Phlake på Sentrum Scene torsdag kveld (foto: Lukas Gonçalves).

By:Larm 2020: Dag 1

Kjære Oslo. Skal vi danse eller skal vi slåss?

Ingen ler utenom Greta Thunberg som tenker “Karma is a bitch” (skjermdump: Lukas Gonçalves).

Det finnes mange veier til Rom/Oslo (stryk det som ikke passer): Du kan ta Bergensbanen med den nå overhengende risikoen for å bli fanget i et snøskred. Noen masochister tar landeveien fatt i enten bil eller buss. Andre holder det enkelt, flyr og lander silkemykt ned på Gardermoen mens lyden av avtagende jetmotorer, hjul som treffer bakken og Greta Thunberg som skriker «How dare you?» ljomer.

Fly og tog ble våre kanaler til Oslo og for noen ble det mer kronglete enn for andre. Onsdag/natt til torsdag kom Astrid og Lukas seg trygt over fjellet med tog samtidig som Klaus problemfritt fløy over vidden. For Marthe og Daniel ble torsdagen – vel, hendelsesrik.

Det som skulle vært en grei flytur til Oslo utviklet seg til en bølge av forsinkelser, byråkrati og dårlig s. Et stykk overbooket fly forsinket duoen som skulle gjøre vår delegasjon fullbyrdet i Oslo by. Da man endelig hadde kommet til byen, lagt fra seg bagasjen og hevet inn på den første ølen på vei ned en eller annen gate på Smestad/på et eller annet T-banestopp (stryk det som ikke passer), burde det meste være i boks, sant?

Å være musikkredaktør i Bergen betyr ikke en dritt i Oslo (foto: Lukas Gonçalves).

Tydeligvis ikke da Daniel fikk mailen med sitt rettmessige pressepass avvist og kaos oppsto. Er vi i krig? Skal vi allerede ved denne potensielle krigens første slag miste en mann? Det så en stund slik ut. Det var før Lukas, ruset på illusjonen av at han hadde innflytelse og makt gjennom sitt musikkredaktørembete, troppet opp i billettboden og ønsket løsninger.

Løsninger fikk han, og Daniel kunne fort innlemmes fullverdig i delegasjonen som skal dekke by:Larm for deg videre gjennom denne helgen. Festivalarmbånd ble utlevert, men hvor mye det hadde med musikkredaktørs innflytelse og makt kan i beste fall diskuteres. Mannen tilbringer tross alt helgen sovende ut av en koffert på et gulv i en kjellerleilighet på Ekerberg.

Noen har det mer enn andre, men alle har hatt det gøy tross gårsdagens motgang. Konserter ble det og her får du en oppsummering av det vi så på by:Larm-festivalens første dag. Tigerstaden ble torsdag fylt med blant annet nordnorsk hardcorepunk, bergensk sommerpop og dansk Rhythm n’Balls. Her får du det vurdert, gått i sømmene og beskrevet med hver celle av kompetanse fra vår by:Larm-delegasjon. God lesing.

BOY PABLO

Sentrum Scene

Boy Pablo i aksjon på Sentrum Scene torsdag kveld (foto: Lukas Gonçalves).

Riktige folk på riktig sted til riktig tid. Det er det første som slår meg når Boy Pablo bekler en av festivalens største venues sånn halvseint på by:Larms første dag. Da jeg så dem et år tilbake på Verftet i Bergen ble jeg gladelig smittet av deres entusiasme, lekenhet og tilgjengelighet for sitt konsertpublikum. All tid disse egenskapene er langt koseligere å bli smittet av enn coronaviruset ga jeg dem likevel en konstruktiv innvending for å fortsatt være uslepne edelstener i startgropen av karrieren.

Derfor var det spennende å se dem et år senere med både ny musikk og en rykende fersk Roskilde-booking lagt til i CVen. Gutta slår godt fra seg innledningsvis med «Everytime» og «Feeling Lonely», noen av deres mest suksessfulle låter hva streaming angår. Tilstedeværelsen og lekenheten er godt bevart samtidig som Sentrum Scene kler gutta godt når de maner til allsang. Gjennom den skarve halvtimen på scenen fyrer Boy Pablo godt opp under festivalpublikumets stigende promille og selv i andreetasjen i lokalet danses og hoppes det såpass at jeg tenker 1) Forbanna bra jobba, Boy Pablo, og 2) Folkens, ikke dans og hopp for langt over kanten, det er 5 meter ned og dårlig stemning med dødsfall.

«Sick Feeling» er kanskje låta som forsvinner mest i setlisten til guttene denne kvelden, men det blir stødig snødd over av et sterkt avslutningsnummer i form av «Losing You». Konklusjonen må være at Boy Pablo har tatt vare på leken, energien, sjarmen og fått den ut i de riktige kanalene. Torsdagens oppvisning på var en helstøpt showcase for bandet og den ville passet like godt på en solfylt sommerfestival som den gjorde på en vinterkald bransjefestival i Oslo by.

Lukas Gonçalves

LÜT

John Dee

Tromsøgutta i LÜT slo godt fra seg på John Dee (foto: Lukas Gonçalves).

Min første konsert på årets by:Larm var med bandet LÜT. Med et heftig liveshow var punkbandet fra Tromsø den perfekte starten for å få festivalen i gang.

Med rå energi serverte de låt på låt og som punkelskeren jeg er ble jeg raskt revet med. Likevel var det et stort problem – publikum. Mens LÜT fyrte av på scenen sto publikum som stive stokker. Til tross for dette gjorde bandet et tappert forsøk på stagediving og moshpits, noe som egentlig bare endte opp som ubehagelig og kleint.

Allerede midtveis i konserten begynte LÜT å indikere at de snart var tomme for sanger. Hittil i konserten hadde jeg storkost meg, så et par sanger til var kun til glede, men de stanset aldri. De serverte nye låter i søkk og kav, og på et tidspunkt ble det for mange. Med et lite variert lydbilde gled låtene inn i hverandre, og konserten endte opp med å bli for lang, noe som var en kjedelig avslutning for en ellers god konsert.

Til tross for dette serverte LÜT alt i alt en god konsert. Det var et fantastisk show med masse energi, gode musikere og rå punk. Jeg gleder meg til å dra på konsert med de neste gang, og da skal også jeg være et bedre publikum.

Marthe Hagelien

PHLAKE

Sentrum Scene

Phlake-vokalist Mads Bo hadde en god tone med by:Larm-publikummet (foto: Lukas Gonçalves).

The Commitments sang i sin tid «I’m gonna wait till’ the midnight hour, that’s when my love come tumbling down». Og det er i midnattstimen at danske Phlake inntar scenen på Sentrum Scene. Duoen, som beskriver musikken sin som Rhythm n’Balls har vært et tilbakevendende innslag på spillelistene mine de siste årene og det å endelig kunne se dem live brakte med seg en del forventinger.

Blant annet på hvordan deres særegne lydbilde med distinkte studioproduksjoner og inspirasjon fra både indierock, funk, lo-fi og soul ville la seg oversette til et live-set foran et norsk publikum. Det finnes ikke høye fjell i Danmark, men gutta ordnet den oppoverbakken ganske greit. Låter som «Ouch» passer live-drakten perfekt og Mads Bos vokalprestasjoner er på godt nynorsk framifrå.

Vår delegasjon har grunnet sin strabasiøse torsdag valgt å ta denne konserten sittende. Phlakes tilbakelente stil på scenen oppleves på mange måter å underbevisst akseptere vår like tilbakelente innstilling til konserten. «The Rascal» og «Slip Away» sementerer i alle fall stemningen som chill og funky. Phlake har dessuten det siste året sluppet flere singler og de spres ut over den siste halvdelen av konserten. «Slip Away» varmer fint opp for «Baby Steps» og «Waited All Summer», to låter der Phlake har samarbeidet med Mercedes, The Virus.

Vi står mot fristelsen om å gjøre vitser hva virus angår og konkluderer med at låtene seiler fint gjennom til tross for at Mercedes ikke er til stede på scenen denne kvelden. Gutta får fint fram budskapet sitt på scenen før de avslutter konserten, selv om både tekniske problemer, promille og det danske språk kunne kommet i veien. Mads Bo får allikevel fluffet publikum opp for avslutningsnummeret «Angel Zoo», som setter punktum for 40 behagelige minutter i midnattstimen og mer enn nok innfrir undertegnedes forventninger.

Lukas Gonçalves

Musikk Studentradioen i Bergen

Musikkredaksjonen skal gi deg det siste av ny og lokal musikk innenfor samtlige sjangre.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *