En slik en sex machine, nei vi snakker ikke om Tom Savinis karakter i From dusk till dawn, men en vaskeekte dildo på hele 17,5 centimeter! Den snurrer, rister og vibrerer som bare det! Mint condition, original packaging! Jeg tror pinadø den lyser også, selv om jeg ikke helt er sikker på hvorfor, isåfall burde den vært utstyrt med et lite kamera i tillegg, men da har den blitt mer et apparat for å finne livmorskreft enn det nytelsesinstrumentet det er. og da er vel ristingen og snurringen ikke så bra.

Anyhoos! Nytt avsnitt, nye muligheter. Alt du trenger å gjøre for å vinne denne fiffige saken er å pitche ditt eget sexleketøy. Hvordan skal den se ut, hva kan den gjøre, og hva slags special features har den? Ekstrapoeng for finurlige og nerdete svar! Bruk skjemaet under, eller send ditt svar til vatikanet@srib.no.

Lykke til!

War Horse, hans siste film, passer dessverre kun de aller minste, og fremstår mest som en skamplett på hele hans karriere.

War Horse var opprinnelig en roman skrevet av Michael Morpurgo. Med romanen ville Morpurgo angivelig fortelle en historie om hvor forferdelig krig er, men vise det hele gjennom en hests øyne. Vi starter reisen mot det krigsherjede Europa i England hvor heltehesten Joey blir født. Noen år senere er joey blitt kjøpt opp av familien Narracott, hvorpå han blir alet opp av Albert. Joey og Albert blir bestevenner. Så kommer første verdenskrig, og Joey blir solgt til hæren av Alberts far.

Fødselen som først møter deg som seer er preget av dype, varme farger med svulmende musikk. Forskjellige blåseinstrumenter mer eller mindre heier på Joey i det han blir presset ut av moren. Når menneskene blir introdusert snakker de i sine flotte Gloucestershire-lignende aksenter som minner sterkt på hobbitenes aksent fra Ringenes Herre-universet. Selvsagt hører vi nå fløyter som virkelig slår hjem Ringenes Herre-sammenligningen. Det er smertelig å se hvor overtydelig filmen er.

Hvis du tror at det overnevnte var et unikt eksempel tar du feil. Filmen pøser på med slike scener som er så overtydelige at det nærmest er pinlig å se på. De varme, koselige øyeblikkene blir gjort ekstra koselig, og de mørke, vonde øyeblikkene blir ytterligere forverret.

Fra starten av gjør Speilberg sitt ytterste for å manipulere deg til å ha en følelsesmessig tilknytning til det som skjer. Men det forblir kun med forsøket.

Mitt kalde kyniske hjerte klarer ikke å relaterte seg til noe av det som skjer på skjermen. Ja, Spielberg klarer på spektakulært vis å få de forskjellige hestene til å vise noe som kan minne om personlighet.

På en annen side er ikke hestene drivende nok for filmens plott. Den er veldig avhengig av menneskelig innblanding. Når ingen av rollene er interessante eller troverdige mister filmen mye av min interesse for den. Joey, eller de andre hestene, blir aldri figurer som er dype nok til at jeg bryr meg om dem.

Å påstå at man bryr seg om historien mellom Joey og Albert blir i beste fall banal. Albert er et karismatisk vakuum og har en av de mest naive personlighetene jeg har sett på lenge.

Deres forhold skal være den sentrale motivasjonen for filmen, men det har aldri slagkraften som er nødvendig for å få meg investert i filmen. Deres forhold er et overfladisk eventyr-forhold uten noen interessante deler, og er der kun for å drive plottet.

Men hvorfor har ikke filmen nok krutt til å treffe meg? Dette kommer av at filmen er smertelig simpel. Manuset, rollene og hendelsene er endimensjonale og fantasiløse. Om ikke det anstrengte eventyrforholdet mellom Joey og Albert ikke er bevis nok, så er det mot filmens slutt en rekke scener hvor verden mer eller mindre slutter å gå rundt fordi alle retter sin oppmerksomhet mot Joey. Leger slutter å pleie sine pasienter, soldater flokker seg rundt den sårede hesten, og alle er like opptatt av at hesten skal ha det bra, dette til tross for at de ikke har noen forutsetninger for å gjøre det.

Men verre er det når en brite må samarbeide med en tysker for å klippe Joey ut av piggtråden han har viklet seg inn i. Det hele blir usmakelig søkt og upassende.

Filmen har frem til dette portrettert tyskere som det ondeste folkeslaget i verden, som stjeler og suger livskraften ut av alt rundt dem. Spielberg geiper dermed til publikummet og sier “om vi bare hadde hatt flere hester, ville alle verdens problemer løst seg”. Det er smakløst og er fullstendig substansielt. Disse tåpelige hendelsene har ingen emosjonell resonans og gjør det så smertelig tydelig at filmen feiler.

Det beste med filmen er selve produksjonen. Alt ser nydelig ut, og filmen har noen sekvenser som er fabelaktig filmet. Filmens andre høydepunkt er Niels Arestrup som tidligere imponerte stort i A Prophet. Som en gammel bestefar er han mer sjarmerende enn alle filmens hester og andre roller til sammen. Og det sier litt når Emily Watson (Breaking the Waves, Equilibrium) har en rolle.

War Horse startet som en romantisering av hester, noe som er et greit nok utgangspunkt. Men filmen klarer aldri å reflektere over dets planlagte tema, og er kun en ekkel fetisjistisk forherligelse av hester. Ikke siden Sex og Singelliv 2 er jeg blitt behandlet som en større idiot. War Horse er ikke sjarmerende, hjertefølt eller underholdende. Den er støtende, provoserende, fordummende simpel og direkte kjedelig.

Filmens tekniske briljanse kan ikke gjøre opp for dens gallefremkallende historie. Jeg vil heller se en hvilken som helst Uwe Boll-film. Da slipper jeg hvert fall unna War Horses emosjonelle pretensiøsest. La oss kverne denne skitthesten og slenge den på brødskiva, hvor hest er best.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: The Walt Disney Company Nordic)

Josh Tranks debutfilm imponerer med sin mørke og realistiske skildring av superheltfenomenet. Det er deilig å se en film hvor de som får overnaturlige evner ikke får en øyeblikkelig trang til å ta på seg fargerike tights og finne på et kleint kallenavn. De tre vennene  Andrew (Dane DeHaan), Alex (Matt Garetty) og Steve (Michael B. Jordan) er karakterer som føles ekte. De er ikke portrettert av hunks som har blitt valgt for å selge kinobilletter, men av skuespillere som bringer den ekteheten som gjør Chronicle unik. I begynnelsen håndterer de de nye kreftene eksemplarisk, de utforsker evnene sine i kontrollerte omgivelser og holder seg til uskyldig lek. Men når omstendighetene i hjemmet til Andrew går fra vondt til værre får vi se hvordan superkreftene kan føre til en mørkere side. Det er nettopp denne mørke siden som blir utforsket som gjør Chronicle til en interessant film. Filmen viser hvordan mennesker som innerst inne er gode, kan bli vippet over til den mørke siden hvis de blir behandlet dårlig av menneskene rundt seg. I desperasjon blir Andrew forført av det onde, og det er kun hans venner som kan hjelpe ham. Det blir nesten litt filosofisk. Men ikke for filosofisk, vel å merke.

Et element som fortjener ekstra ros i Chronicle er filmingen. Hele filmen er filmet gjennom håndholdte kameraer for å gi en slags dokueffekt – det blir som en slags krysning mellom Cloverfield og Heroes. Store deler av perspektivet kommer fra Andrews filmkamerea, men mot slutten er scenene satt sammen av klipp fra overvåkningskameraer og tilfeldige tilskueres mobilkameraer. Det kan kanskje høres litt slitsomt ut, men jeg tror det er noe YouTube-generasjonen vil synes er interessant og velfungerende.

Chronicle er en film som anbefales å se hvis du ønsker en film med god spenning, humor og en solid historie. En imponerende debutfilm, og jeg gleder meg til å se hva Josh Trank kommer med neste gang. Mens jeg venter på dét kan du se Chronicle på Bergen Kino fra fredag 3. februar.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: 20th Century Fox)

Mange har uttrykt si tvil til om denne filmen fungerer med tanke på kven som skal portretterast. Eg skal ærleg innrømme at eg var i tvil til korleis ei amerikansk kvinne skulle klare å portrettere eit av den moderne europeiske histories mest kjende kvinner. Og eg har lenge fundert på korleis dei ville leggje vinklinga på hennar liv. Resultatet var meir eller mindre kva eg venta meg, om ikkje med ein heller uventa utførelse.

Når nokon seier ‘Margaret Thatcher’ så tek dei fleste til å tenkje på ei lite pen middelaldrande kvinne som sende Storbritannia ut i ei verre krise enn ho alt var i. Men eg må seie at eg har dei siste åra delt nokre av Thatchers synspunkt, og i mitt stille undrar eg på korleis ho vil vere oppfatta om femti års tid. Denne filmen gjer nemleg noko som dei fleste, spesielt britane, har hatt litt behov for. Ei opprydding, og eit oppgjer med Baronesse Thatcher og henna regjeringstid.

Filmen er av det slaget der gamle kvinner tenkjer over livet sitt. Vi møter ei redusert Margaret Thatcher som i flashbacks og samtalar kjem på episoder frå sitt liv som byrjar i farens butikk på førtitallet og endar i Houses of Parliament på byrja av 90-tallet. Det har vore ei uvanleg reise ho har foretatt seg, denne handelsmannsdøtra. Ho var tidleg klar på at ho ville inn i politikken og alboge seg fram og opp. Men ho var ikkje budd på den populariteten innan partiet som ho til sist oppnådde, og å bli partileiar i 1979.

Hennar originale intensjon var å skape litt åtgaum, som vi seier heime, ruske opp litt for å skape framgang. Og det klarte ho, men som partileiar og seinare statsminister. Og som første kvinnelege statsminister blei ho sitjande ei god stund, og leia unionen gjennom 80-tallet og den mest turbulente perioda sidan krigen.

Det som møter deg, er ein film som ikkje legg sjul på at den sympatiserer med Thatcher. Ho blei trass alt gjenvalt fleire gonger, ho rydda opp i fleire problem og tok et godt tak for å rykkje dei opp med rota. Men ho fekk aldri avslutte sitt prosjekt på ordentleg vis, og det er dette som ser ut til å ha skapt henne sitt rykte som ei som overførte alt til private hender og kappa armane av fagorganisasjonane. Eg er sikker på at hadde ho fått anledning ville ho ha skapt balanse, men dette vil vi aldri vite.

Filmen minner meg i stor grad om The Queen som kom for nokre år sidan. Det skildrast ei sterk kvinne som det stormast omkring til ei kvar tid, og som må ta val som ikkje fell i god smak samstundes som det skal balanserast eit privat familieliv ved sidan av. Eg forgudar The Queen, men The Iron Lady manglar noko som eg ikkje klarer å putte fingeren på, men som eg likevel hadde i filmen om den engelske dronninga. Men ein ting er sikkert, og det er at Meryl Streep (Doubt, Mamma Mia) gjer ein fantastisk innsats som Thatcher, og ho snakkar like flytande som nokon brite. Eg er overbevist av innsatsen.

Filmen viser ein versjon av Margaret Thatcher som eg likar. Eg blei interessert i henne på ein ny måte, og er klar for å lese om henne og denne interessante perioden innan britisk politikk med nye auge. Det er eit utfordrande stykke film som nok vil vere vanskeleg for mange. Ein professor som skal vere unemnd, fortalde meg han nok ikkje kom til å gå og sjå han, då dei nok ville kaste han ut for å skrika sjikane mot lerretet. Det hintar vel litt mot kva det britiske folk kan møtast med i kinosalen.

Skal ein akseptere ein sympatisk Thatcher, eller gå for den oppfatninga ein sjølv alt har? Det er nok spørsmålet som denne filmen søkjer å stille. Det, og bodskapen om at det no er på tide å rydde opp i våre tankar kring henne. Dette gjer Tatcher sjølv gjennom filmen, noko som for sjåaren vil bli klart mot slutten. Det er nemleg ein godt lagt opp film, og med tanke på alt den skal dekkje, med IRA, INLA, EF og arbeidarorganisasjonar.

Men regissør Phyllida Lloyd (Mamma Mia) har verkeleg klart å sy saman dette lappeteppet til ein god film som eg vil kose meg med mange gangar i framtida, og som skal stå på hylla saman med The Queen, Elizabeth og Victoria.

Og med det oppfordrar eg alle til å sjå denne filmen og utfordre sitt syn på jarnkvinna, og undrast over om ho har blitt urettferdig behandla dei siste tredve åra.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

Bilete: filmweb.no

Men fra intet kom Braid, ‘Splosion Man og flere andre plattformspill som raskt ble publikumsfavoritter og sparket livsgnisten tilbake blant utviklerne. Sjangeren var ikke ferdig, og det Bergens-baserte spillutviklerstudioet Rain AS er i full gang med Dark Rain, som følger en liten gutt i fantasilandet Electropia, der en manipulerer elektrisitet og magnetisme for å komme igjennom brettene. De nevnte elementene har blitt brukt sjeldent eller aldri i platformspill.

I dagens sending av Hardcore, radioens spillprogram, fikk vi besøk av Stefan A. Svellingen og Bjarte Sebastian Hansen fra Rain AS. De har to prosjekter gående, henholdsvis Dark Rain og det så smått Bomberman-aktige Minute Mayhem. I tillegg til å snakke om disse to kommende spillene, ble det tid til innblikk i hvordan man starter et spillfirma, hva som er tyngste med å drive spillutvikling og hvor gøy det faktisk er å lage spill.

Hør intervjuet her: (prat rundt Dark Rain begynner ca 11:55)

Ellers i programmet ble det anmeldelse av Resident Evil: Revelations til 3DS, oppsummering av Bergen Game Jam, det ryktes om et nytt cinematisk eventyr fra Heavy Rain-skaperen David Cage og det rapporteres at norske barn spiller seg syke. Podcasten er ekstra lang i dag grunnet intervjuet. Hør hele sendingen her:

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her. Twitter @hardcore_srib & følg oss på facebook.

Dark Rain er stemningsfullt og nyskapende

Inger Waage er kunstneren du mest sannsynligvis ikke kjenner til, kunstneren som fra 50-60tallet stod som utviklingsansvarlig for estetisk galskap, lekenhet, kreativ frihet og farger! Alt skulle foregå innenfor de normale rammer, selvsagt.

Dette er første gang Waage sitt dekor blir vist frem i en utstilling, det er objektene til bruksdesigneren Inger Waage som er det sentrale her. Utstillingen omhandler en kunstner som skapte hverdagsdesign på en annerledes måte,  bruksgjenstander som ble umåtelig populært, men selve kunstneren er det få som vet hvem er.

Utstillingen viser frem motiver som virkelig taler for seg selv, som kaster inn i en jungel av kreativitet, farger og godt humør! Hennes dekor er som den populære jenta i skolegården, hun som er populær fordi hun er annerledes, nyttig og kreativ!

Utstillingen “Signert Inger Waage” viser frem vakre og mangfoldige gjenstander og er en godteributikk for retrointeresserte. Det er dette som er design på sitt aller kuleste. Inger Waage viste meg at hverdagen blir bedre med farger og lekenhet.

Vises på Permanenten til og med 18 mars.

Finn ut av hvem som har laget alt som står i skapet på hytta eller hos naboen, hør saken her!

Skumma Kultur silar ut skummet, den beste av den beste kulturen både i Bergen og resten av verdssamfunnet kvar måndag kl. 11. Du kan også lytte til vår podcast. Har du tips, anbefalinger, kritikk eller ros? Send det meir enn gjerne til skummakultur@srib.no.

Ja, nok en gang er det tid for at Afrikas beste landslag skal måle styrke. På lørdag ble åpningskampen mellom vertsnasjon Ekvatoriell Guinea og nylig befridde Libya sparket igang. I tillegg til Ekvatoriell Guinea fungerer også Gabon som vertsnasjon for dette års konkurranse. De to landene har tilsammen bare ca. halvparten av norges befolkning å skilte med, og forventet levealder overstrider ikke 60 år i noen av landene. Kanskje ikke fun fact, men en fact likeså.

Spådommer

Gruppe A

Så hvem skal man se opp for i årets konkurranse? Vel, det første som slår en er fraværet av noen skikkelig store kanoner, eller for å bruke en mer passende referanse – noen skikkelig store løver. Hverken Kamerun (med sin star man Eto’o), Egypt, Nigeria eller Algerie har klart å kvalifisere seg. Men frykt ikke, det er fremdeles mye bra fotball å få ut av de fire gruppene allikevel. Gruppe A’s store favoritt er Senegal, med Newcastle Uniteds glohete spiss Demba Ba. Om de skulle ryke ut til fordel for Ekvatoriell Guinea, Libya eller Zambia ville Fotball på boks bli meget overrasket.

Gruppe B

I gruppe B finner vi kanskje turneringens største favoritt – Elfenbenskysten. Med Yaya Toure i storform for City, en Drogba som delvis har bevist at han fortsatt duger til noe i Chelsea, Gervinho og up-and-coming Seydou Doumbia bør Elfenbenskysten lett ta seg videre i gruppe sammen med Angola, Burkina Faso og Sudan, med førstnevnte som favoritt til å ta andre plassen i gruppen.

Gruppe C

Gruppe C er gruppen det knyttes størst spenning til. Her finner vi Marokko med Championship-star og Premier League-failure Adel Taraabt, Tunisia med Hannovers Karim Haggui, Gabon med sin stjernespiss Daniel Cousin og Niger med Ouwo Moussa Maazou, spissen som så langt i sitt 23 år gamle liv har rukket å spille i både den franske, russiske og belgiske ligaen. Tunisia og Marokko er ørsmå favoritter til å gå videre her, men vi skal også være obs på eventuelt momentum Gabon plukker med seg ved å være på hjemmebane.

Gruppe D

Gruppe D huser turneringens nest største favoritt, etter Elfenbenskysten, nemlig Ghana, som vi alle husker fra VM i Sør-Afrika. Essien er skadet, men det er ingen mangel på stjerner av den grunn. Vi nevner i fleng, Andre Ayew, Asamoah Gyan, Lyons John Mensah, Udineses Badu, Inters Sulley Muntari og Dnipros spennende unggutt Samuel Inkoom. De vil mest sannsynlig møte lite motstand fra gruppemotstanderne Mali, Guinea og Botswana. Fotball på boks sine penger er satt på at Mali med Barcelonas Seydou Keita i spissen kniper andreplassen og avansement.

Vi forventer å se Elfenbenskysten og Ghana skvære opp om tittelen den 12 februar på Stade d’Angondjem i Gabon. Waka, waka! Haba, Haba, osv…

Hør hele saken om Afrikamesterskapet her:

Fotball på boks er et program på Studentradioen i Bergen. Som navnet tilsier er det et program dedikert til verdens vakreste sport, nemlig fotball. Hør oss torsdager fra kl. 13-14, eller last ned podcasten vår her. Lik oss gjerne på Facebook også – det gjør du her.

Det neste skuddet i serien, Hitman: Absolution, har skapt furore blant fans og kritikere på grunn av spillets forandring av fokus. Ut i fra bilder, trailere og demonstrasjoner virker Absolution som den reneste actionfesten, i stor kontrast til de iskalde, kalkulerende forgjengerne i serien. Gamer.no-skribent og tidligere Hardcore-sjef Marius Kjørmo stoppet innom for sitt inntrykk av spillet etter en demonstrasjon i London.

Hør inntrykket av Hitman: Absolution her:

Hitman Absolution er ventet i løpet av 2012 til PS3 og Xbox.

Ellers i sendingen diskuterte Hardcore Kingdoms of Amalur-demoen, de klare bevisene på at studioene ruster opp for den nye konsoll-generasjonen og at 2012 vil by på God of War 4 og Syphon Filter. I tillegg forklarer Rolf hvordan man spiller MMO og lager mat samtidig.

Hør hele sendingen av Hardcore her:

Hitman-serien stammer fra helt på slutten av 90-tallet, hvor det danske utviklingsstudioet IO Interactive forente eleganse, planelegging, sadisme og mystisk rumensk kloning. Det var noe eget med å sjekke inn på et hotell, plukke opp nøkkelen og gå på jakt etter mannen det er utløst dusør mot med dolk, garotte og lyddempet pistol. Til forskjell fra andre voldelige spill, var mange av banene i Hitman-serien lagt til rolige forsteder og typiske kontorbygg, noe som brakte en unik form for realisme inn i spillenes verden.

Hardcore er Studentradioen i Bergens spillprogram, og går fra 12:00 til 13:00 hver tirsdag, samt på iTunes og RSS-feed her.

Nasjonalsportene i USA er gigantiske pengefabrikker, og jeg har sett en del filmer som omhandler en eller annen “underdog” som prøver å kjempe seg til topps i sportsligaen. Moneyball ligner kanskje på en av disse, men fremstår samtidig som noe helt annet.

En skulle kanskje tro at noe kunnskap om baseball var nødvendig for å se denne filmen, men til og med en person (meg) uten noe som helst interesse for sport vil kunne se Moneyball uten problemer. Her handler historien mer om det som står bak sporten enn selve spillet.

Tatt fra en sann historie handler filmen om Billy Beane (Brad Pitt), en mislykket baseballspiller, som jobber som General Manager for baseballklubben Oakland A’s. Han er den som står for kjøp og salg/bytting av spillerne. Oakland A’s befinner seg i harde tider; de beste atletene blir kjøpt opp av de større klubbene og laget blir etterlatt med et budsjett det er vanskelig å gjøre noe ut av. De blir kalt “The organ donors to the rich”.

Etter å ha mistet tre stjerner innser Beane at det er på tide å gjøre noe drastisk. Han møter Peter Brand (Jonah Hill), en småfeit, ung økonom fra Yale som aldri har spilt spillet, men som har informasjon Billy bestemmer seg for å ta i bruk. Det handler om statistisk analyse og utplukking av spillere.

Spillerne får ikke spilt ferdig en kamp før de er byttet til et annet lag og er på hodet ut til en ny by. Det er ikke lenger de beste spillerne som blir valgt ut, men de med statistisk gode sjanser til å gjøre det bra i en spesifikk situasjon på banen. De er gamle, skadde og villige til å spille for et lag i krise.

Med Bennett Miller (Capote) som regissør, og Steven Zaillan (Schindlers liste, American Gangster) og Aaron Sorkin (The Social Network) som manusforfattere er det mye som tilsier at dette er en film med det lille ekstra i bakhånd. Med baseballen som arena utmerker skuespillerne seg og leker seg med et utrolig bra skrevet manus. Det er vittig, seriøst og hjertevarmt; en balanse som gjør denne filmen til mye mer enn bare en sportsfilm.

Moneyball viser Brad Pitt på sitt beste. Han tar til seg rollen som Billy Beane og gjør den til noe helt spesielt. Hvis du var i tvil over skuespillerferdighetene til Brad Pitt før, viser han deg i denne filmen at det har du faen meg ingen grunn til. Samspillet mellom den erfarne og persistente manageren og hans nerdete, unge rådgiver er utmerket spilt. Jonah Hill har i sine tidligere roller spilt den morsomme, småperverse tenåringen, men i Moneyball går han inn i en rolle som får ham til å fremstå som seriøs og troverdig. I denne filmen viser han nye sider av seg selv, og det var sannelig på tide.

Dette er en detaljert og fascinerende stykke av baseballens historie. Metoden som ble brukt av Billy Beane utfordret gamle tradisjoner og revolusjonerte hvordan kjøp og salg av baseballspillere fungerte. Selv om spillet kan virke fremmed for oss vikinger i virkeligheten, blir det gjort forståelig og man blir engasjert i historien som blir fortalt.
Utmerkede skuespillerprestasjoner, et glimrende manus, samt en rik historie, gjør dette til en film med ufattelig mye mer enn sofapotensiale.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

Bilder: filmweb.no

Det eg såg føre meg var enno ei oppatt-reping av dei samme krimklisjéane som gjerne kjem med norsk film av denne typen. For ikkje å snakke om den høge graden av attkjenning av kjende fjes frå den noko innskrenka krinsen av norske skodespelarar. Spesielt Lene Nystrøm var eg i sterk tvil til etter hennar forge eventyr i krigsfilm-sjangeren med Svik. Makan til sviske.. Men der skulle eg ikkje vere for snar å dømme henne på førehand.

Eg venta på ein real cat fight når denne scena rulla over lerretet. Men eg er redd den aldri kom

Det er lite eg er kjend med karakteren Varg Veum. Det einaste eg veit er at der er ein skummel statue av han utanfor døra åt byggjet der han har kontor i bøkene. Meir enn dette er eg ikkje kjend med. Difor var det faktisk litt stas å endeleg få koma og sjå ein av desse filmane som jau har fått ein del merksemd i media og blant folket.

I denne installasjonen er Varg midt oppi ei finurleg sak som han ikkje klarer å leggje frå seg. Det store spørsmålet er i bunn og grunn, “Kva har buekorpset og asylsøkjarar til felles?”. Eg undra meg over dette, og det gjore Veum også.

Amina, ei jente frå Liberia som endar midt oppi rottereiret.

Det kjem tydeleg fram etter litt at dette er ei blanding av «Taken», «Menn som hater kvinner» og ein cocktail av andre filmar med liknande tematikk. Men den klarer å ikkje falle i dei mange gruvene som traskar stille ikring plotet heile tida. Eg er imponert over kor fengsla eg blei av historia og dei skal ha skryt for god og balansert bruk av velkjende fjes og nye personlegheiter. Spesielt dei unge talenta som medverkar i filmen tek skjermen og får til truverdige prestasjonar.

Mitt avsluttande innstrykk er det at dette faktisk ikkje er så verst ein film om eg ser den som ein individuell film, noko den jau er for meg som ikkje har sett dei andre. Samanlikna med andre norske filmar frå det foregåande året er eg nøgd med denne og ser ikkje bort frå moglegheitene for at den ender opp på tven min ein gong i framtida for eit hyggjeleg attsyn.

Skal buekorpsguten velje familie, eller rettferd?

Om eg kjem til å sjå dei andre filmane er heller tvilsamt. Eg ser moglegheitene for overdose Tjelta eller torp som reell, så eg vel mine filmar med omhu i den norske enden av hylla. Men at dette er ein film som kan halde deg engasjert gjennom det heile er det ikkje tvil om. Kanhende sjølv om du har sett alle dei andre og eigentleg er litt lei? Eg vil ta sjansen på at den klarer det, men for nye sjåarar er det definitivt ein film ein kan ta med seg nokon og sjå på kino.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

Bilete: filmweb.no