Tacobitch er en av de musikkprosjektene som gir deg noen tydelige svar, men hundrevis av ubesvarte spørsmål (Foto: Lukas Gonçalves).

Vill Vill Vest: Dag 2+3

Salmer ved reisens slutt.

Det sånn det føles når en festival går mot slutten. Som at de siste konsertene man ser er som å overvære orkesteret på Titanic mens de spiller den siste sonetten før vannet står til knærne på dem. Vi har sunket tilbake i hverdagen og en fantastisk musikalsk reise i Bergen by er over. Vill Vill Vest sine to siste dager bød på både et spennende comeback og en konsert som ikke kan anmeldes på basis av sitt musikalske innhold. Tacobitch fortjener nemlig en doktoravhandling. Her er våre siste reisebrev fra fredagen i Bergen og lørdagen på Verftet.

SASSY 009 

Østre, fredag

Sassy 009 skapte hypnotiserende stemning på Østre Fredag kveld. Den unge artisten/låtskriveren Sunniva Lindgaard er hovedpersonen som står bak prosjektet Sassy 009 som kan forklares som mørk progressiv elektronika. Hun har spilt mye rundt om i Norge, men har også spilte rundt i Europa og Amerika. På fredag tok hun turen innom Vill Vill Vest og spilte en forheksende konsert som sendte lytterne inn i transe.

SASSY 009 har gått fra å være en trio til å bli Sunniva Lindgaards soloprosjekt (Foto: Lukas Gonçalves).

Det var god stemning på Østre før konserten begynte. Det var tydelig at mange hadde planlagt å se Sassy009 da lokalet var så fult av man nesten ikke hadde muligheten til å bevege seg. Konserten startet med deppende lys i mørke farger, bisarre lyder og en atmosfære som kunne minne om en undergrunnsklubb fra Berlin. Fra første sang ble man dradd rett inn i en opplevelse som nesten kunne blitt beskrevet som spirituell, det gikk ikke lang tid før man kunne se folk begynne å danse til den hypnotiserende musikken. Det er tydelig å se at Sassy009 har brukt tid og planlagt godt hvordan sceneshowet og lydbildet skulle være. Lyden på lokalet var fantastisk, og man kunne høre tydelig både musikken og vokalen under konserten uten problemer.

Kort oppsummert var det en fantastisk konsert av Sassy009 som klarte å fylle hele lokalet på Østre med sin forheksende musikk. Stemningen var på topp, lytterne var helt med og det ble fort mye dansing under konserten. Dette er en artist som absolutt er verdt å merke seg for fremtiden.

Daniel Leander Kolden

VERDENSROMMET

Studio på USF Verftet, lørdag

De blir nesten tatt for å være Bergen nå om dagen, selv om både gutta som opprinnelig startet gruppa og de som fortsatt er med alle kommer fra Skien. Verdensrommet har snart 10årsjubileum som band og har tilbrakt mange av disse årene i byen og på mange måter fungert som en skjult skatt. Dessverre, både for deres og Norges sin skyld, har det store gjennombruddet latt vente på seg.

I dag består Verdensrommet av duoen Andreas Høvset (også kjent solo som Charlie Skien) og Vetle Junker. Undertegnede ankommer konserten 5 minutter for sent, men vi er allerede godt på vei inne i et særpreget musikalsk univers. Å sette sjangerhalen på grisen er vanskelig når det kommer til Verdensrommet. Gutta er vanskelig å sette i bås med et lydbilde som sømløst beveger seg mellom både elektroniske sjangre, soul-vokaler og en eksplisitt flørt med jazz og hip-hop.

Dette kommer veldig godt fram på deres ferskeste singel «En time i en grå dag», som på mange måter også legemliggjør mye av Verdensrommets lydbilde. Her hviler Høvsets markante vokal flott over tilbakelente toner, suggererende, monotone gitarriff. På konserten i Studio på Verftet lørdag kveld utgjør denne et hvileskjær i ordets beste forstand. Stemningen tar seg endog opp på klassikere som «Problem» og «Du vet det kan gå feil», hvilket gruppa har gjort med features fra henholdsvis Eirik Aas og EMIR. Lørdag kveld tar Høvset seg av de bergenske gjesteversene helt selv, selv om Eirik Aas akkurat har gjort seg ferdig med sin solokonsert på Røkeriet i etasjen nedenfor.

Verdensrommet holdt i det store og hele ting enkelt og ekte og seilet rett inn i publikums hjerter med både nye og gamle innslag fra bandets låtkatalog. Mange av guttas sideprosjekter (ref. Charlie Skien, Softcore Untd. mfl.) fikk hvile, og igjen sto man med en stødig, god konsertopplevelse.

Lukas Gonçalves

TACOBITCH

Studio på USF Verftet, lørdag

Hypen har vært massiv og gjetordene mange. De satte tilsynelatende by:Larm på hodet i mars og har denne helgen hatt 2 konserter på Vill Vill Vest. Kunstkollektivet Tacobitch kan vanskelig beskrives med ord. Ingen vet hvem medlemmene av gruppa er, de framfører maskerte på scenen og har til nå klart å skjule sin ekte identitet. Og musikken? Den må du oppleve for så å i beste fall forstå.

Trøkket er stort når det nærmer seg konsert lørdag kveld. Køen til Studio i andre etasje på Verftet står helt ned til etasjen under og undertegnede føler på en reell fare om å gå glipp av konserten. Heldigvis løser det seg og en stor klynge får kommet seg opp trappene til Studio, hvor bandet allerede virker å være 5-10 minutter forsinket. Ikke lenge etter at vi har fått plass nesten helt foran scenen, gjøre gruppen entre. Alle maskerte, selvfølgelig, både med filledukehoder, høye turtlenecks og det som best kan beskrives som yeti-kostymer.

Det finnes trekk både av disko og techno i Tacobitch sitt schizofrene lydbilde, samt en veldig punk-aktig attitude og energi som skinner gjennom på scenen. Vi er ikke mange lydsporene ute på konserten før halve publikum utgir seg i en moshpit for historiebøkene i Tacobitch sin regi. Det er nesten så man tror at gulvet skal gi etter og sende oss alle ned i en sikker død i hva nå enn av Verftet som ligger rett under i etasjen nedenfor. Når droppene kommer starter det, om og om igjen: 2-3 minutter lange moshpitfester. Gud hjelpe jentene på 150 og de med manglende kondis.

Dette er den hardeste bussrullingen du kan tenke deg smeltet sammen med et ADHD-diagnostisert, kokainmarinert raveparty (Foto: Lukas Gonçalves).

Vi snakker kollektiv psykose, uhemmet anarki og albuer i alle retninger. Dette er den hardeste bussrullingen du kan tenke deg smeltet sammen med et ADHD-diagnostisert, kokainmarinert raveparty. Og låtene? Jeg kan ikke huske hvor de starter eller slutter. Glem «SAS Plus SAS Pussy»-prosjektet til Karpe, her er det ingen pauser. Tacobitch kaster sine opprinnelige masker mot slutten av konserten, kun for å avsløre at de alle er sminket opp med en Joker-aktig make-up som fjerner de fleste ansiktstrekkene.

Det å tenke på at disse menneskene har et Hannah Montana-aktig dobbeltliv utenfor Tacobitch-prosjektet er både underholdende og forstyrrende. Underholdende fordi dette simpelthen var den sykeste konsertopplevelsen undertegnede har hatt på lenge. Forstyrrende med tanke på at disse menneskene kan ha så syke artistiske påfunn som musikere og like gjerne være folk som jobber i kassa på Kiwi eller passer barna dine i barnehagen.

En ting er sikkert: Prosjektet Tacobitch og deres konsert lørdag er hevet over enhver musikalsk analyse eller kritikk. Dette krever en doktoravhandling.

Lukas Gonçalves

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *