Fra deres første album, Do Hollywood. (Foto: Side Stage Collective/Flickr)

Anmeldelse: Songs for the General Public

Et album proppa fullt av kjente sanger; som du aldri har hørt før.

The Lemon Twigs. Et band bestående av to brødre, herved kjent som brødrene D’Addario, og som allerede på high school debuterer med sitt første album, Do Hollywood (2016). Med en umiddelbar anerkjennelse fra det alternative miljøet ble de raskt stemplet som indierock, med en nysgjerrighet og et behov for å finne sin identitet som gruppe. Videre ga de ut et mindre populært konseptalbum i 2018, Go to School, og har nå den 21. august altså kommet ut med sitt tredje verk; Songs for the General Public. Et album so crazy it just might work.

Åffer det?

Albumet er, som tittelen antyder, en samling av sanger ment for å fenge mannen i gata. De utfordrer forventningen om det å bryte vekk fra popmusikk, slik alternativmusikken oftest gjør, og ser seg heller tilbake i tid for å la seg inspirere av gigantene fra 60- og 70-tallet; en inspirasjon som viser seg å være urovekkende lik originalene. Sådan måtte jeg høre albumet flere ganger. «Her er det noe som ikke stemmer,» tenkte jeg og klødde meg godt i hodet. «Her er det noe muffens.». Det var ikke før jeg inntok internettet at jeg skjønte tegninga. Dette er et klassisk tilfelle av guttakødd. Anmelder for Pitchfork, Sophie Kemp, skriver dette i sin artikkel:

«More often than not, listening to Songs for the General Public feels like watching the D’Addario brothers throw old ‘45s at a brick wall to see what sticks, snickering all the while.»

Disse to pjokkene har altså tenkt: «Hvordan kan vi frustrere musikkelitisten OG mannen i gata på én og samme tid?». Albumet har ingen annen rød tråd enn dette konseptet, og sangene varierer til den grad der en stakkars uvitende lett kunne antatt det for å være tre-fire ulike band.

Berätta, snälla!

Det er mye å ta tak i, men her er noen eksempler:

Guttene aper seg i en direkte parodi av Bob Dylan og Mick Jagger i albumets første låt, «Hell On Wheels», i det som ville vært en knakende god stadiumslåt på 70-tallet. Det fengende refrenget går ut i det uendelige og vil hjemsøke deg i drømmene dine. Jeg har ikke sovet godt på flere dager.

«The One» høres ved første øyekast (ørelytt?) ut som en cheesy sitcom-intro, men vrir raskt om til en Beach Boys-aktig trall i refrenget, for så å vende tilbake til den gladdumme melodien. En kombinasjon jeg ikke visste at jeg trengte.

«Hog» er en tårevåt ballade som gir assosiasjoner til Dirty Dancing. En «stå-ute-i-regnet-og-være-hjerteknust»-type sang. Utrolig vakker, men advarsel følger; halvveis ute i sangen får de lurt inn et aldri så lite lite metallelement i form av en demonisk og uforventet tvist, som straks forsvinner før sangen igjen blir sukkersøt.

Sangen som følger, «Why Do Lovers Own Each Other?», er en påminnelse fra gutta om at de fortsatt kan overraske deg et godt støkke ut i albumet. Her velger de å la seg inspirere av klassisk Disney, i en nydelig vuggevise som jeg var bombesikker på at var helt lik musikken i den kjente julefavoritten Santa’s Workshop fra 1932. Det var den altså ikke.

«Only a Fool» er en av de få sangene som kan føles moderne, men kun i den forstand at formatet er nytt. Det er i denne sangen at D’Addario-brødrene utfordrer sitt eget konsept, i det som virker som en drøss med Beatles-sanger slengt sammen i en foodprofessor. Sangen kollapser mer og mer for hvert sekund, finner veien tilbake og kollapser nok en gang. Utilfredsstillende? Forstyrrende? Det fins likevel en jazza oppbygging under det hele som holder strukturen på plass. Den aktive lytteren vil altså sette pris på dette friske pustet på en ellers noe forutsigbar plate, og det er derfor den er blitt min soleklare favoritt. Minner også litt om Bill Wurtz. Han fra YouTube.

«Ashamed» er den første av sangene som legger en virkelig tyngde på budskapet i teksten. Et søskenpar faller for hverandre, og med ville reaksjoner fra familien og vissheten om hva som er rett og galt kryper de begge sammen i skam på baderomsgulvet. De reflekterer over retten til å elske den man vil, og finner ut at den retten har vel også de. Jeg har sjelden sett noen ta parti med incest på denne måten. Uansett. Hører du nøye etter kan du merke at sangen direkte hermer etter «Country Roads».

Jaså, okei. Så hva syns vi?

Nei, det var det da. Vi må altså nå prøve å finne ut hva The Lemon Twigs vil oppnå med denne plata. Jeg har en teori om at disse to gutta, som overhodet ikke har opplevd noe av denne klassiske popmusikken i sin storhetstid, ville teste ut de gamle formatene på et nytt publikum. En annen teori er at de ville teste om de i det hele tatt fikk det til. En annen teori igjen er at de syns det var lættis. Jeg tror på en kombinasjon av de tre. Noen vil si at albumet er rotete, useriøst og frustrerende gjenkjennelig; og det er en ganske pønk reaksjon å skape. Jeg forstår mye mer nå av hvem disse brødrene er og hva de står for enn i de tidligere platene. De vil ikke være forutsigbare. De vil ikke forsvinne inn i en sjanger. De vil leke seg med musikken sin. Guttakødd.

Last episodes

  • Ep. 6 - Se & hør (minus se)
    I ukas episode zoomer vi oss inn på kjendis-atmosfæren; åssen blir man egentlig viral på TikTok?? " itte veit je!"innrømmer Isabel, noget fllau. Ukens gjest er FBI-agenten som støtt og stadig titter på.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *