Pet Sematary kommer på kino 5. april (foto: Paramount Pictures)

Anmeldelse: Pet Sematary

Nyinnspillingen av Stephen Kings klassiker kunne vært bedre.

Nyoppusset klassiker

Basert på Stephen Kings’ klassiker fra 1983, følger Pet Sematary Louis Creed (Jason Clarke), hans kone Rachel (Amy Seimetz), og deres to barn. For å slippe unna storbyens mas og kjas flytter familien til lille Ludlow i Maine for å finne roen, uvitende om at en dyster hemmelighet skjuler seg på eiendommen de har kjøpt. For ved en gravplass bak i de mørke skogene skjuler det seg overnaturlige krefter.

Fra venstre: Louis (Jason Clarke) blir ført inn i de mystiske skogene av den snodige naboen Jud (John Lithgow)                  (foto: Paramount Pictures)

Liten vri på kjent oppskrift

Filmen bruker overaskende mye tid på å skildre hvordan rollefigurene forholder seg til død og sorg. Dette er et friskt pust ettersom de fleste skrekkfilmer velger å overse dette, for å raskest mulig vise deg neste voldelige drap. Her får du derimot noen lengre pusterom som gir deg tid til å tenke over rollefigurenes motiver. For det er rollefigurenes forskjellige håndtering av død, som er ankerpunktet til hendelsesforløpet i hele filmen.

Utenom denne tematiske vrien er det få ting som imponerer. Det merkes raskt at det er en del partier fra boken som er utelatt. Dette er for så vidt helt normalt når bøker adapteres til filmer. Men Pet Sematary klarer ikke skape jevne overganger der det tydelig har blitt utelatt partier fra den originale fortellingen til King. Dette gjør at man faller litt ut av filmopplevelsen, ettersom ‘’jump cutene’’ kaster deg gjennom fortellingen. Det hjelper heller ikke at filmen lener seg på de klassiske og oppbrukte skrekkfilmtropene, som klaustrofobisk kamerabruk, forutsigbare ‘’jump scares’’, og en veldig nifs kjeller. Her er det ingen overraskelser.

For å trekke fram noe positivt spiller de tre vokse hovedrolleinnehaverne godt. Spesielt god er John Lithgow som har en tyngde en sjeldent ser i skrekkfilmer. Han klarer å finne en fin balanse mellom mystikk og trygghet som familien Louis sin noe rare nabo. Ingen av karakteristikkene overdøver den andre, som gjør at rollefiguren Jud blir en troverdig figur istedenfor en karikatur, noe en slik rollefigur fort kan bli i skrekkfilmer.

Rachel (Amy Seimetz) innser at noe er fryktelig galt med deres nye hjemsted (foto: Paramount Pictures)

Imponerer ikke nevneverdig

Alt i alt er Pet Sematary en blandet pose. Den klarer så absolutt å skremme deg, men det skjer oppskriftsmessig der du forventer det mest. Så om du har sett en skrekkfilm eller to vet du hva som kommer av overaskende øyeblikk. Filmen løftes av gode skuespillerprestasjoner og den dypper tåen litt lenger ned i det tematiske enn de fleste skrekkfilmer. Men den lider dessverre for mye av at fortellingen blir for stakkato, fordi filmskaperne ikke har klart å jevne ut overgangene mellom kildematerialene de har brukt. Det er absolutt elementer å glede seg over i Pet Sematary, men den klarer ikke helt å nå opp til andre Stephen King adapsjoner, som for eksempel IT fra 2017. Det er synd at den ikke er bedre når kildemateriale er så sterkt. Men om du elsker Stephen King sin litteratur eller er mer enn gjennomsnittet glad i skrekkfilm, er den verdt å få med seg.

Siste podcaster

Kinosyndromet

Vi synsar om sett og høyrt innan film og tv med oppdateringar, diskusjonar, meldingar og anna nammenam. Vi sender kvar torsdag kl. 11:00 på radioens frekvensar og nettradio. Du kan også laste ned våre podcasts, og følg oss gjerne på Facebook.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *