Matthew McConaughey som nådeløs gangster. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Anmeldelse: The Gentlemen

Etter flere flørter med Disney og Sherlock Holmes er Guy Ritchie tilbake i Englands underverden.

Tilbake til røttene

I The Gentlemen følger vi Mickey Pearson (Matthew McConaughey) sitt hodebry med å selge marijuanaimperiet sitt, for å kunne slå seg til ro med et stille liv, fritt for kriminalitet.

Historien blir fortalt som en samtale mellom to menn, hvor en privatetterforsker (Hugh Grant) prøver å utpresse Pearsons høyre hånd (Charlie Hunnam) ved å potensielt lekke hele deres kriminelle historie til en lokal tabloidblekke. Gjennom denne samtalen hopper vi frem og tilbake i tid og får se hvordan den kinesiske mafiaen, russiske oligarker, den forsvunne datteren til en hertug og en bokseklubb som prøver å bli virale på internett kaster kjepper i hjulene for Pearsons planer.

Colin Farrell er farsfigur for de unge bokserne han trener. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Litt for meta

Om det hele høres overveldende og komplisert ut, er det ganske enkelt fordi det er sånn filmen er presentert. I likhet med de første filmene til Ritchie blir handlingen fylt til randen med uventede vendinger, skiftende allianser og generelt kaotiske tilstander.

Dette skaper en underholdende filmopplevelse, hvor man aldri helt klarer å forutse hva som vil skje i neste scene. Likevel er det nesten ingenting her man ikke har sett før, og i motsetning til hans tidligere filmer synes jeg dessverre at den ikke-kronologiske, metastilen blir et hinder for filmen, ikke et hjelpemiddel.

Rammeverket med privatetterforskeren gjør nemlig opplevelsen unødvendig uoversiktlig og distansert, så selv om historien er god, klarer jeg ikke helt å bry meg for mye.

Jeg har ingen anelse om hvem hovedkarakteren i filmen skal være, og til syvende og sist virker den veldig uinteressert i å la oss bli godt kjent med noen av dens stjernespekkede karaktergalleri. Ikke at de kjente ansiktene som spiller disse karakterene gjør dem noe mer likandes eller relaterbare.

Hugh Grant, nå mer corny enn noensinne.(Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Samme gamle?

For de fleste som er kjent med Guy Ritchies filmer, vil både historien og stilen virke veldig kjent. Som en slags britisk nittitalls-Tarantino er dialogen full av fargerikt språk og overgrov maskulinitet. Det er tidvis ganske morsomt, men det er like ofte bare tamt og nesten litt pinlig å se på. På sitt beste er det like underholdende som det beste fra Snatch, men på sitt verste minner det bare om en middelaldrende stakkar som famler i mørket etter å gjenfinne gnisten som gjorde ham kjent til å begynne med.

Bruker ikke talentet sitt for fullt

Ingen av skuespillerne her jakter på Oscar-nominasjoner. Hunnam og McConaughey ser ut som de nærmest går på autopilot mens de spiller det jeg nå antar bare er dem selv. Michelle Dockery er alt for lite brukt, men stjeler all oppmerksomheten i scenene sine, og Hugh Grant spiller så corny og overdrevent at jeg ennå ikke er sikker på om han gjør den aller verste eller aller beste rollen i hele filmen.

Stjernen i filmen for min del er Henry Golding (Last Christmas, Crazy Rich Asians), som spiller den ustabile rampegutten i den kinesiske mafiaen. Dessverre er også han altfor lite brukt av Ritchie, som dessverre ikke klarer å la noen av stjernene sine skinne for fullt i denne filmen.

Michelle Dockery, Matthew McConaughey og Charlie Hunnam har alle gjort bedre roller enn dette tidligere. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Til tross for at dette kanskje har vært en voldsomt negativt ladet anmeldelse vil jeg likevel konkludere med at jeg ikke hatet filmen. Den mest ihuga fanskaren til Ritchie vil finne mye å like, men den vil virkelig ikke konvertere noen som er lei av den brautende guttastemningen han er kjent for. Problemet er at det filmen får til, det som er bra, har man sett hundre ganger før i bedre filmer.

Jeg likte den ikke, men jeg mislikte den ikke i noen stor grad heller. Jeg kommer nok til å ha glemt den før måneden er omme.

 

Siste podcaster

  • Sommerkoronaspesialpodcast
    Sommeren er her, og Karen, Michael og Terje møtes for å snakke om de spesielle månedene vi har lagt bak oss. Hva har vi sett på i koronatiden? Hva skjer i filmverden om dagen? Svaret på dette og mer får du i ukas bonuspod, som også blir sesongens siste utgave av Kinosyndromet.
 

Kinosyndromet

Vi synsar om sett og høyrt innan film og tv med oppdateringar, diskusjonar, meldingar og anna nammenam. Vi sender kvar torsdag kl. 11:00 på radioens frekvensar og nettradio. Du kan også laste ned våre podcasts, og følg oss gjerne på Facebook.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *