[Skjermbilde: Petter Helland Villanger]

En ny sjanse i rampelyset

Tokyo Mirage Sessions #FE Encore får en velfortjent gjenopplivning på Switch.

Helt siden Switchen ble lansert, har Nintendo sakte men sikkert jobbet seg gjennom store deler av spillbiblioteket til Wii U-en, for å gi titlene som ble oversett på grunn av en skuffende konsoll, en ny sjanse. Så langt har dette vært en genistrek, fordi det viste seg at mange gode spill var begravd bak konsollen som veldig få egentlig skjønte noe av. Det seneste spillet som har fått denne sjansen (og det velfortjent, siden det ble lansert langt forbi livsforventningen til Wii U-en) er Tokyo Mirage Sessions #FE Encore.

Siden vi snakker om en Atlus-produsert (de samme som står bak Shin Megami Tensei- og Persona-seriene) JRPG her, hadde det tatt meg to til tre anmeldelser å forklare historien, men kortversjonen min kan forhåpentligvis gi et generelt bilde.

Tokyo Mirage Sessions forteller historien om de unge menneskene som jobber for Fortuna Entertainment, en gruppe med tenåringsidoler. De som er ansatt bak Fortuna-banneret har en viktig evne, nemlig at de kan binde seg til vesener kalt Mirages, noe som gir de viktige krefter de kan kjempe med i Idolaspheren, mot spøkelselslignende fiender som prøver å ta over helt vanlige mennesker i Tokyo. Her ser vi også hvorfor tittelen på spillet har #FE gjemt inni seg – alle Miragene hovedkarakterene i spillet binder seg med er basert på Fire Emblem-karakterer, en annen kjent Nintendo-spillserie.

Hvis du lurer på hvilken tone spillet går for, er dette en god respresntajson. [Skjermbilde: Petter Helland Villanger]

Det er ærlig talt en sær historie som tar plass her, og det er tydelig at spillet ikke tar seg selv altfor alvorlig, men det hjelper mer enn det skader i et eventyr som kan ta opp i mot 50 timer å gjennomføre. Gjennom handlingen må du infiltrere en rekke med forskjellige Idolaspheres, som er den alternative verdenen der kreftene til hovedkarakterene sin Mirage kan tas i bruk. Hvert område har sin egen besatte kjendis i sin kjerne.

En rockestjerne som har gått ut på dato, en motefotograf som tipper på grensen til ekkel, og et sangtalent som forsvant for mange år siden, er variasjonen av mennesker Miragene bruker for å terrorisere Tokyo. Det er din jobb å redde de med arsenalet av popstjerne-evner og små Fire Emblem-hint. Selv om hele seansen er dekket med det tykkeste glasurlaget av japansk popkultur du kan tenke deg, er det vanskelig å nekte for at det også bærer på legitime og viktige meldinger for alle.

Kampsekvensene er nøyaktig så overdrevne og flashy som spillet vil at de skal være. [Skjermbilde: Petter Helland Villanger]

Men kampsekvensene er jo selvsagt majoriteten av spillet, så hva gjør du egentlig der? Spillet er unektelig og hovedsakelig likt tidligere Atlus-spill. Men for å være et spill i denne sjangeren, er det rimelig godt gjort at det faktisk ikke var altfor vanskelig å lære seg. Karakterene du styrer har de typiske JRPG-trekkene du kan tenke deg. Angrip med våpen, bruk healing, eller spesialevnene dine. Det er sistnevnte som gir mye av godsmaken. De er delt inn i ti forskjellige typer, og alle fiendene du kjeper mot har ulike svakheter og styrker.

Dersom du angriper en fiende med et element de har en svakhet for, gjør det ikke bare mer skade, men du kan også igangsette et “session”-angrep. Basert på hvilke evner partnerene dine har, kan du sette i gang en mektig kombinasjon av flashy våpenangrep og danser som virkelig fører til kaos. Mekanikken er enkel, men fyrverkeri-showet av ren arroganse foran deg på skjermen blir du aldri lei av. I hvert fall ikke når du er dypt inni det og drar en session-kombinasjon på opp i mot 25 angrep.

Personlighetene i spillet er unike for å si det mildt. [Skjermbilde: Petter Helland Villanger]

De forskjellige områdene du infiltrerer har gode kampsekvenser, men dras litt ned av de små puslespillene du ofte må løse for å komme deg gjennom de. De er sjeldent underholdende, og ofte vil du bare få det unnagjort for å komme deg tilbake til de gøye greiene. Det er svært simpelt, men allikevel kan jeg ikke si annet enn at dét er det beste ordet for å beskrive spillet: gøy.

Med en handling som omhandler japansk popkultur blir du konstant bombardert med luftig musikk, fargerike omgivelser og bare generell glede. Selv om noen av historiesekvensene er litt treige og det kan bli repetetivt i små perioder, er det vanskelig å tørke bort smilet når du får en konstant mengde av glede kastet i fleisen. Så lenge du liker, eller i det minste har en forståelse for Japan og kulturen deres, og også liker flashy kampsekvenser, så er det unektelig at dette spillet er verdt summen de ber om.

Siste podcaster

  • Hardcore: Sonic og slåssing
    Ny uke, ny Hardcore. Denne uken tar vi for oss Sonic sin suksess i kinosalene med hjelp fra Michael fra Kinosyndromet. vi tar et rolig tilbakeblikk på flashspillene fra vår barndom og vi prøver å komme til en konklusjon om hva som egentlig gjør "combat" bra i spill

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *