En slik en sex machine, nei vi snakker ikke om Tom Savinis karakter i From dusk till dawn, men en vaskeekte dildo på hele 17,5 centimeter! Den snurrer, rister og vibrerer som bare det! Mint condition, original packaging! Jeg tror pinadø den lyser også, selv om jeg ikke helt er sikker på hvorfor, isåfall burde den vært utstyrt med et lite kamera i tillegg, men da har den blitt mer et apparat for å finne livmorskreft enn det nytelsesinstrumentet det er. og da er vel ristingen og snurringen ikke så bra.

Anyhoos! Nytt avsnitt, nye muligheter. Alt du trenger å gjøre for å vinne denne fiffige saken er å pitche ditt eget sexleketøy. Hvordan skal den se ut, hva kan den gjøre, og hva slags special features har den? Ekstrapoeng for finurlige og nerdete svar! Bruk skjemaet under, eller send ditt svar til vatikanet@srib.no.

Lykke til!

Hør innslaget her:

Strengt vakthold: Enkelte forstyrret debatten så mye at de ble geleidet ut

Leder av Stopp islamiseringen av Norge, Arne Tumyr, (SIAN) kunne knapt fullføre en setning uten å bli møtt med piping og kommentarer fra et fullsatt lokale.

I forkant av debatten oppfordret SOS Rasisme til boikott av møtet i aviser og på sosiale medier. Plakater som reklamerte for møtet ble sabotert, politiet var i beredskap og ekstra vakter var satt inn i anledningen.

Studentersamfunnet ble blant annet anklaget for å gi en talerstol for rasistiske ytringer. Styremedlem og leder for debattkomiteen, Daniel Nygaard, svarte kritikken i Bergens Tidende.

- Jeg tror ikke problemer løses ved at vi tier dem i hjel. Vårt publikum, enten de er studenter eller samfunnsinteresserte bergensere, er vant til å reflektere kritisk og skille gode argumenter fra dårlige. En debatt vil tvinge de nevnte gruppene til å argumentere saklig. Da kommer standpunktene frem i lyset, og de utfordres av motargumenter.

- I demokratiets tjeneste

Tumyr sier han hadde håpet studentene i salen ville ha et nyansert syn på islam. Han mener tilropene og innleggene studentene holdt var preget av samme “sjargongen” Antirasistisk senter, SOS-rasisme, Klassekampen og andre “venstreorienterte publikasjoner” kommer med. Han legger også deler av skylden på den sittende regjerings politikk.

- Arbeiderpartiets integreringsprogram nevner ikke noe om det problemet islam representerer. De feier det under teppet.

Tumyr mener det var en sterk overvekt av det motsatte syn i salen, men håper likevel han fikk frem budskapet sitt. Han klaget over lite spalteplass i mediene, men føler ytringsfriheten ble godt ivaretatt under debatten.

- Jeg vil si at det var veldig allright gjort av studentene at de inviterte oss. Det satte vi veldig stor pris på. Jeg tror Studentersamfunnet i Bergen har åpnet for at vi nå kommer til i andre fora. De har gjort en kjempejobb i demokratiets tjeneste.

F.v.: Arne Tumyr (leder, SIAN), Atle Stien (Demokratene), Mimir Kristjansson (journalist) og Rune Berglund Steen (Antirasistisk senter) deltok i paneldebatten på Kvarteret

Riktig å møte høyreekstremister etter 22. juli

I panelet stilte Antirastisisk senter med kommunikasjonsansvarlig Rune Berglund Steen. Han mener Tumyr ikke overbeviste om at han fortjener mer oppmerksomhet fra mediene. Ytringene karaktariserer han som perifere og ekstreme, og mener islamskepsis og islamhat kommer til uttrykk mer enn nok fra før.

- Ytringsfriheten blir ivaretatt uten at man inviterer Arne Tumyr til debatt. Det er nesten 5 millioner mennesker her og noen må godta at de ikke er med i debatter.

Berglund Steen forteller at Antirasitisk senter hadde interne diskusjoner om det var riktig å stille opp på debatten. De er skeptiske til å delta på noe som kan gi plattform til høyreekstremister, men hevder at de forsøker å leve opp til ideen om mer åpenhet og demokrati, “selv om andre på plattformen kanskje ikke lever opp til ideen om mer humanitet”.

- Etter 22. juli har det vårt såpass mye fokus på dette at det er riktig å møte høyreekstremister ansikt til ansikt noen ganger, men det er ikke noe vi kommer til å gjøre en vane ut av.

Publikum var svært aktive under debatten. Mange buet og kommenterte ampert Tumyrs innlegg

- En blanding av kvalme og glede

Mimir Kristjansson, journalist i Klassekampen, mener debatten gikk bra men at det var ubehagelig å høre på det han kaller rasisme og fremmedfrykt av ypperste merke. Han påpeker at det var mulig for Tumyr å komme til ordet.

- En blanding av kvalme, men samtidig glede over at han ble møtt av såpass dårlig stemmning i salen og saklige motargumenter fra mange studenter. Jeg forstår veldig godt at folk ønsker å bue på en person som skaper et skremmebilde av at muslimene skal komme i flertall og innføre sharialov i Norge. Det er en helt utrert konspirasjonsteori

Kristjansson begrunner også hvorfor han mener det ikke er noen grunn til å gjøre Tumyr til en viktig stemme i norsk offentlighet. Standpunktene SIAN representerer mener han for det meste er “tull og tøv”, og i værste fall farlige dersom ekstremister tar de til seg.

- Det skyldes ikke at man vil kneble ytringsfriheten, men at man mener ytringene hans ikke er verdt å sette på trykk. De holder ikke vann, det mener de fleste avisredaksjoner. Derfor får han lite spalteplass og det håper jeg han vil få i fremtiden også.

For enkelt å plassere SIAN på høyresiden

2 nestformann i sentralstyret til Fremskrittspartiets ungdom (FpU), Morten Myksvoll, holdt en innlegg fra salen. Til SriB sier han det var behov for å oppklare misvisende begrepsbruk, og mener det er feil å plassere SIAN på det politiske høyre-venstre-kartet

- De representerer ingenting av det vi på høyresiden står for. Jeg personlig er for mye mindre stat og mer individualisme. SIAN representerer kollektivisme der en generaliserer alle muslimer under fanen islam, og hevder alle som tilhører islam ikke er tenkende mennesker. Det vil jeg stå opp mot.

Myksvoll understreker også at han ikke er redd for at noen blander hva Fpu står for med hva SIAN mener.

- Høyre-venstrebegrepet blir for misvisende. Som om venstresida er de gode og høyresiden der SIAN hører til. SIAN hører ikke til på høyresiden, de er kollektivister.

(Pga. tekniske problemer blir ikke denne debatten podcastet)

Studentersamfunnet på radio kan du høre hver onsdag klokken 13.00 på Studentradioen, eller i reprise på srib.no. Du kan også laste det ned som podcast på iTunes eller RSS.

War Horse, hans siste film, passer dessverre kun de aller minste, og fremstår mest som en skamplett på hele hans karriere.

War Horse var opprinnelig en roman skrevet av Michael Morpurgo. Med romanen ville Morpurgo angivelig fortelle en historie om hvor forferdelig krig er, men vise det hele gjennom en hests øyne. Vi starter reisen mot det krigsherjede Europa i England hvor heltehesten Joey blir født. Noen år senere er joey blitt kjøpt opp av familien Narracott, hvorpå han blir alet opp av Albert. Joey og Albert blir bestevenner. Så kommer første verdenskrig, og Joey blir solgt til hæren av Alberts far.

Fødselen som først møter deg som seer er preget av dype, varme farger med svulmende musikk. Forskjellige blåseinstrumenter mer eller mindre heier på Joey i det han blir presset ut av moren. Når menneskene blir introdusert snakker de i sine flotte Gloucestershire-lignende aksenter som minner sterkt på hobbitenes aksent fra Ringenes Herre-universet. Selvsagt hører vi nå fløyter som virkelig slår hjem Ringenes Herre-sammenligningen. Det er smertelig å se hvor overtydelig filmen er.

Hvis du tror at det overnevnte var et unikt eksempel tar du feil. Filmen pøser på med slike scener som er så overtydelige at det nærmest er pinlig å se på. De varme, koselige øyeblikkene blir gjort ekstra koselig, og de mørke, vonde øyeblikkene blir ytterligere forverret.

Fra starten av gjør Speilberg sitt ytterste for å manipulere deg til å ha en følelsesmessig tilknytning til det som skjer. Men det forblir kun med forsøket.

Mitt kalde kyniske hjerte klarer ikke å relaterte seg til noe av det som skjer på skjermen. Ja, Spielberg klarer på spektakulært vis å få de forskjellige hestene til å vise noe som kan minne om personlighet.

På en annen side er ikke hestene drivende nok for filmens plott. Den er veldig avhengig av menneskelig innblanding. Når ingen av rollene er interessante eller troverdige mister filmen mye av min interesse for den. Joey, eller de andre hestene, blir aldri figurer som er dype nok til at jeg bryr meg om dem.

Å påstå at man bryr seg om historien mellom Joey og Albert blir i beste fall banal. Albert er et karismatisk vakuum og har en av de mest naive personlighetene jeg har sett på lenge.

Deres forhold skal være den sentrale motivasjonen for filmen, men det har aldri slagkraften som er nødvendig for å få meg investert i filmen. Deres forhold er et overfladisk eventyr-forhold uten noen interessante deler, og er der kun for å drive plottet.

Men hvorfor har ikke filmen nok krutt til å treffe meg? Dette kommer av at filmen er smertelig simpel. Manuset, rollene og hendelsene er endimensjonale og fantasiløse. Om ikke det anstrengte eventyrforholdet mellom Joey og Albert ikke er bevis nok, så er det mot filmens slutt en rekke scener hvor verden mer eller mindre slutter å gå rundt fordi alle retter sin oppmerksomhet mot Joey. Leger slutter å pleie sine pasienter, soldater flokker seg rundt den sårede hesten, og alle er like opptatt av at hesten skal ha det bra, dette til tross for at de ikke har noen forutsetninger for å gjøre det.

Men verre er det når en brite må samarbeide med en tysker for å klippe Joey ut av piggtråden han har viklet seg inn i. Det hele blir usmakelig søkt og upassende.

Filmen har frem til dette portrettert tyskere som det ondeste folkeslaget i verden, som stjeler og suger livskraften ut av alt rundt dem. Spielberg geiper dermed til publikummet og sier “om vi bare hadde hatt flere hester, ville alle verdens problemer løst seg”. Det er smakløst og er fullstendig substansielt. Disse tåpelige hendelsene har ingen emosjonell resonans og gjør det så smertelig tydelig at filmen feiler.

Det beste med filmen er selve produksjonen. Alt ser nydelig ut, og filmen har noen sekvenser som er fabelaktig filmet. Filmens andre høydepunkt er Niels Arestrup som tidligere imponerte stort i A Prophet. Som en gammel bestefar er han mer sjarmerende enn alle filmens hester og andre roller til sammen. Og det sier litt når Emily Watson (Breaking the Waves, Equilibrium) har en rolle.

War Horse startet som en romantisering av hester, noe som er et greit nok utgangspunkt. Men filmen klarer aldri å reflektere over dets planlagte tema, og er kun en ekkel fetisjistisk forherligelse av hester. Ikke siden Sex og Singelliv 2 er jeg blitt behandlet som en større idiot. War Horse er ikke sjarmerende, hjertefølt eller underholdende. Den er støtende, provoserende, fordummende simpel og direkte kjedelig.

Filmens tekniske briljanse kan ikke gjøre opp for dens gallefremkallende historie. Jeg vil heller se en hvilken som helst Uwe Boll-film. Da slipper jeg hvert fall unna War Horses emosjonelle pretensiøsest. La oss kverne denne skitthesten og slenge den på brødskiva, hvor hest er best.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: The Walt Disney Company Nordic)

Bare ord

- Det blir gjort veldig lite. Nå har vi hatt noen dager med ekstrem luftforurensning, og da har det blitt feid litt gater, to supplybåter har blitt flyttet litt lenger ut i Jekteviken, og ellers informerer en om at en ikke bør kjøre bil, og det funker ikke så veldig bra.

Miljøpolitikeren mener det bør gjøres mer radikale ting enn å bare snakke om problemet, og tror ikke at datokjøring er noe annet enn et krisetiltak. Han legger til at det virker som at  byrådet ikke har veldig lyst å igangsette et slikt tiltak, da de har sagt at det kun skal innføres ved 48 timer med ekstrem luftforurensning.

- Det hadde jo en effekt da det ble brukt sist gang, men egentlig skulle jo De Grønne sett at det ble 100 kroner i bomringen når luften var dårlig, også var det gratis ekspressbusser samtidig.Det hadde hatt en større effekt.

Lokaldemokratiet bør bestemme

- Hva er det viktigste Bergen kan gjøre for å hindre forurensning?

- Det viktigste Bergen kan gjøre, er å innføre køprising, altså å gjøre det dyrere å passere bomringen i rushtiden, gjerne mellom syv og ni, for eksempel. Dette har vært forsøkt i flere europeiske storbyer, og har en klar trafikkavvisende effekt, særlig sammen med et bedre kollektivtilbud, sier Båtstrand.

Videre forteller han om at det er fylket som bestemmer kollektivtilbudet vårt, og at det var bedre da Bergen selv bestemte over tilbudet.

- På sett og vis burde Bergen bli eget fylke, så kunne vi styrt alt dette her selv, sier Båtstrand. Han kaller utsagnet for “flåsete alvor” og legger til at han godt kunne sett for seg Bergen som eget fylke igjen, som det var frem til 1972.

- Da kunne Bergen ha hatt fullmakter og gjort mer. Jeg tror man må flytte demokratiet nærmere der folk bor.

Hør hele intervjuet med Sondre Båtstrand her:

Et av norges beste punkeband, Problems, spiller tirsdag 7 februar på Byggeklossen i Oslo

Spilleliste:

Negative Approach – Ready to fight

Hola Ghost – Night of the Vampire

Honningbarna – Til Ungdommen

MDC – Multi Death Corporation

The Selecter – Three Minute Hero (live)

Ministry – Jesus Built My Hotrod

Problems - The Game

Behold! The Monolith – Half King

Koret, som er inspirert av gammel sjømannssang synger både med instrumnter og acapella.

Bandmedlem Håkon Vatle forteller at koret er asllsidig og passer både som folkemusikk og til rockefestivaler. Bandet gjør alt for sitt publikum og garanterer en uvanlig konsertopplevelse.

Hør intervjuet med Vatle her:

(bilde lånt fra nrk.no tilgjengelig http://www.nrk.no/urort/Artist/shantychoir/default.aspx)

Skuffende lite engasjement

Kombinert med å være fersk student ved universitetet og ønsket om å være god på skolen og få gode karakterer, er det ikke alltid at studenter velger å ta på seg verv innenfor en studentorganisasjon forteller Flaten.

På spørsmål om fadderstyret kan virke mer useriøst enn andre svarer Sebastian at det er ganske mye seriøst arbeid og mye av arbeidet er til tider ganske krevende. Men man får mye god erfaring med å jobbe i team og arbeide med å organisere et stort arrangement.

Nytt verv

I år ønsket Flaten å opprette et nytt verv i styret, nemlig en Presse og brosjyre ansvarlig, grunnet at det ofte kunne bli mye jobbing på de enkelte i styret. Dette nye vervet skal ta seg av all kontakten med media, og ha ansvar for brosjyrer osv.

Varmer hjertet

Flaten forteller om gode tilbakemeldinger fra faddere, som har vært veldig fornøyd med arbeidet som er gjort i forbindelse med tidligere fadderuker. Det er alltid hyggelig å få positive tilbakemeldinger og det varmer hjertet, sier han.

Hør hele intervjuet med avtroppende fadderleder ved SV-fakultetet Sebastian Flaten her:

(Bilde: UIB)

Josh Tranks debutfilm imponerer med sin mørke og realistiske skildring av superheltfenomenet. Det er deilig å se en film hvor de som får overnaturlige evner ikke får en øyeblikkelig trang til å ta på seg fargerike tights og finne på et kleint kallenavn. De tre vennene  Andrew (Dane DeHaan), Alex (Matt Garetty) og Steve (Michael B. Jordan) er karakterer som føles ekte. De er ikke portrettert av hunks som har blitt valgt for å selge kinobilletter, men av skuespillere som bringer den ekteheten som gjør Chronicle unik. I begynnelsen håndterer de de nye kreftene eksemplarisk, de utforsker evnene sine i kontrollerte omgivelser og holder seg til uskyldig lek. Men når omstendighetene i hjemmet til Andrew går fra vondt til værre får vi se hvordan superkreftene kan føre til en mørkere side. Det er nettopp denne mørke siden som blir utforsket som gjør Chronicle til en interessant film. Filmen viser hvordan mennesker som innerst inne er gode, kan bli vippet over til den mørke siden hvis de blir behandlet dårlig av menneskene rundt seg. I desperasjon blir Andrew forført av det onde, og det er kun hans venner som kan hjelpe ham. Det blir nesten litt filosofisk. Men ikke for filosofisk, vel å merke.

Et element som fortjener ekstra ros i Chronicle er filmingen. Hele filmen er filmet gjennom håndholdte kameraer for å gi en slags dokueffekt – det blir som en slags krysning mellom Cloverfield og Heroes. Store deler av perspektivet kommer fra Andrews filmkamerea, men mot slutten er scenene satt sammen av klipp fra overvåkningskameraer og tilfeldige tilskueres mobilkameraer. Det kan kanskje høres litt slitsomt ut, men jeg tror det er noe YouTube-generasjonen vil synes er interessant og velfungerende.

Chronicle er en film som anbefales å se hvis du ønsker en film med god spenning, humor og en solid historie. En imponerende debutfilm, og jeg gleder meg til å se hva Josh Trank kommer med neste gang. Mens jeg venter på dét kan du se Chronicle på Bergen Kino fra fredag 3. februar.

Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller sist vekes streaming.

(Bilder: 20th Century Fox)

Erik Skutle fra Unge Høyre, Julie Bruun Bjørkheim fra Sosialistisk ungdom, og  Sofie Marhaug fra Rød ungdom debatterte onsdag morgen de store spørsmålene om sidemålet.

Uenighet om sidemålet

– Vi kommer til å skrive noen brev og erklæringer og bestemme oss for hvor vi står når det gjelder saken, informerer Bjørkheim (SU).

Hun synes ikke det er riktig at man skal kutte sidemålet, og da spesielt nynorsk.

– Sidemål er grunnleggende, og vil bli nedpriorietert om karakteren blir fjernet, foteller Marhaug (RU).

• Les flere nyheter her!

Unge Høyre står fortsatt på sitt og mener at sidemålet likevel burde være valgfritt.

– Elevene burde få velge hva de vil lære mer av. Ikke alle er like flinke i alt, og på denne måten kan man styrke både sterke og svake sider, sier Skutle (UH).

– Ikke for flere velgere

På spørsmål om ungdomspolitikerne tror at SV gjør dette for å øke populariteten sin, er svaret enkelt.

– Jeg tror ikke SV gjør lurt i det. Det er tross alt mange av velgerene deres som  vil ha nynorsk i skolene, forteller Bjørkheim.

• Hør reprise av sendingen her!

Marhaug presiserte også hvor viktig sidemålsopplæringen er i jobblivet:

– En grunnutdanning uten nynorsk er jo  problematisk. Det er jo mange som har dette som hovedmål.

På spørsmål om at fjerning av sidemålskarakteren er for å øke snittet, fnyser Unge Høyres Skutle.

– Målet er ikke å  øke karaktersnittet, men å øke kompetansen og kunnskapsnivået. Motivasjonen til norske skoleelever må opp.

Skolen må bli bedre

Alle ungdomspolitikerne synes at grunnopplæringen på skolene må endres.

– Det som er feil, er at alt skal presses inn i skolen. Det er behov for spesialisering av fagene i grunnopplæringen vår, mener Skutle.

Marhaug og Bjørkhaug er enige, men tror ikke løsningen er å gjøre sidemålet valgfritt.

• Hva er nynorsk?

– Man burde ta en titt på norskfagt og gjøre om på hele opplegget, forteller Marhaug.

Bjørkheim er enig i at en må se på faget:

– Det er ikke riktig å gjøre det valgfritt, da vil studentene underprioritere det med en gang, sier hun.

Gode utsikter

Språkprofessor ved Universitetet i Bergen, Helge Dyvik, mener det er betenkelig om sidemålets stilling svekkes.

– Jeg mener det er svært viktig å ha god innsikt i den ene av dette landets to skriftspråk. Dette spesielt fordi det har en så sentral stilling i vår kulturhistorie.

Dyvik mener også det i aller høyeste grad bør være rom for to to skriftspråk i Norge:

– Hadde vi startet helt på null i Norge ville det nok ikke vært snakk om å ha to skriftspråk. Vi er derimot i en historisk situasjon der vi har to skriftspråk som begge representerer viktige sider av norsk skriftskultur. Det er den situasjonen vi er i og begge representerer verdier det er verdt å ta vare på.

På spørsmål om nynorskens fremtidsutsikter, svarer Dyvik optimistisk:

– Jeg tror ikke man skal overdrive sannsynligheten for at nynorsken kommer til å gå under på kort sikt. Det er et stort engasjement blant folk – det ser vi jo i disse dager.

Hør hele intervjuet her:

Frokostblanding kan du høre hver ukedag fra klokken 08.00 til 10.00 på Studentradioen i Bergen.

Før vi blir helt perifere skal vi reflektere over den brå bortgangen til noe som har vært sentrum for mange musikere i Bergen de siste årene – ka skjeeer nå som Vamoose-æraen er over? Blir det oppmøteplikt på det nye konseptet Klubben på Landmark i helgen?

Vi har googlet og forhørt oss med kjentfolk om utelivsalternativer i Bergen utenfor bykjernen, fra Åsane til Arna. Mørke greier. Uteliv i praksis blir det selvsagt i vår faste spalte Heilt ute! På livet!, hvor vi hver uke tar pulsen på utelivet i Bergen. Vi ruslet denne gangen til bydelen som ligger rett nedi bakken fra studio – Møhlenpris! Her nøt vi selvsagt vår bayer på Nobel Bopel.

Denne uka kan man dessuten se folk fra overalt i Bergen by utfolde seg på scenen – blant annet totlendingen Verk og Arna-kometen Anja Elena Viken. Dette og mer får du når vi skal komme med ukas anbefalinger på utelivsfronten.

Følg oss på Facebook og Twitter, og sjekk ut ukas sending:

Spilleliste:

Masshysteri – Vår del av stan

Action Man – Stereotypisk

Chris Holm – Sealed

Anja Elena Viken – Gatekredibilitet

Fjorden Baby! – Animalsk

The New Wine – Revolving Cylinder

The Megaphonic Thrift – Tune Your Mind

The Chords – In My Street