Konsollmaskotene konkurrerer igjen. [Skjermbilde: Petter Helland Villanger]

Repeterende retrosmak

Mario & Sonic sin versjon av OL i 2020 har tilsynelatende stor dybde, men gjør lite med den.

Mario og Sonic har konkurrert mot hverandre i olympiske grener i over 12 år og med Tokyo-lekene i 2020 er det på tide med litt vennlig konkurranse igjen. Konsollkrigene på 90-tallet er et fjernt minne når du ser hvordan Nintendo og Sega feirer hverandre med denne spillserien, der karakterer fra begge spillene viser den olympiske ånd på sitt sterkeste. Som det nyeste innslaget i denne serien er det også den mest fullpakkede versjonen, med et overraskende stort antall av minispill som inkluderer noe for alle.

Vis dette bildet til noen på 90-tallet og de hadde ikke trodd på deg. [Skjermbilde: Petter Helland Villanger]

Den mest overraskende inklusjonen her blir derimot historie-moduset, som er den første utgaven i serien. Og den har et utgangspunkt som kun fungerer i denne situasjonen: Bowser og Eggman legger en ond plan der Mario og Sonic skal bli teleportert inn i en gammeldags spillkonsoll som har en spillversjon av de olympiske lekene i samme by fra 1964. Problemet er at de blir også dratt inn der selv ved et uhell. Og mens karakterer som Tails og Luigi jobber på utsiden for å holde liv i retrokonsollen, må Sonic og Mario jobbe hardt for gullmedaljene som kan få de ut av spillkonsollen. Er det merkelig? Ja. Men fungerer det på en bisarr måte? Også ja.

Resten av historien er det derimot ikke noe høy kvalitet over og serverer mest som en unnskyldning for å gå gjennom alle 34 minispillene og øvelsene som tar plass både i 2020 og 1964. Det hjelper ikke at du blir håndholdt gjennom hele fem-timers historien heller, for selv om du roter det til 3 ganger på rad har du muligheten til å bare hoppe over hele øvelsen og fortsette med “historien”.

Man må gjøre mye rart for å komme seg ut av en spillkonsoll. [Skjermbilde: Petter Helland Villanger]

Som tidligere nevt har du tilgang til 34 forskjellige øvelser i denne versjonen av de olympiske leker, der 10 av de er kamuflert og bygd i en retroversjon som skal representere lekene som tok sted i 1964. De kan varierer fra kontrollknusere der du må trykke på A-knappen hardest mulig som 100-meteren og svømming til mer “taktiske” øvelser som boksing, bueskyting og gymnastikk. Kontrollene til alle øvelsen er så enkle at det nesten er fornærmende. Når du spiller bordtennis eller badminton får du ikke en gang lov til å styre karakteren din, du må bare trykke på A-knappen på riktig tidspunkt. Andre øvelser gjør opp for dette, som for eksempel rugby og fotball, der du faktisk føler at du kan bygge opp litt ferdigheter. Ikke at det akkurat er noe FIFA-kvalitet over fotballen, men hva forventer du fra et OL-spill? Alt i alt er det mer øvelser på plass enn man kunne forvente, og det representerer OL-grenene på en bred måte. Retroøvelsene fra 1964 føles dessverre litt FOR retro ut, og er latterlig kjedelig i forhold til de moderne 2020-spillene.

Vanskelighetsgraden er ikke spesielt høy her. [Skjermbilde: Petter Helland Villanger]

Men om du vurderer å plukke opp et spill som dette så sørg for at du har noen å spille med (og helst lokalt). For et spill som baserer seg på konkurranser, er det ytterst få muligheter for å faktisk sette opp skikkelige konkurranser. Online-delen føles ut som om den faktisk tar plass i 1964 og får deg til å lure på om du er koblet opp til telefonlinjen i foreldrene dine sitt hus på tidlig 2000-tallet med hvor forsinket både koblingen og dine egne knappetrykk blir. Du kan heller ikke mikse og matche øvelser for å lage en slags turnering og spille tre-fire på rad for å kåre en olympisk mester innad i vennegruppen, siden alt kun er tilgjengelig i en quick play-versjon. Dere velger en øvelse, spiller den og så er det over og tilbake til menyen for å velge neste. Hvis dere faktisk vil ha en konkurranse eller gjøre noe gøy ut av det selv, må man konstruere sitt eget system.

Alt i alt gjør Mario & Sonic at the Olympic Games 2020 det det skal. Historiemoduset er en fin inkludering, men er kort sagt 30 sekunder med spiller-handlinger spyttet inn mellom 10 minutter med scener og snakk. Og det er nesten obligatorisk hvis du vil låse opp alle øvelsene. Online- og flerspiller-delen føles mer tvunget inn enn som en faktisk inklusjon og man må nesten lage sin egne systemer ut for å arrangere vennlige (eller uvennlige) leker blant venner. Det eneste som er en stor suksess her er de faktiske minispillene og øvelsene, og det er jo tross alt den viktigste delen. Et fint spill for de som liker OL og vennlig konkurranse mellom hverandre, men ikke stort mer.

Siste podcaster

  • Softcore - Pokemon Sword/Shield
    I denne utgaven av Softcore, bonusutgaven av Hardcore, er Petter og Mathias på den nyeste inklusjonen i hovedserien for Pokemon - nemlig Sword/Shield, sammen med vår egen ansvarlige redaktør Tarjei! Vi ser på kontroversene som har ledet opp til lanseringen, uttrykker kjærlighet og hat for diverse karakterer og nye Pokemon og debatterer om det egentlig er en fullverdig Pokemon-tittel.

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *