Studentradioens spillmagasin Hardcore fikk presseansvarlig for The Gathering 2012 André Hals på telefonen for å høre hvordan datapartyet opprettholder økonomien, hvorvidt de sanitære forholdene er akseptable, hva slags matservering som tilbys og hvilke rampestreker deltakerne finner på mot hverandre.

Hør hele intervjuet her:

Anne Marte Markussen vant The Gathering 2011 Freestyle Graphics med bidraget "Babe Runner".

Stor premiepott

Profesjonell gaming og gavmilde sponsorer blir det god butikk av. Bare se på premiepotten til The Gathering 2012.

• League of Legends-konkurransen har en total premiepott på 70 000 norske kroner, hvorav 40 000 går til førsteplassen, men vil bli fordelt innad i vinnerlaget.
• Starcraft 2-konkurransen har en total premiepott på 100 000 norske kroner, hvorav 55 000 går til vinneren.

Det er også en rekke konkurranser for kreative sjeler, blant annet i spillutvikling, programmering av kunstig intelligens og min favoritt: tegne det mest imponerende bildet ved hjelp av Microsoft Paint. Nedenfor er fjorårets vinner i sistnevnte.

"Three Goldfish One Moon" av Tina Alfredsen, som vant MS-Paint konkurransen på The Gathering 2011.

Avansert teknologi

The Gathering 2012 har 200 Gbit/s-linje, som er en 100-gangers dobling fra 2007, hvor de 5200 deltakere hadde “bare” 2 Gbit i sekundet å boltre seg på. Arrangørene har tett samarbeid med leverandører som Altibox og Cisco Systems for å kunne levere hastigheter av dette kaliberet. Båndbredden er større enn hva noe land i verden har i total nedlastingshastighet.

For de som har glemt å bestille billett, er nok toget gått. Alle har derimot mulighet til å følge eventen på The Gathering TV og se Starcraft 2 kampene via høy-oppløselig stream på Imba.tv.

The Gathering 1992

Alt starter i det små, og i påsken 1992 gikk startskuddet for demopartyet The Gathering i Skedsmohallen, Lillestrøm. Her er et lite klipp fra The Gatherings spede begynnelse:

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 11:00 til 12:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her.

Hvordan vinner jeg?

For å vinne må du svare i kontaktskjemaet nedenfor, og dele ditt beste fotballspill-minne. Hardcore, studentradioens spillprogram, liker gode historier, og deler du ditt beste minne, skal du ikke se bort i fra at du vinner. Trekning skjer neste sending.

Hva er ditt beste fotballspill-minne?

Bruk skjemaet nedenfor til å sende inn din favorittopplevelse fra fotballspill. Trekning skjer i neste program, og vinner mottar spillet raskt etter trekningen har funnet sted.

Konkurransen er nå avsluttet, det er ikke lenge til neste gang.

Se trailer fra spillet her:

Sjekk ut Hardcore , som hver uke gir et dypdykk i dataspillenes verden med intervjuer, anmeldelser, diskusjoner og reportasjer. Programmet går fra 11:00 til 12:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her.

Før disse endringene kom på banen, var det et annet fotballspill som appellerte til alle med en liten Ronaldinho i magen: FIFA Street. Ved å levere en fotballopplevelse som gikk bort ifra realismen på banen og heller fokuserte på kunsten å drible og trikse, var Street-serien noe for seg selv. Spillere fikk muligheten til å spille i mindre lag mot hverandre, spille i bakgater og ballbinger, men viktigst av alt var det at man fikk muligheten til å være en mester i ballkunst. Super triksing og dribling var kjernen i Street-serien som herjet på PS2 og den originale Xboxen. Den rakk også så vidt å komme inn på dagens konsoller med en tredje versjon. Man kan for så vidt si at Street-serien var fotballens svar på SSX-spillene.

I år er det dekket for et nytt spill i Street-serien. FIFA Street, som det fint heter, har nå gått bort ifra den urealistiske stilen som preget de tidligere spillene i serien. Dette viser en mer realistisk tilnærming i til hvordan spillerne ser ut og til selve flyten på fotballbanen. I utgangspunktet er FIFA Street basert på FIFA 12. Dette betyr at spillet er bygd rundt de samme rammene som storebroren sin, med samme fysikk- og grafikkmotor.

Teknisk fotball

De største forskjellene mellom FIFA 12 og FIFA Street er triksingen og ballføringen. Som tidligere spill i Street-serien er fokuset på å være kongen på banen. Det handler ikke bare om å score mål, men om å se bra ut underveis til ballnettet. Man føler at man har 100 % kontroll over hva man gjør med føttene, og med tanke på at dette er et fotballspill er jo det meget positivt.

FIFA Street gir deg muligheten til å være en teknisk gud, eller i hvert fall innbille seg at man er det. Med mange flere triksemuligheter og -animasjoner enn FIFA12, er Street svaret på de som vil mestre kunsten av å latterliggjøre motstanderen din med finesse. Dette gjør man ved hjelp av høyrespaken, som ikke er ulikt det man finner i blant annet Skate-spillene. Det føles faktisk som en blanding av ballkontrollen som ble introdusert i FIFA12 og brettspinningen i Skate. Man kan også bruke veggen som medspiller, takle ned andre eller rett og slett danse seg rundt på asfalten.

Som i de fleste sportspillene nå til dags, kan man lage seg selv i digital form for å gjøre triks man mest sannsynlig aldri vil greie i virkeligheten. Du kan også sette sammen ditt eget lag av kjente og ukjente fotballspillere for så å klatre opp i rangene på gatenivå. Dette foregår i et «World Tour»-modus som er tilsvarende «Be a pro»-moduset du kan finne i FIFA-serien. Her kan du oppgradere både spillerens mestringsnivå og triksrepertoar. Dette betyr at jo bedre triks man gjennomfører i løpet av en kamp, jo flere oppgraderingspoeng får man og flere triks kan man legge til i «trikseboka». Du kan også endre på logoen til fotballaget ditt, samt klesstil og andre småtterier. Men om du ikke ønsker å gå gjennom alt dette, kan jo du velge mellom så å si alle fotballagene som finnes i verden, pluss litt til. Ikke ulikt andre spill fra EA Sports.

Modusvalget er kanskje ikke like bredt som i FIFA 12, men man kan velge ut det man trenger. Du kan velge mellom vennlige kamper mot vennene dine eller mot datamaskiner som for eksempel går ut på å trikse for høyest poengsum eller en helt vanlig 5 mot 5-kamp delt på to omganger. På nett har man muligheten til å delta i turneringer mot andre fotballentusiaster fra det store utland. Ellers har man valget av å spille «Street»-fotball eller «Futsal», altså bingefotball eller inne fotball.

For mye av det gode?

Jeg må innrømme at jeg trodde jeg kom til å savne de såkalte «gamebreakers», eller superskuddene, fra de eldre FIFA Street-spillene, men den nye FIFA Street føles likevel som et friskt spill som leverer der spill burde, nemlig underholdningsfaktoren. Men med tanke på at folk som regel blir oppslukt i årets FIFA frem til neste kommer ut til høsten og med FIFA Fotball til PSVita også ute til salgs, kan det være lett å overse FIFA Street.

Jeg mener at dette er et spill man ikke burde overse fordi FIFA Street byr på noe utenom det vanlige og den byr på noe bra. Den leverer en alternativ måte å spille fotball på som til tider er morsommere om man har gått lei av FIFA 12.

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 11:00 til 12:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her.

Jin, en ganske sint fyr med sinte forfedre.

Les også: Anmeldelse: Marvel vs. Capcom FTW!

OK, jeg innrømmer det: Jeg liker ikke Beat-’em-up-spill. («Åååh! Herregud, du er så feil til å anmelde dette spillet da! Journalistikken er død!») Det er for treigt. Det er for rotete. Knappene føles aldri responsive nok. Det er fullt mulig at jeg «spiller feil», men ærlig talt, jeg får ikke akkurat lyst til å spille mer, bare for å lære at hvis jeg gjør sånn og sånn og sånn, så blir det litt raskere og mye bedre. Det er litt som med visse jRPG-spill som angivelig blir bedre etter 30 timer. De fleste gir opp før da. Ja, jeg er rollespillfantast. Nei, Final Fantasy XIII ble ikke bedre.  Ja, jeg spilte det ferdig.

Les også: Tema: Japanske rollespill

Uansett. Tekken 3D til Nintendo 3DS er, hvis jeg da skal prøve å ta på meg Beat-’em-up-briller, sikkert et helt OK spill. Du banker folk, folk banker deg og alt dette kan skje på bussen. Og her er jo også litt av svakheten med spillet. De gangene jeg har spilt Tekken, har jeg vært på besøk hos kompiser eller venninner. Vi har sittet i samme sofa og skult på hverandre mens den ene har tastet inn de lekreste kombo-angrep, mens den andre har trykket vilt på tilfeldige knapper og håpt på det beste. (Jeg innrømmer straffeskyld på dette punktet.)

OK, jeg lyver litt. Jeg har faktisk satt meg ned og nytt to Beat-’em-ups. I hine, hårde dage, da jeg var anime- og manga-gutt, importerte, spilte og fullførte jeg Bleach: Heat the Soul 3, et tradisjonelt cel-shaded slåssespill basert på en manga. I tillegg har jeg spilt Dissidia: Final Fantasy, dette av mer åpenbare grunner. Sistnevnte har jeg faktisk fullført to ganger: én gang med den japanske versjonen, én gang med den europeiske. Som sagt, jeg likte disse spillene. Dissidia: Final Fantasy, fordi, én: Hvem er det jeg prøver å lure? Det er Final Fantasy og jeg er en trofast slave av serien, to: Square-Enix gjorde noe nytt med sjangren og åpnet opp for åpnere brett og friere bevegelse. I tillegg var det, i likhet med Bleach-spillet, en faktisk historie å følge med på, noe jeg innledningsvis trakk frem som noe essensielt for min smak.

Fra venstre: Europeisk Dissidia, japansk Bleach, japansk Dissidia

Nå skal det nevnes at Tekken 3D er et spin-off-spill fra resten av serien, og har dermed ingen inkorporert historie. Det nærmeste man kommer er filmen Tekken: Blood Vengeance som også fulgte med i Tekken Hybrid til PS3, som ble sluppet i høst. Noe større makkverk av en film skal du lete lenge etter (ja, jeg husker Final Fantasy VII: Advent Children). Det er ikke min jobb å anmelde filmer (det er det de kule menneskene i Kinosyndromet som har ansvar for), men filmen er en slags blanding av Sweet Valley High og en hvilken som helst film med Jean-Claude Van Damme. Det er denne filmen sitatet i ingressen er hentet fra, og min favorittscene går ut på at Xiaoyu, en av filmens hovedpersoner, mener at robotjenta Alisa reddet livet hennes. Hvorfor? Da de to kjempet mot hverandre, bestemte Alisa seg for å ikke drepe Xiaoyu. Jeg kan altså med god samvittighet si at jeg redder livet til millioner av afrikanske barn hver dag, i og med at jeg ikke dreper dem.

Uansett, hovedpoenget mitt her er at Tekken 3D: Prime Edition (meg bekjent, er dette den eneste utgaven av Tekken 3D) er et helt OK beat-’em-up til å spille på bussen eller i sengen etter at kjæresten din har sovnet. Om sola er oppe eller du ikke sitter i et fartøy i bevegelse, vil jeg heller anbefale å spille f.eks. Tekken 6, men valget er opp til deg. Om du heller velger kjeksboks eller PS3 fremfor Nintendo 3DS for å spille Tekken, må du huske at du ikke får nyte den fabuløse 3D-effekten. Ellers, rent teknisk, kjører Tekken 3D: Prime Edition i nydelige 60 bilder i sekundet, også i kamper over nett, men da uten 3D.

(Og forresten, ett punkt som gjør alle Tekken-spill etter sekseren bra, er Heihachis uekte bastardsønn fra Borås i Sverige, Lars. Fryktelig kult navn på den karen.)

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 11:00 til 12:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her.

Etter langt om lenge besluttet Nintendo seg for å gi en verdig fanfare til japanske rollespill, med å utgi tre etterlengtede stortitler til det vestlige Wii-biblioteket; Xenoblade Chronicles, The Last Story og det kommende Pandora’s Tower.

Hardcore bestemte i denne anledning å dedikere brorparten av ukens sending til japanske rollespill; hvordan vi stiftet bekjentskap med sjangeren, hva slags spillopplevelser det har gitt oss og hva fremtiden vil bringe. Det inkluderte et førsteinntrykk av The Last Story, en anmeldelse av Xenoblade: Chronicles og et tilbakeblikk på Shadow Hearts-serien, del 1 av 3.

Hør anmeldelsen av Xenoblade: Chronicles:

Hør hele temasendingen pluss ferske spillnyheter:

• Les også Lars’ anmeldelse av Tekken 3D: Prime Edition

Neste uke er vi tilbake med anmeldelser av SSX og Twisted Metal, et dypdykk i The Last Story og mye mer.

Glansdagene

Et stykke ut i PS2-alderen var det så mange gode japanske rollespill som kom ut at det var umulig å få tid til å spille alle sammen. Det er lett å få følelsen av å ha gått glipp av noe; problemet er at mange av PS2-RPGene ble lansert i så små kvanta over et spredt geografisk område slik at det var vanskelig og nesten tilfeldig hvilke spill som ble tatt inn i hvilke butikker. England og Frankrike hadde en del ekslusive titler, blant annet det grådig sjeldne Shin Megami Tensei: Devil Summoner, som nå selges på bruktmarkedet blant kjennere for 700-800 kr.

For de som er ferske til sjangeren anbefaler jeg i fleng action-RPGene Wild Arms, Tales of The Abyss & Rogue Galaxy, og de strategiske rollespillene Sakura Wars, Disgaea: Hour of Darkness og ikke for å snakke om hele PS2-biblioteket til Atlus, som var ansvarlige for en rekke Shin Megami Tensei-spill, blant annet Persona-serien og Digital Devil Saga.

Noe det av jeg liker best med japanske rollespill er hvordan noen utgivere streber etter å gi ut absurde samlerutgaver av spillene sine. Se for eksempel på Shin Megami Tensei: Devil Summoner 2:

Eller Working Designs ordinære (!) utgave av Lunar 2: Eternal Blue, noenlunde lik Lunar: Silver Star Story og Arc The Lad Collection:

Eller samlerutgaven av Growlanser: Generations:

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 11:00 til 12:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her.

Men fra intet kom Braid, ‘Splosion Man og flere andre plattformspill som raskt ble publikumsfavoritter og sparket livsgnisten tilbake blant utviklerne. Sjangeren var ikke ferdig, og det Bergens-baserte spillutviklerstudioet Rain AS er i full gang med Dark Rain, som følger en liten gutt i fantasilandet Electropia, der en manipulerer elektrisitet og magnetisme for å komme igjennom brettene. De nevnte elementene har blitt brukt sjeldent eller aldri i platformspill.

I dagens sending av Hardcore, radioens spillprogram, fikk vi besøk av Stefan A. Svellingen og Bjarte Sebastian Hansen fra Rain AS. De har to prosjekter gående, henholdsvis Dark Rain og det så smått Bomberman-aktige Minute Mayhem. I tillegg til å snakke om disse to kommende spillene, ble det tid til innblikk i hvordan man starter et spillfirma, hva som er tyngste med å drive spillutvikling og hvor gøy det faktisk er å lage spill.

Hør intervjuet her: (prat rundt Dark Rain begynner ca 11:55)

Ellers i programmet ble det anmeldelse av Resident Evil: Revelations til 3DS, oppsummering av Bergen Game Jam, det ryktes om et nytt cinematisk eventyr fra Heavy Rain-skaperen David Cage og det rapporteres at norske barn spiller seg syke. Podcasten er ekstra lang i dag grunnet intervjuet. Hør hele sendingen her:

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her. Twitter @hardcore_srib & følg oss på facebook.

Dark Rain er stemningsfullt og nyskapende