The Dogs - Foto: Michaela Klouda

The Dogs bjeffer igjen!

ANMELDELSE: The Dogs - Crossmaker

The Dogs er et band som gjør det de gjør bra og holder seg til den formelen, så hvorfor skal de da ikke slippe nytt album den første mandagen i år også? Etter å ha sluppet album første mandagen i januar de siste åtte årene er dette blitt en tradisjon på linje med 17.mai-tog og ribbe/pinnekjøtt på julaften. The Dogs har skjønt det, “if it ain’t broke, don’t fix it”.

 

Holder koken enda

Som sagt så finner ikke Kristoffer og gutta opp kruttet på nytt med “Crossmaker”, og det er både positivt og negativt. Etter fjorårets “Before Brutality”, som er et glimrende album, ville det utvilsomt bli vanskelig å slippe et nytt album som både topper og fornyer forgjengeren. “Crossmaker” starter med orgel påført sterk tremoloeffekt før vi glir inn i forsiktig gitarriff, ikke før det har gått nesten ett minutt får vi høre det vi er vant til å høre fra The Dogs og “Waiting for the Future to Come” gir oss en tydelig indikasjon på hva vi kan forvente oss de neste 35 minuttene. Riffene er fremdeles harde, tekstene er fremdeles råe og stemmen til Kristoffer Schau er like raspete og aggressiv som alltid.

 

Dop, kjærlighet og død

Tekstene til Kristoffer Schau er noe av det som jeg syns har løftet The Dogs fra andre punkrock-band i samme gata, og det har heller ikke endret seg på “Crossmaker”. Som vanlig får vi Schaus “karakter” sitt depressive og melankolske blikk på livet og verden servert i fengende og treffende vers og refreng. I låta “Toy Guns in a Butchery” blir dette også perfekt sagt med linjene “I know, here i go again /  Distilling my misery into some verses and a refrain /  Three minutes of pain”. Vi får også servert rikelig med tekster om tapt og bortkastet kjærlighet med låter som “Love Says Nothing”, “Try Harder” og “Make It Hurt Until We Forget”. Det trekkes også (mer enn vanlig) paralleller mellom dop, kjærlighet og død og metaforene er kraftige, tydelige og billedlige. Man behøver ikke å ha vært narkoman for å skjønne tyngden til en tittel som “The Octopus Embrace of Drugs”, som forøvrig er min favoritt fra plata.

 

Setter den perfekte stemningen

Bandet er også i år ypperlige og det høres utvilsomt ut som The Dogs når man hører den deilige blandingen av orgel, raske, aggresive gitarer, fuzzdekket bass og punkete trommer og medfølgende perkusjon. Det hører også med en god dose med melodiøse partier på plata og man merker tydelig at gitarist Mads Martinsen spiller en viktig rolle i musikkskrivingen. Selv om dette er punk vises det en viss grad av variasjon innenfor albumet, hard-punk på “The Moment of Truth”, på grensen til powerpop i “Without Warning” (gir assosiasjoner til The Needs) og det jeg liker å kalle en “The Dogs-ballade” i “The Octopus Embrace of Drugs”. Koringspartiene er også et godt gjenhør og gjør mange av låtene langt mer allsangvennlige. Lets face it, hadde vi prøvd å synge med som Kristoffer Schau hadde vi ikke hatt stemme etterpå…

Alt i alt

“Crossmaker” følger i rekken av solide album fra The Dogs og har deres kuleste albumcover til dags dato. Nok et år får vi akkurat det vi forventer og det kan vi ikke klage på, men årets utgivelse føles ikke like sterk og fengende som forgjengeren sin. Til tross for dette er det ikke tvil om at det kommer til å bli moshet hardt til “Try Harder” og de andre nye låtene når jeg får se The Dogs live!

7/10

 

Piggtråd

Piggtråd, det farligaste musikkprogrammet på lufta.
Ikkje berre spelar dei den tyngste, hardeste, og mest brutale musikken på norsk radio men du får farlig med pisspreik på kjøpet og!Gammal metal ruster aldri og Piggtråd sørger for at du ikkje gløymer det!

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *