her:

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her.

Modern Warfare 3 er det tredje og avsluttende kapitlet i Modern Warfare-serien. Vi får vite hva som skjedde med Soap MacTavish og Kaptein Price etter avslutningen i  Modern Warfare 2 ved at spillet begynner med å gi oss en oppsummering av historien hittil, og hopper dermed rett på sak. Man blir kastet ut i en verden der krig mellom USA og Russland har begynt å utvikle seg for fullt, og vi befinner oss på vei mot et ødelagt og nedbrutt New York.

Spillet har mange varierte og spennende oppdrag som går fra å sprenge en ubåt til å skyte ned terrorister i scener hvor gravitasjon ikke er tilfelle. Uten å avsløre for mye, kan man trygt si at enspillerdelen av MW3 gir det fans av historien forventer disse spillene skal gi oss: mange eksplosjoner, store øyeblikk og mye action fører til en underholdene, men ikke banebrytende berg –og-dalbane.

Historien vinner nok ikke noen premie for originalitet, men den greier å holde meg som tilskuer spenningsfullt klistret foran TV-en helt til historien ender. Allikevel mangler det lille ekstra som det originale Modern Warfare og til tider Modern Warfare 2 presenterte. Misforstå meg rett: Modern Warfare 3 har like mange hektiske stunder, men ingen av dem kan måle seg til blant annet atombomben i Modern Warfare eller «No Russian»-oppdraget i Modern Warfare 2. For oss som syntes disse scenene var saker, er det dog fortsatt noen overraskelser.

Paris får gjennomgå i MW3

Flerspilleravhengighet

Man kan bare snakke så mye om historien og enspillerdelen i Modern Warfare-spillene, for de er  rett og slett ikke grunnen til at spillserien har blitt en så stor hit i verden: Flerspillerdelen har blitt så populær at det finnes mange andre spill som har prøvd på formelen Infinity Ward skapte. Den er ikke nyskapende eller banebrytende, men den er fryktelig avhengighetsdannende.

Akkurat som i Modern Warfare 2, får vi en oppfølger til Special Ops. Her får vi enda mer moro med oppdrag som kan enten spilles på nett eller sammen med venner på samme skjerm. I tillegg får man Call of Duty sin versjon av Gears of War-seriens Horde mode, hvor man må overleve bølger av fiender som stadig blir både sterkere og flere. Man får penger til å bruke på våpen, perks og oppgraderinger slik neste bølge blir mulig å overleve.

I flerspillerdelen alle har blitt kjent med, som over en halv million spilte på 24 timer etter lanseringen, er det både mye men samtidig lite som er nytt. Sitatet «If it aint broke, dont fix it» passer fint når man skal snakke om Modern Warfare 3: Man har den samme hektiske krigføringen man finner i både Modern Warfare, Modern Warfare 2 og Black Ops, men med små endringer. Oppgraderinger foregår på en annen måte enn før: I stedet for å låse opp eller kjøpe nye sikter eller granatkastere, må man oppgradere hvert våpen hver for seg. Har man fått rødpunktsiktet til en MP5, går ikke lengere an å sette den på et annet våpen enn MP5-en.  Personlig synes jeg dette er den største endringen fra MW2, da det gir spilleren en større fordypningsnivå per våpen og gir en forlengende spillbarhet til et spill som allerede har mye å by på.

Man har også et par nye moduser, der «Kill Confirmed» spesielt markerer seg.  Modusen går ut på at man skal krige som man vanligvis ville gjort i en Team Deathmatch, men for å kunne få poeng må man ta dogtagen til fienden du har drept. Greier man derimot å ta en av dine egne falne lagkameraters tags, forhindrer man at det motsatte laget får poeng. Dette er hektisk og spennende siden man er alltid på jakt etter både dine egne og fiendene sine skilt.

Med nye moduser, baner og oppgraderingsystem, blir MW3 mer av det gode.

Fremtiden til en bestselger

Grafikken i det første Modern Warfare fikk oss til å dåne med blant annet sine 60 bilder per sekund og lyssetting. Dette er noe som i Modern Warfare 3 begynner å vise sprekkene i det tekniske som driver spillet. Det er ikke noe å klage på; det ser veldig bra ut, men med spill som Uncharted 3, Battlefield 3 eller The Elder Scrolls V: Skyrim føler man at noe mangler i Modern Warfare 3.

Det er synd at de fleste i utviklerteamet som startet det hele forlot prosjektet, siden vi får aldri vite om dette var slik de ville ha avsluttet serien. Det er dog ingen dårlig avslutning, men det blir som å se den tredje filmen i Ringenes Herre-sagaen uten at Peter Jackson hadde vært regissøren. Det blir spennende å se om Activision og Infinity Ward bestemmer seg for å ta i bruk en ny grafikkmotor eller hva som blir neste steg i kommende Call of Duty-spill.

I Modern Warfare 3 får man servert en historie som er actionspekket, et samarbeidsmodus man lett blir hektet på og en flerspillerdel som er like avhengighetsdannende som godteri for barn. Om du har savnet den moderne krigføringen som Modern Warfare 1 og 2 ga deg i forhold til hva Black Ops leverte i fjor, kommer du ikke til å bli skuffet med Modern Warfare 3. Det er ikke mye nytt, men til gjengjeld får man den mest balanserte flerspillermodusen i Modern Warfare-serien og mye moro for pengene.

Call of Duty: Modern Warfare 3 er nå ute på PS3, XBOX360, PC og Wii.

Spillet ble testet av undertegnede på PS3. Fullført enspillerdelen på Hardened, spilt baner på Spec Ops og en del timer på flerspillerdelen.

Hør rapport fra nattåpent på GAME i Bergen, samt en studioanmeldelse av spillet her:

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS feed her.

For å vinne må du svare i kontaktskjemaet nedenfor, på dette deilige spørsmålet Hva er det beste skytespillet noensinne, og hvorfor syns du dette?

Vi deler ut et eksemplar på Xbox 360 og et på Playstation 3, så spesifiser gjerne hvilken plattform du vil ha spillet på. Få også med navn og adresse.

Konkurransen er nå avsluttet.

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag!

Denne siden av Need for Speed-franchisen er Black Box ute etter å endre med Need for Speed: The Run. På sniktitt-eventen i Stockholm satt jeg fire timer med single-player porsjonen av spillet, som er delt inn i to deler; kampanjen og “challenges”, hvor jeg for øvrig ble servert popcorn med smak av smør.

Autologsystemet fra fjoråret er forbedret.

Kampanjen er en serie med små, actionfylte løp som til sammen utgjør et stort race fra San Francisco til New York. Protagonisten Jack må vinne løpets pott på 25 millioner dollar for å dekke gjelden til en mystisk kriminell organisasjon, ellers blir han drept. Om ikke det var nok kunstig press fra spillutviklerens side så er selvfølgelig også politiet etter Jack, og prøver aktivt å sabotere racet med veiblokkeringer og kræsjeglade patruljebiler. Det er altså hindringer fra alle kanter, og billøpene er utfordrende nok uten at politiet involveres.

Løpene i kampanjen tar ideelt fra fire til syv minutter å cruise rett igjennom. Det er noe variasjon i hva som er målet til hvert race, men essensielt koker det ned til enten å være på førsteplass eller klare time-trialen. Å cruise stødig igjennom brettene problemfritt første timene med spillet kan bare glemmes med mindre sjåføren har stålkontroll fra før; bilene er oppriktig vanskelige å styre under stor fart, spesielt på svingede veier og med dyktige konkurrenter i helene.

Det er innledningsvis en utfordrende læringskurve, på samme måte som de øvrige EA-spillene NHL og Skate. At en må gi opp “har spilt dette før” komforten for å virkelig fatte kontrollene og styringsmåten, gjør det interessant og friskt, samt tente læringsgnisten i undertegnede. Det er langt fra ofte at det skjer, spesielt i racing-sjangeren som har holdt det kokende på samme vis lenge.

En trøst for spillets tidvis utfordrende vanskelighetsgrad er den såkalte reset-funksjonen, som bringer bilen tilbake til det sist passerte checkpointet opp til fem ganger hvert løp. Med den tidvis høye vanskelighetsgraden på noen brett vil en fort gå tom for resets, men fem synses å være et magisk nummer; ikke for lett, men heller ikke urettferdig eller vanskelig.

“Challenge” er andre halvpart av singleplayer-delen, som er actionfylte race der det er et bredt utvalg av landskap, moduser og mål. De fleste banene var ganske lange, intense og fylt med overraskelser; veien fra A til B var langt i fra en rett linje. Ett av brettene var en isbelagt, svunget vei ned en fjellskrent, en annen var en klassisk motorvei rett gjennom Las Vegas, ala Fear and Loathing med Johnny Depp. Visuelt sett var de stemningsfulle og utbroderte de naturlige kvalitetene til de ulike omgivelsene uten å være pompøse eller jalla. I likhet med kampanjen var de ulike brettene spennende og engasjerende, fravær av story gjorde det nærmest mer kult fordi jeg satt i mine egne tanker og ble mer involvert i selve løpet.

Få har nok sett filmen Crash fra 1996, som omhandler mennesker som får orgasme av å havne i bilulykker. Need for Speed: The Run er en perfekt kompanjong til denne tittelen, for ja, du kommer til å kræsje mye. Overstyring, eller drifting, er en del av gameplayet som er essensiell for å lykkes i racene. Når man svinger må spilleren på en spesiell måte bremse, klare svingen og så gi full gass for å minske fartstapet og unngå kræsjing. Det er virkelig gøy å gjøre dette med stil når det er fullstendig innlært, men krever en god del øvelse. Jeg fikk ikke sett starten på spillet så det er mulig dette dekkes i en tutorial.

Dette er hovedpersonen Jack, han er noe generisk.

Kontrolloppsettet er likevel ganske familiært for fan av serien, men banene er en del mer utfordrende enn det var i Hot Pursuit. Spillets baner utspiller seg på prærien, isete fjell, forstader og lysskye skogsveier, som hver og en byr på sine spesielle måter å manøvrere bilen på. Det føles virkelig ut som løpet går gjennom hjertet av Amerika, noe som er relativt sjeldent i spill som dette. En realistisk og tøff historie kler godt det ærlige og tullefrie portrettet av USAs varierte veidekke.

Tradisjonelt i NFS-serien kan man velge hvilken bil som skal brukes før løpet i det hele tatt starter. Antageligvis for å legge til realismeaspektet så må en kjøre innom bensinstasjoner for å skifte biler; dette skjer mens racet pågår, ikke separat fra løpet slik som vanlig.

For det første taper du fart og forsprang med å gjøre dette og for det andre havner man tilbake i bilen man starter racet dersom man restarter. Dette er frustrerende fordi den opprinnelige bilen kanskje er en dårlig Audi Quattro som ikke klarer å holde følge med de øvrige Corvettene eller Porschene, og at man ved start blir “låst” til å starte med den crappy bilen gjør at det skal veldig mye flaks til for å komme i lederposisjon. Dette er frustrerende og burde bli gjort på en annen, mer moderne måte.

Alex Grimbley fra Black Box Vancouver beskrev spillet som mer “gritty” og realistisk enn tidligere spill i Need For Speed serien. Det var definitivt en annerledes opplevelse enn mine andre møter med serien, og det står underlig nok ganske solid på egne bein. Vanskelighetsgraden er tilstedeværende, men noe racing svar på Demon’s Souls er det ikke, så majoriteten av spillet vil kreve årvåkenhet og lynrask tenkning fra spilleren. Dette er på samme note som Hot Pursuit, og fans av dette vil nok fort finne seg til rette i The Run 18 november for 360, PS3 og PC.

Need for Speed: The Run ble testet av undertegnede i fire timer. Reise ble dekket av EA. Alex Grimbley fra Black Box Vancouver stilte til intervju.

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS feed her.

I denne episoden ser vi på spillenes rolle i samfunnsdebatten. Hvorfor er det ikke like stor aksept for å ta opp aktuelle konflikter i spillform? Du får høre mer fra Juan Benito, som jobbet på det omstridte “Six Days in Fallujah”, og spillforsker Jørgen Kirksæther.

Hør episode 4 her:

Du kan høre dokumentaren i Hardcore på studentradioen i Bergen, hver tirsdag klokken 12:00, eller i podcast.

Radiodokumentaren «Digital kultur: Nå og i fremtiden» er laget av Marius Kjørmo og Johan Lavrans Greiff for Studentradioen i Bergen, med støtte fra medietilsynet.

Ut i fra dette skulle en tro at Star Wars: The Old Republic (heretter: SW:TOR) er i gode hender, men det er én ting som gjør mange fans bekymrede: The Old Republic er en MMORPG. Disse andre spillene jeg nevnte over er alle kjente for god historie, mens massive onlinespill er først og fremst kjent for helt andre ting enn god historiefortellning.

Spent på hvordan BioWare ville smelte sammen disse to sålangt uforenlige konseptene, nemlig MMO og historiefortelling, dro jeg til EA sin presseevent i Stockholm for å prøve spillet og ikke minst snakke med utviklerne.

Flerspillerhistorie?

— Da vi bestemte oss for å lage SW:TOR og entre MMORPG-arenaen, startet vi med å se på andre spill der ute. Vi så fire «søyler» for bra MMO gameplay, nemlig utforskning, utvikling, kamp og historie. De fleste spillene gjorde en flott jobb i å gi spillerne mulighet for utforskning, utvikling og kamp, men at historie var noe som ikke var like godt utnyttet, sier Hall Hood, senior writer hos BioWare.

Historie er altså det punktet BioWare ønsker å skille seg ut på, samtidig som Hood bedyrer at de ikke nedprioriterer de andre tre søylene. Hvis en skal dømme etter kvantitet, så gjør SW:TOR en god jobb. Hood skryter av at de har flere hundre tusen linjer dialog, mens filmen The Empire Strikes Back har knappe 830.

Spillet er stort på mange måter. Alt som sies har stemmeskuespillere, slik at en slipper å lese seg igjennom endeløse tekstblokker med dialog, og hver av de åtte klassene – fire på hver side – har sin egen historie.

Den første tanken som slår meg er at det vil være rart å blande sammen en sterkt historiebasert fortelling med flerspiller, og det er med litt blandede følelser jeg setter meg ned for å starte min første spillfigur i en MMO noensinne. Jeg valgte å spille som en Sith Warrior, siden dette ikke har vært tilgjengelig for de heldige som har fått prøve betaen, og fordi det jo er litt gøy å være ond.  Skjønt, den mørke og lyse siden av Kraften er ikke bare et spørsmål om godt og ondt (heldigvis).

Førsteinntrykk

De første timene av spillet blir man lært opp i de grunnleggende reglene for spillet, samtidig som man løser ulike oppdrag, i mitt tilfelle gitt av ulike onde Sith-herrer. Ikke overraskende fikk jeg gleden av å forråde en som stolte på meg, og ble også lurt selv et par ganger. Hvert oppdrag har sin egen lille historie og unike figurer, og man aner også konturene av en større historie. I det jeg ankommer et treningsakademi blir jeg fortalt at jeg er spesiell, jeg er unik, jeg skal redde Imperiet. Men, det skal jo i så fall alle andre også?

At alle som spiller er «the special one» er underlig. Dette er helt vanlig, nærmest normen, i de fleste spill. Problemet oppstår når man blander inn andre spillere. Hvordan blir det når man må samarbeide med andre? Klarer historien å formidle følelsen av å være den spesielle, som hele historien dreier seg rundt, til hver enkelt?

De første oppdragene er veldig elementære. Dra til den hulen, drep så mange monstre, og finn denne tingen. Vi kjenner igjen dette fra utallige spill, ikke minst de store MMO-spillene. Det virker som om de fleste oppdragene en påtar seg i SW:TOR følger dette utgangspunktet. Det som skiller spillet ut er vekten på historien; hvordan oppdraget presenteres; hva slags konsekvenser det får.

Møte med andre spillere

I løpet av spillet kommer man til viktige hendelser, såkalte flashpoints, som er ekstra vanskelige oppdrag. Her må man samarbeide med andre spillere for å komme seg igjennom, og jeg lurer på hvor sømløst spillet klarer å formidle følelsen av at du er den utvalgte til alle fire.

Dette løser spillet ved at historien ikke retter seg mot en person konkret, men til gruppen som helhet. I dialogene velger hver spiller sin respons, så velges en av responsene tilfeldig, og man får inntrykk av en flytende dialog. Selve oppdraget følger den samme malen — i mitt tilfelle skulle vi borde et romskip og ta til fange en VIP, men innpakningen gjorde det hele langt mer spennende enn denne en-setningsoppsummeringen skulle tyde på.

 
Det finnes også andre større og mer krevende oppdrag, såkalte Operations, men disse var ikke tilgjengelig for testing. Det er dessuten mulighet for å delta i åpne slag mot fienden, Republikken mot Imperiet. I den ene varianten jeg prøvde, skulle hver side kapre tre store antiluftskytskanoner, slik at disse skjøt på fiendens skip. Det laget som først ødela fiendens skip (altså holdt kanonene lengst) vant.

Dette var en kaotisk opplevelse, dels fordi åpne slag er kaotiske, dels fordi jeg fikk tildelt en ny spillfigur som jeg overhodet ikke var kjent med, og dels fordi ingen av lagene samarbeidet i nevneverdig grad. Allikevel vil jeg tro at dette ikke er den delen av spillet jeg vil like best, men jeg har jo alltid vært begeistret for historie.

Absolutt lovende

Alt i alt, jeg likte spillet. SW:TOR er noe jeg vil bruke for mange timer på til at jeg er helt komfortabel med det. Jeg har bare sett små deler av det, men det jeg har sett er absolutt lovende. Fokuset på historie ser ut til å betale seg, og nå må jeg få fortgang i planene om å kjøpe ny PC. Star Wars: The Old Republic kommer ut 20. desember.

Reisen til Stockholm for å teste spillet ble betalt av EA.

Med hjelp fra Juan Bunito (Six Days in Fallelujah), Chris Avallone (Fallout: New Vegas), Tristan Donovan (forfatter av spillhistorie-boken Replay) og Jørgen Kirksæther (spillforsker) ser denne episoden nærmere på temaer som seksualitet og vold i den digitale sfære.

Hør episode 3 her:

Du kan høre dokumentaren i Hardcore på studentradioen i Bergen, hver tirsdag klokken 12:00, eller i podcast.

Radiodokumentaren «Digital kultur: Nå og i fremtiden» er laget av Marius Kjørmo og Johan Lavrans Greiff for Studentradioen i Bergen, med støtte fra medietilsynet.